Av Maja Michelsen

Jeg sitter på toget og ser det høstgule landskapet fare forbi. Jeg synes alltid det er noe spesielt med å sitte på tog. Jeg er på vei et sted. Og jeg er fri til å reise hvor jeg vil. Som barn var jeg ikke fri, fordi jeg opplevde vold og overgrep i de omgivelsene som burde vært trygge for meg. Mens jeg sitter her, går tankene mine til to barn. To barn som jeg bare har møtt gjennom tekster og bilder i media, men som likevel rører sterkt ved hjertet mitt. De rører ved hjertet mitt fordi de er to barn som, i motsetning til barnet i meg, aldri fikk oppleve den friheten som jeg opplever nå. Jeg tenker på Monika. Og jeg tenker på Christoffer. Jeg tenker på at de aldri mer skal få oppleve et høstgult landskap. At de aldri mer skal få oppleve den klare, friske lufta. Kjenne på følelsen av å være på vei.

Når barn lever i utrygge hjem og utsettes for krenkelser av de voksne som burde beskyttet dem, frarøves de frihet. Ekte frihet er å kunne tenke på det du vil og å kunne si det høyt. Ekte frihet er å være helt sikker på at du en dag kommer til å bli voksen. Ekte frihet er å være trygg i ditt eget hjem. Denne friheten handler om å slippe å ligge våken om natten og lytte gjennom veggene. Den handler om å slippe alltid å være på vakt. Den handler også om å være trygg på besøk hos slekt og venner, på skoleveien, på lekeplassen, i hagen, på stranda og i skogen. Frihet er voksne som vil deg vel. Det er voksne som beskytter deg, overøser deg med kjærlighet og kjemper for deg, uansett! Hver dag! Frihet burde være en selvfølge for alle barn.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

Jeg fikk tilbake friheten min. I dette øyeblikket er ekte frihet for meg å få sitte på toget. Kjenne at det kribler i magen fordi jeg snart skal få se igjen noen jeg er glad i. Frihet for meg i dette øyeblikket er å få lov til å kjenne på smaken av en klementin mens jeg lar tankene vandre. Her og nå er frihet å kunne lene hodet tilbake mot setet, lukke øynene og kanskje sove litt, uten å være redd for at noen kan komme og skade eller true meg! Det føles så godt å være fri. Denne uvante friheten må jeg likevel øve meg på. Noen dager er det enklere enn andre dager. Men jeg får i det minste lov til å øve meg. Det gjør ikke Monika og Christoffer.

«Min tanke og lengsel vil bryte hver stengsel. Og slik vil det alltid bli: Min tanke er fri!» heter det i «Din tanke er fri» som er gitt norsk tekst av Alf Cranner. I konfirmasjonen min husker jeg at vi sang denne sangen. Jeg husker at jeg kjente i hele kroppen hvordan akkurat den teksten, akkurat da, angikk akkurat meg. Jeg kjente at jeg identifiserte meg med alle som har opplevd krig. Jeg vet hvordan det er å være ufri. For jeg har levd med krig i de omgivelsene som burde vært trygge for meg. Men selv ikke den voksne personen som utsatte meg for krenkelser, kunne vite hva jeg tenkte på og drømte om.

Det jeg drømte om der jeg satt i min egen konfirmasjon, var at en dag skulle jeg fortelle alt, akkurat sånn som det var. Det var bare det at mine tanker og lengsler hjalp jo ikke. Ikke før mange, mange år etterpå. For jeg visste ikke hvordan jeg kunne bli fri. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle klare å bryte tausheten – den største stengselen av dem alle. Den stengselen som også Monika og Christoffer må ha kjent på. Og som mange andre barn må kjenne på hver eneste dag. Det er derfor jeg unner alle barn ekte frihet. Fordi jeg vet hvor ensomt det føles å være et barn som bare er fri i tankene.

Om ikke lenge skal jeg gå av toget og videre ut i friheten. Likevel tenker jeg at vi har en enda lengre reise foran oss alle sammen. Vi er ikke ved målet før alle barn får oppleve ekte frihet. Vi er ikke ved målet før barn slipper å drømme om å få bli frie fra volden i sitt eget hjem. Men det er dit vi skal!

Vi voksne må ta ansvar for å gjøre barn som lever i vold frie. Det betyr kanskje at vi må ta ansvar for barn som ikke er våre egne. Vi må bry oss om alle barn! Reell beskyttelse fra voksne som er villige til å stå i kampen sammen med barnet, må til hvis man som barn skal klare å tenke på det aller vondeste og bryte tausheten. Bare da kan barn tåle å fortelle om alt det vonde de bærer på. Og da må vi voksne også gjøre noe mer enn å håpe på at alt skal ordne seg av seg selv. Vi må gjøre noe annet enn å vente på at en annen voksen skal gripe inn. Vi må handle og gripe inn selv når vi er bekymret for et barn.

Kjære Monika. Kjære Christoffer. Jeg skulle ønske at jeg på vegne av alle voksne kunne si at dere ikke døde forgjeves. Og jeg håper at jeg snakker for mange andre når jeg sier dette: Vi skal vise dere at vi er villige til å kjempe. Vi er voksne, og vi lover å ta ansvaret vårt nå. Vi skal stå på! Vi skal jobbe for at alle barn skal få leke og være frie i det høstgule landskapet. Vi er på vei!

Maja Michelsen