Snakk med barna om kriser og sorg

«Det er ikke skadelig for barn å snakke, men det er galt av oss å ikke lytte»
(Raundalen & Schultz, 2011).

Mette Senneseth

Mette Senneseth, stipendiat og forsker ved
Senter for Krisepsykologi, Bergen.

Mange barn i Norge opplever kriser eller sorg i sitt unge liv. De voksne rundt disse barna kan ofte lure på om barna skal beskyttes fra de harde fakta, eller om barna har behov for samtale og informasjon om det vanskelige som berører deres liv.

Man kan som voksen noen ganger ta seg selv i å tenke at «dette får ikke de minste barna med seg» eller «dette er det best at vi skåner barna for». Mange er opptatt av å beskytte barna for de tunge realitetene, og vil holde tilbake informasjon. Ofte viser det seg at barna allerede har fått med seg mange løsrevne biter av ganske alvorlig informasjon og vanskelige inntrykk, uten en tilhørende trøst eller forklaring. Barna har mange sensoriske følere ute – og ører med stor rekkevidde. De hører bruddstykker av samtaler, eller har plukket opp rykter i gaten, fra noen andre som vet. Barn leser situasjoner og forstår både faresignaler og tristhet, helt instinktivt. De kjenner sine foreldre, de leser de voksne. Barna har samlet mange biter av viktig informasjon om en situasjon, før foreldre eller andre voksne rundt dem har rukket å reagere. Denne informasjonen samler seg i barnets sinn, og barnet vil selv prøve å lage en kontekst eller en sammenheng, dersom de ikke får hjelp til dette. Noen ganger gjør barnet feile antagelser, og den indre forestillingen de danner seg kan være grunn for videre frykt eller bekymring for barnet. Barnet har ofte forstått biter av informasjonen, men trenger hjelp av voksne til å sette informasjonen sammen i en kontekst som til sammen utgjør en forståelig og betryggende helhet.

Voksne kan ikke regne med at de alltid får med seg hva barna har opplevd eller har fått av informasjon, eller hvordan de har forstått den. Det krever enten at barnet selv informerer de voksne, eller at de voksne sjekker ut med barna hva de har opplevd og hvordan de bærer på dette. Vi vet at mange barn ikke deler sine erfaringer og følelser med de voksne rundt dem, fordi de vil skåne dem for den belastningen. Her ligger det an til en uhensiktsmessig ond sirkel, der små og store vil beskytte hverandre. Utfallet er at alle lider litt mer i stillhet, og ensom lidelse er som vi vet en tung bør å bære. Derfor kreves det at de voksne tar ansvar og tar initiativet til informasjon og samtale med barn som opplever kriser og sorg. Barn trenger de voksnes kunnskap, livserfaring og barnevennlige forklaring for å forstå hele bildet. Man kan ikke vente til barna spør om ens tid, for det kan man ikke forvente at de gjør!

Ha respekt for barnets forstand, sier barnepsykolog Magne Raundalen og pedagog Jon-Håkon Schultz. I boken «Barn av virkeligheten. Læring for livet.» (2011) beskriver de hvordan voksne kan tilrettelegge og støtte barn og ungdom som opplever kriser og sorg. Her forklarer de hvordan nyere hjerneforskning setter nytt lys på hvordan man kan hjelpe barn og ungdom som opplever kriser, traumer og sorg. Hjernen er bruksavhengig! På godt og vondt. Det betyr at det barn opplever i sitt liv, er med på å påvirke hjernen. På samme måte som vedvarende frykt vil skade barns hjerneutvikling, vil positiv omsorg og forklaringer fra kloke voksne gi positive bidrag til barnets hjerne. Det er avgjørende at hjernen blir tilbudt de beste erfaringene vi har å by på gjennom oppveksten, sier Raundalen og Schultz. Når barnet er født, er nemlig bare ti prosent av oppkoblingene i hjernen på plass. Resten må bygges på erfaringene. Dette gir oss voksne et viktig ansvar: Vi må sørge for at erfaringene blir så gode som mulig!

Forskning har avdekket at barn og unge som pårørende ved kreft har reaksjoner som likner sorgreaksjoner etter dødsfall. PhD, Psykologspesialist Atle Dyregrov bruker begrepet «ventesorg» og påpeker at denne ventesorgen har mer frykt i seg enn sorg. Ventesorgen kan vare lenge og kan for de pårørende barna gi stor bekymring i hverdagen. Vi vet at frykt resulterer i høyere nivå av stresshormonet kortisol, og at dette hemmer de områdene i hjernen som vi trenger at er aktive når vi skal lære og huske. Frykt resulterer altså i redusert læring. Å redusere frykt i hverdagen er derfor svært viktig for barn og ungdom med tanke på skolen.

Barn og unge som lever med kreft i familien har rapportert om konsentrasjonsvansker på skolen og utmattelse på grunn av den stadige bekymringen4. Riktig og barnetilpasset informasjon vil kunne dempe unødig bekymring. Ganske så små barn kan selv trekke slutninger mellom alvorlig sykdom og muligheten for død, men det er ikke sikkert at de samtaler om sin bekymring med noen. Dermed får de heller ikke korrigert sin forestilling om at et dødsfall kan skje når som helst, selv om det kanskje ikke er medisinsk grunnlag for slik frykt nå.

Helsepersonell har et lovpålagt ansvar for barn som pårørende, og de kan gi alderstilpasset, oppdatert og gjentatt informasjon til barn som lever med alvorlig fysisk sykdom tett innpå seg. Her har barneansvarlige en viktig rolle. Barn må ikke beskyttes fra informasjon, de må beskyttes for unødig bekymring! Realitetene kan vi ikke beskytte dem mot, selv om vi kunne ønske at den var en helt annen. Barna skal heller ikke beskyttes fra «det verste», slik at dette kommer opp litt og litt ved senere anledninger. Dette gir grobunn for frykt for at de ikke vet alt og at det kan dukke opp farligere opplysninger etter hvert. Barna må få den informasjonen som til enhver tid er tilgjengelig, gjentatt i takt med sykdomsforløpet og i takt med sin egen utvikling. Barn tåler godt de voksne som klarer å formidle vonde realiteter og usikre, men sannferdige svar, på en god måte. Som Magne Raundalen så godt har formulert det: Barn tåler ganske alvorlige budskap i en trygg armkrok!

Barn skal også ha tid til bearbeiding, slik som de voksne har. Men de tåler ikke løgn, bortsnakking og fravær av nødvendig informasjon. Da mister de tryggheten og tilliten til de voksne, de mister den viktige tiden til bearbeiding av de vonde realitetene og muligheten til å være forberedt på ting som skal eller kan skje. De mister muligheten for samhørighet og den viktige følelsen av inkludering – å høre til! Da kan de tvert i mot oppleve det motsatte: å bli ekskludert fra dem som vet. De mister også muligheten for støtte hos profesjonelle eller mennesker i deres sosialt nettverk, og de mister muligheten til å finne sine egne mestringsressurser. Vi må ikke undervurdere barnas evne til å finne mestringsstrategier i livet, og benytte seg av sine mulige ressurser, så lenge de får nødvendig informasjon og støtte fra kloke voksne på veien. Dette er de voksnes ansvar! Og vi må ta det, og gjøre så godt vi kan. Uansett hvor vanskelig og trist den informasjonen vi må gi er.

«Det finnes ingen mer bitter erfaring på den andre siden av en krise enn at man ble forlatt, ingen forstod, ingen brydde seg» (Raundalen & Schultz, 2006)5

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s