Måned: april 2014

SAMHANDLING – MULIGHETENES MARKED

av Eva Mikkelsen, Regional koordinator,  Modellkommuneforsøket, BUFetat Region Vest

De aller fleste av oss, som på ulike måter arbeider med barn som pårørende, har noen vi samhandler med. På et eller annet vis. Og sannsynligvis sitter vi alle med fortellinger om både gode og mindre vellykka samhandlingsopplevelser. Spør du, vil de fleste svare at samhandling av ulike grunner er viktig. Det finnes mye internasjonal og nasjonal forskning på samhandling, betydningen den har og hva som bør være på plass for at det faktisk skal fungere. Men hva legger du, jeg og de vi samhandler med i dette? Det er et begrep som ikke har en klar felles forståelse verken i teorien eller i praksis. Likevel snakker vi om det med en tatt-for-gitthet. Som om vi alle har den samme forståelsen. Hva samhandling skal være, og på hvilken måte den skal foregå, må defineres og oversettes inn i den sammenhengen det skal skje. Noen yrkesgrupper og tjenester er pålagt å samhandle etter ulike lovverk. Rollene kan være forskjellige, og det samme kan mulighetene og begrensningene også være. Hvordan jobbes det med å skape en felles forståelse av denne forskjelligheten? For det er nettopp forskjelligheten som er inngangsporten til samhandlingen vår: De ulike kompetansene, yrkene og arbeidsoppgavene skal kunne utfylle hverandre, slik at de bidrar til å løse oppgaver ut fra barnas behov. Det forutsetter å være tydelig på hva som er ditt mandat fra din arbeidsplass inn i samhandlingen. Hva er kompetanse, muligheter og begrensninger jeg tar med meg inn? Og hvordan vet jeg at andre kjenner til dette og hva det betyr i praksis? Det forutsetter også trygghet til å romme andres perspektiver, mandater, muligheter og begrensninger. At vi gjennom meningsbrytninger kan utfordre hverandre på hvordan vi forstår barnet og familiens behov. Og hva vi forstår dette ut fra. Det betyr å romme forskjelligheten mens vi jobber ensrettet.

Eva Mikkelsen, Modelkommuneforsøket

Eva Mikkelsen, Regional koordinator, Modellkommuneforsøket, BUFetat Region Vest

Makt og konflikter vil alltid være en del av samhandling. Makt assosieres ofte negativt, noe vi ikke ønsker å vedkjenne oss. Men om vi ikke vedkjenner oss at vi har makt, reflekterer over hva som ligger i den og synet vi selv har på makten, vil den kunne misbrukes bevisst eller ubevisst. Også gjennom den konstruktive betydningen makt kan ha. Det handler om å kunne se når kompromiss må inngås i samhandlingen. Å ha tro på at andres løsninger og oppfølging bidrar til å nå målet på en litt annen måte.

Hva velger vi å ha fokus på? Barnets behov, og hvordan jeg og andre med sine ulike bidrag kan jobbe bredere og dypere i et familieperspektiv? Eller faglige motsetninger, trange rammer og ressurser, personlige ulikheter og preferanser? Det påvirker hvilken betydning samhandlingen får. I et slikt perspektiv ligger også et personlig ansvar for å utvikle forståelse av seg selv som arbeidsverktøy. Hvordan kan jeg oppfattes av andre? Hvilke preferanser hos meg selv kan jeg i større grad utvikle? Hvilke preferanser har jeg som fungerer utviklende i kommunikasjonen og samhandlingen? Å sjekke ut om mine forståelser stemmer overens med hva den andre har ment å uttrykke. Kommunisere tydelig egne forventninger, slik at de kan drøftes og avklares. Og å være lyttende med utgangspunkt i gode intensjoner for det arbeidet som skal gjøres. Utviklingen av samhandlingen skjer i relasjonen til hverandre, blant annet gjennom tilbakemeldinger satt i system. Limet i samhandlingen er kommunikasjonen. Og gode rutiner for tilbakemeldinger kan være et bidrag til bedre samhandling. Da kan vi bli bevisst betydningen av vår innsats og hvilket bidrag det gir. Det gir muligheter for korrigeringer og endring av kurs. Oppklaring av misforståelser og forebygging av konflikter. For nyansatte bidrar det til sosialisering inn i refleksiv praksis, som gir rom for innsikt og læring. Personlig stil kan da bli et positivt redskap heller enn et irritasjonsmoment. For vi kan ikke alltid velge hvem vi skal samhandle med. Men vi kan velge hvem vi vil være, og hva vi velger å ta utgangspunkt i som mål for samhandlingen.

Det kan være lett å tenke at begrensningene for hva en kan gjøre er mange. Til syvende og sist er det hver enkelt av oss, som med våre daglige valg fortolker og omgjør i praksis hvilket mulighetenes marked samhandlingen får lov til å bli.

Er ikke barn viktige nok?

av Tormod Rimehaug
Førsteamanuensis RKBU Midt-Norge, NTNU
Psykologspesialist BUP Levanger, Nord-Trøndelag

Bare sju prosent journalfører opplysninger om barna når voksne kommer på sykehus i Tromsø og 24 prosent på Sørlandet ifølge NRK Puls nylig. Ingen mener at barn ikke er viktige hvis de blir spurt konkret og tenker seg om. Men vi har et problem når tjenestene opptrer slik i praksis tross et lovkrav om å snakke med pasienter om barna deres og foreldrerollen. Vi har ingen grunn til moralisere. Vi har derimot god grunn til å bruke og utvikle implementeringskunnskapen vår.

Tormod Rimehaug, førsteamanuensis/ psykologspesialist BUP

Tormod Rimehaug
Førsteamanuensis RKBU Midt-Norge, NTNU
Psykologspesialist BUP Levanger, Nord-Trøndelag

Er det gjennomførbart?
Vi må analysere hvorfor denne utfordringen synes å være så stor, og hva som kan øke gjennomførbarheten. Vi vet fra mange forsøksprosjekter i Norge at det er mulig å gjennomføre gode samtaler om og med barn som har syke foreldre, og at de kan oppleves god for både foreldre, barn og fagfolk. Vi har også vist i praksis at det også er mulig å etablere forebyggende tiltak for barn i kommunene med geografisk bredde og levedyktighet, og med metoder som har dokumentert effekt.

Derfor har vi grunn til å håpe på at praksisen blir selvforsterkende når den har blitt etablert, og det er ingen grunn til å forlate målsetningen. Men hva må til for å komme dit?

Er forankringen sterk og tydelig?
Opinionen er tydelig på å støtte kravet om å ivareta barna. Noen få foreldre har kommet med kritikk basert på negative, men de underbygger bare kvalitetskravene som brukes, de utfordrer ikke målsetningene. Forankringen på politisk og juridisk nivå er også tydelig, og det kunne derfor være hjemmel for både sanksjoner og andre tvangsvirkemidler på systemnivå. Men det er neppe klokt å bruke sanksjoner når tjenestene fortsatt jobber aktivt med å få på plass en ny praksis som for noen miljøer oppleves vanskelig.
Ledere i helsetjenestene stiller ikke spørsmål ved kravene om å ivareta pårørende barn, men de kan ha andre krav og føringer til tjenesten som konkurrerer med barnefokuset. Det krever dessuten noe av alle ledd i tjenesten, inkludert IT/EPJ-systemer, takstbruk, lokaler og holdninger. Flere implementeringsprosjekter er startet for å leve opp til kravene. Men noen av dem er allerede avsluttet uten å evaluere om ny praksis er etablert.

Er virkemidlene i implementeringen gode nok?
Rapportering, tilsyn, refusjonstakster og prosedyrer kan alle være aktuelle virkemidler. Monitorering og rapportering basert på EPJ-standard og Norsk Pasient Register (NPR) burde vært etablert. Kanskje kan et standard-punkt om pårørende barn være på sin plass i epikrise-malene?
Hovedvirkemiddelet da lovendringene ble innført var å etablere barneansvarlige, men det er ikke sikkert at det de kan utrette er tilstrekkelig. Jeg hører dem fortelle at noen av dem får til å jobbe godt, noen jobber tungt. Men det er tydelig at barn som er pårørende har fått et landsdekkende nett av fagpersoner engasjert i interessene deres.

Behandlere kan ha meninger, holdninger og erfaringsgrunnlag som er hindringer for å snakke om barn og kanskje måtte snakke med barn. Men jeg har ikke møtt eller hørt om noen som mener at pasientenes barn ikke er viktige. Derimot har mange snakket om press fra andre oppgaver og ansvar, dårlige erfaringer med bekymringsmeldinger, hjelpeløshet hvis de skal møte barn. Det finnes riktignok noen «gamle hunder» som vegrer seg mot å gjøre noe annet enn de alltid har gjort. Men det finnes også unge fagfolk som har jobbet med barn og likevel glemmer at det finnes barn «der hjemme» når de skifter til jobber med voksne brukere. Ønsket ny praksis og bruk av importert kompetanse må støttes av rutiner, kultur og lederføringer for å slå rot.

Ny ferdigheter må trenes – og støttes
Fagfolk i voksentjenester kan mangle ferdigheter som vi som arbeider med barn anser selvfølgelige: Å snakke med mer enn en person om gangen, å tilpasse forklaringer og språk til alder og modenhet, å finne positive fokus når de vanskelige dominerer, å legge til rette for ærlighet om noe som ikke er bra. Dette ble godt illustrert i en masteroppgave (Rigmor Taraldsvik, 2010) like før loven ble innført, og det finnes gode råd og oppskrifter i bøker og på nettsidene til BarnsBeste.

Likevel må vi ta dette på alvor som en handlingskompetanse det kan trenges å trene på samme måte som en operasjonsprosedyre eller å møte aggressive brukere. Det er ikke nok å lese om noe eller bli fortalt om det når en skal lære en ferdighet eller endre praksis. Dette er kunnskapen om implementering som er i ferd med å bygges seg opp; fruktene av implementeringsvitenskap.

Gravplassen for gode prosjekter
Gravplassen for gode prosjekter er full av fine historier om gode ideer, entusiasme, gode erfaringer og avslutninger som setter små spor etter seg. Denne «gravplassen» er likevel verdifull, den er matjord for kunnskap om hva som skal til for å lykkes med permanent endring og levedyktig nyskaping:
Implementering handler om å etablere en ny praksis som forutsigbar og «selvfølgelig». Veien dit kan være krevende, men det finnes mye erfaring og forskning som dokumenterer hvordan utfordringen kan forutsees og forebygges. Ferdighetene i å implementere er i framvekst som en ny spesialitet. Denne er det stort behov for fordi endringstakten har blitt høy i utviklingen av kunnskap og metoder som kan hjelpe barn og familier til et bedre liv og bedre helse.

En kveld på byen?
Det er lett å være enig i at en kveld på byen som resulterer i et barn ikke er en tilstrekkelig modell for å være far til et barn. Stort bedre er det ikke å sende et rundskriv eller holde lanseringskonferanser. Likevel er det ikke Staten som har mest å utrette på å forbedre implementeringspraksisen.
Det er tjenestelederne som har hovedansvaret for løpende praksisendring, fornyelse og kvalitets-sikring. Hvis de ikke har egen kompetanse på implementering må de skaffe seg det eller sørge for å ha folk i stabsfunksjoner som kan ivareta det. Men først og fremst må ledere forstå at kvalitet ikke lar seg vedta eller diktere. Like lite som et barn får en god nok far basert på en kveld på byen.

 

 

Nettverksdugnad etterlyses når foreldre rammes av kreft

av Mette Senneseth, stipendiat, Senter for Krisepsykologi, Bergen

Årlig opplever ca. 3500 barn at mor eller far får en kreftdiagnose . Kreft er en alvorlig sykdom som ikke bare rammer den syke, men som påvirker hele familien. Små barn påvirkes ofte av de konkrete endringene i hverdagen, som at mor eller far er på sykehus og at rutinene hjemme endres. Større barn er svært belastet med bekymring for den syke, men har ofte vansker med å utrykke tanker og følelser omkring dette.

Mette Senneseth

Mette Senneseth, stipendiat
Senter for Krisepsykologi

Undersøkelser har vist at større barns bekymring for den syke er så tilstedeværende på skolen at læring blir vanskelig og at skolekravene blir for store. De kan også oppleve at foreldrene har mindre mulighet til deltagelse i fritidsaktiviteter og at det er vanskelig å planlegge ferier og andre aktiviteter. Samtidig som den kreftsyke gjennomgår både langvarige og tøffe behandlinger, opplever den friske forelderen ofte en betydelig økt rollebelastning. Mange av disse foreldre erfarer at belastningen på familien er så stor at de har mindre kapasitet til å følge opp barna. Disse foreldrene uttrykker behov for mer støtte fra sitt sosiale nettverk og hevder at det er umulig å opprettholde en tilnærmet normal hverdag for barna uten hjelp .

 

Noen familier kan også oppleve at hjelpen de får ikke er støttende eller at deler av nettverket trekker seg helt bort. Mange opplever at kreft er en langvarig sykdom og etterlyser hjelp over tid. De kreftrammede familiene etterspør hjelp til å følge barna på trening, delta på sosiale aktiviteter og til praktiske oppgaver i hjemmet. Dette betyr at nettverket kan bidra på mange ulike områder, alt etter familiens behov og hva som er naturlig for den enkelte.

Undersøkelser har imidlertid vist at det sosiale nettverket ønsker å støtte, men at de er usikre på hvordan. Nettverkene etterlyser mer kunnskap om hvordan de best kan yte slik hjelp og støtte. Dermed har vi en situasjon der de rammede familiene på sin side trenger hjelp, men synes det er vanskelig å be om den, og på den andre siden står et usikkert nettverk som trenger råd og veiledning i hvordan de best kan hjelpe.

På bakgrunn av dette har Senter for Krisepsykologi startet forskningsprosjektet «Sosial nettverksstøtte og kreft» . Hensikten med prosjektet er å finne ut om man ved å undervise nettverket kan optimalisere støtten til familier som er rammet av kreft – og å undersøke om dette bedrer barnas livskvalitet og mentale helse. Ved å avhjelpe både den friske og syke forelderen er det nærliggende å tro at man også kan øke foreldrenes kapasitet til å følge opp barna.

Vi ser fram til resultatene av denne studien, fordi de kan åpne for en bedre livskvalitet for mange barn og deres foreldre i framtiden. Inntil videre oppmuntres familier som er rammet av kreft til å kommunisere ut sitt behov for hjelp og støtte i nettverket . Nettverket oppfordres til å gå sammen i en nettverksdugnad, slik at støtten kan deles på flere og ikke minst vare over tid.