av Tormod Rimehaug
Førsteamanuensis RKBU Midt-Norge, NTNU
Psykologspesialist BUP Levanger, Nord-Trøndelag

Bare sju prosent journalfører opplysninger om barna når voksne kommer på sykehus i Tromsø og 24 prosent på Sørlandet ifølge NRK Puls nylig. Ingen mener at barn ikke er viktige hvis de blir spurt konkret og tenker seg om. Men vi har et problem når tjenestene opptrer slik i praksis tross et lovkrav om å snakke med pasienter om barna deres og foreldrerollen. Vi har ingen grunn til moralisere. Vi har derimot god grunn til å bruke og utvikle implementeringskunnskapen vår.

Er det gjennomførbart?
Vi må analysere hvorfor denne utfordringen synes å være så stor, og hva som kan øke gjennomførbarheten. Vi vet fra mange forsøksprosjekter i Norge at det er mulig å gjennomføre gode samtaler om og med barn som har syke foreldre, og at de kan oppleves god for både foreldre, barn og fagfolk. Vi har også vist i praksis at det også er mulig å etablere forebyggende tiltak for barn i kommunene med geografisk bredde og levedyktighet, og med metoder som har dokumentert effekt.

Derfor har vi grunn til å håpe på at praksisen blir selvforsterkende når den har blitt etablert, og det er ingen grunn til å forlate målsetningen. Men hva må til for å komme dit?

Er forankringen sterk og tydelig?
Opinionen er tydelig på å støtte kravet om å ivareta barna. Noen få foreldre har kommet med kritikk basert på negative, men de underbygger bare kvalitetskravene som brukes, de utfordrer ikke målsetningene. Forankringen på politisk og juridisk nivå er også tydelig, og det kunne derfor være hjemmel for både sanksjoner og andre tvangsvirkemidler på systemnivå. Men det er neppe klokt å bruke sanksjoner når tjenestene fortsatt jobber aktivt med å få på plass en ny praksis som for noen miljøer oppleves vanskelig.
Ledere i helsetjenestene stiller ikke spørsmål ved kravene om å ivareta pårørende barn, men de kan ha andre krav og føringer til tjenesten som konkurrerer med barnefokuset. Det krever dessuten noe av alle ledd i tjenesten, inkludert IT/EPJ-systemer, takstbruk, lokaler og holdninger. Flere implementeringsprosjekter er startet for å leve opp til kravene. Men noen av dem er allerede avsluttet uten å evaluere om ny praksis er etablert.

Er virkemidlene i implementeringen gode nok?
Rapportering, tilsyn, refusjonstakster og prosedyrer kan alle være aktuelle virkemidler. Monitorering og rapportering basert på EPJ-standard og Norsk Pasient Register (NPR) burde vært etablert. Kanskje kan et standard-punkt om pårørende barn være på sin plass i epikrise-malene?
Hovedvirkemiddelet da lovendringene ble innført var å etablere barneansvarlige, men det er ikke sikkert at det de kan utrette er tilstrekkelig. Jeg hører dem fortelle at noen av dem får til å jobbe godt, noen jobber tungt. Men det er tydelig at barn som er pårørende har fått et landsdekkende nett av fagpersoner engasjert i interessene deres.

Behandlere kan ha meninger, holdninger og erfaringsgrunnlag som er hindringer for å snakke om barn og kanskje måtte snakke med barn. Men jeg har ikke møtt eller hørt om noen som mener at pasientenes barn ikke er viktige. Derimot har mange snakket om press fra andre oppgaver og ansvar, dårlige erfaringer med bekymringsmeldinger, hjelpeløshet hvis de skal møte barn. Det finnes riktignok noen «gamle hunder» som vegrer seg mot å gjøre noe annet enn de alltid har gjort. Men det finnes også unge fagfolk som har jobbet med barn og likevel glemmer at det finnes barn «der hjemme» når de skifter til jobber med voksne brukere. Ønsket ny praksis og bruk av importert kompetanse må støttes av rutiner, kultur og lederføringer for å slå rot.

Ny ferdigheter må trenes – og støttes
Fagfolk i voksentjenester kan mangle ferdigheter som vi som arbeider med barn anser selvfølgelige: Å snakke med mer enn en person om gangen, å tilpasse forklaringer og språk til alder og modenhet, å finne positive fokus når de vanskelige dominerer, å legge til rette for ærlighet om noe som ikke er bra. Dette ble godt illustrert i en masteroppgave (Rigmor Taraldsvik, 2010) like før loven ble innført, og det finnes gode råd og oppskrifter i bøker og på nettsidene til BarnsBeste.

Likevel må vi ta dette på alvor som en handlingskompetanse det kan trenges å trene på samme måte som en operasjonsprosedyre eller å møte aggressive brukere. Det er ikke nok å lese om noe eller bli fortalt om det når en skal lære en ferdighet eller endre praksis. Dette er kunnskapen om implementering som er i ferd med å bygges seg opp; fruktene av implementeringsvitenskap.

Gravplassen for gode prosjekter
Gravplassen for gode prosjekter er full av fine historier om gode ideer, entusiasme, gode erfaringer og avslutninger som setter små spor etter seg. Denne «gravplassen» er likevel verdifull, den er matjord for kunnskap om hva som skal til for å lykkes med permanent endring og levedyktig nyskaping:
Implementering handler om å etablere en ny praksis som forutsigbar og «selvfølgelig». Veien dit kan være krevende, men det finnes mye erfaring og forskning som dokumenterer hvordan utfordringen kan forutsees og forebygges. Ferdighetene i å implementere er i framvekst som en ny spesialitet. Denne er det stort behov for fordi endringstakten har blitt høy i utviklingen av kunnskap og metoder som kan hjelpe barn og familier til et bedre liv og bedre helse.

En kveld på byen?
Det er lett å være enig i at en kveld på byen som resulterer i et barn ikke er en tilstrekkelig modell for å være far til et barn. Stort bedre er det ikke å sende et rundskriv eller holde lanseringskonferanser. Likevel er det ikke Staten som har mest å utrette på å forbedre implementeringspraksisen.
Det er tjenestelederne som har hovedansvaret for løpende praksisendring, fornyelse og kvalitets-sikring. Hvis de ikke har egen kompetanse på implementering må de skaffe seg det eller sørge for å ha folk i stabsfunksjoner som kan ivareta det. Men først og fremst må ledere forstå at kvalitet ikke lar seg vedta eller diktere. Like lite som et barn får en god nok far basert på en kveld på byen.