Hvordan helter i barnelitteraturen kan hjelpe verdensmestre i usynlighet ut av skapet – eller peisen

Jeg vil tro at vi er mange som er, eller har vært, verdensmestre i usynlighet. Man blir gjerne verdensmester i usynlighet når man har opplevd overgrep og vold, eller har vokst opp med foreldre som er psykisk syke, som sitter i fengsel eller som ruser seg. Verdensmestre i usynlighet får sjelden gullmedaljer og utmerkelser. Isteden får de merker i kroppen og sjelen som ingen kan se. De er jo tross alt usynlige.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

Denne bloggposten skal handle om det å være såkalt usynlig barn. Men den skal først og fremst handle om det å lese. Som pårørende og overgrepsutsatt barn, vet jeg hvor viktig det er å ha helter å identifisere seg med, og i litteraturen fins det mange helter som kanskje kan være til hjelp når de usynlige barna skal hjelpes fram i synligheten. Det er fantastisk når litteraturen gjør at man møter seg selv i døra eller på boksiden. Det er fantastisk når man kjenner igjen en bitteliten flik av seg selv i helten. Når man ser hva som faktisk er mulig å få til. Heltene i litteraturen gjør at vi ser hvordan det umulige blir mulig. Vi ser at det går an å kjempe. Overvinne. Mestre.

Som barn hadde jeg mange litterære helter: Pippi fordi hun klarte seg uten en mamma. Madicken fordi hun var så enormt tøff som balanserte på skoletaket, og som sloss. Skorpan i Bröderna Lejonhjärta fordi han etterhvert måtte våge for å kunne bli et menneske istedenfor en liten lort. Frøken Detektiv fordi hun hamlet opp med den ene skurken etter den andre. Rydiger von Schlotterstein i Den vesle Vampyren fordi han skilte seg ut fra andre vampyrene, og fordi han hadde skeive tenner, akkurat slik som jeg hadde selv før jeg fikk tannregulering.

Som barn gjorde jeg meg ofte usynlig ved å si at alt var bra. Når jeg var lei meg, gjemte jeg meg. Ofte satt jeg inne i klesskapet til mamma. Det luktet så godt av klærne hennes. Det var et slags trygt sted å være, også da hun var innlagt på psykiatrisk avdeling. Jeg hadde også et hemmelig gjemmested inne i den store murpeisen i kjellerstua vår. Jeg krøyp inn i det rommet som var tiltenkt oppbevaring av ved. Hvis jeg klatret litt oppover, var det en liten hylle der som jeg fikk plass til å sitte på. Der kunne jeg sitte på gode dager, med lommelykt og lørdagsgodt. Inne i peisen møtte jeg alle heltene mine! Der leste jeg både Pippi, Frøken Detektiv og Den vesle vampyren. Men jeg satt ikke bare inne i peisen for å få fred og ro til å lese. Jeg satt dessverre også inne i peisen når jeg faktisk trengte å bli sett. Særlig da. Jeg ble skikkelig god på å være usynlig når jeg hadde størst behov for å være synlig.

Et kjennetegn ved noen av heltene i barnelitteraturen er at de ofte klarer seg mer eller mindre uten voksenhjelp eller at de må kjempe mot voksne. Men alle små helter trenger gode hjelpere! Barn trenger de trygge voksenpersonene. Uten den trygge voksenpersonen som jeg selv hadde i mitt eget liv, vet jeg heller ikke om jeg hadde klart meg like godt som jeg gjør i dag. Jeg tror derfor det viktigste budskapet vi sender ut til barn i vanskelige livssituasjoner, er at de skal slippe å være alene med utfordringene sine.

De gode barnebøkene i dag som tar opp tabubelagte temaer, har nettopp tydelige voksenperson som hjelper barnet. I boka Håret til mamma av Gro Dahle og Svein Nyhus som tematiserer psykisk sykdom, får Emma hjelp av en mann (han kan tolkes som psykolog) til å rydde opp i alle flokene i mammas hår. Også i Eli Ryggs bok Jeg sa ikke kom inn som tematiserer seksuelle overgrep, fins det voksne hjelpere. Det er først og fremst moren til hovedpersonen Maria som er den trygge hjelperen, men Maria får også støtte fra faren, læreren, en venn av familien og en psykolog. I boka Filiokus og Blåmann Klåmann av Mari Hoem Kvam får Filiokus i likhet med Mari hjelp av mamma til å bryte tausheten i etterkant av overgrep. I Sinna Mann som tematiserer vold, og som i likhet med Håret til mamma er laget av Gro Dahle og Svein Nyhus, får Boj hjelp av en dame han møter i parken. Til og med selveste kongen blir en viktig hjelper for Boj! Kongen svarer nemlig på et brev som Boj sender ham.

Både Emma, Maria, Filiokus og Boj har altså voksenpersoner som ser dem. Likevel: Det kan være vanskelig og utfordrende å bli synlig når man har vært verdensmester i usynlighet, selv når man har støttende voksenpersoner rundt seg. Man føler seg naken og skamfull når andres øyne plutselig ser alt det som hittil har vært så god skjult. Derfor tror jeg det er viktig at de usynlige ikke tvinges ut av usynligheten, men lokkes sakte ut gjennom anerkjennelse og ved at noen har troen på dem.

Jeg skulle ønske at alle de usynlige barna som lever i dag kunne få hjelp til sakte og forsiktig å komme ut av skapet – eller peisen. Det å bli synlig, og å bli helten i sitt eget liv, er ikke noe som er gjort på en dag, eller som kan fikses i en feil. Det krever tid, mot og øvelse, og kanskje altså en god dose litteratur. Noen ganger må vi kanskje hjelpe et barn med å finne de heltene det kan identifisere seg med. Men at det fins en passende helt der ute for alle barn, det er jeg helt sikker på. Kanskje kan noen av tekstene som er nevnt i denne bloggposten være en start?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s