Om skam, flombelysning og skriving

Noen ganger, når jeg i samtale med andre, forteller om barndommen min og det jeg har opplevd, reagerer folk med å gråte. Det er greit, selv om jeg da kjenner et stikk av dårlig samvittighet for at jeg forteller. Andre ganger blir de helt tause. De sier ikke noe, verken i samtalen der og da eller i de påfølgende dagene. De nevner det aldri igjen. Det føles verre, men det er en av konsekvensene av å ha valgt å være forholdsvis åpen om barndommen min og det jeg har vært utsatt for.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

I boka Uperfekt, som handler om mot, skam og sårbarhet, skriver forsker Brené Brown (som ble kjent gjennom sin TED-talk om nettopp sårbarhet) om noe hun kaller for flombelysning. Slik jeg tolker det, handler flombelysning om å blottlegge seg selv totalt, før den man snakker med er klar til å ta imot historien man kommer med. På side 148 i Uperfekt skriver Brown: «Når vi deler sårbarhet, og spesielt historier om skam, med noen som vi ikke har noe fellesskap med, vil den emosjonelle (og av og til fysiske) reaksjonen deres være å krympe seg som om vi skulle ha rettet en strålekaster rett mot øynene deres». En slik flombelysning fører til en uutholdelig situasjon der den som deler føler seg fullstendig tappet for energi og ikke mottar den empatiske responsen han eller hun hadde håpet på.

Jeg kjenner så alt for godt til dette. Først og fremst kjenner jeg på redselen for nærmest å kvele folk fullstendig med historien min hvis jeg forteller. Noen ganger tør jeg ikke engang si at jeg har en dårlig dag. Jeg tør i alle fall ikke si at jeg sliter med å konsentrere meg i samtalen fordi jeg har så mye flashbacks, har sovet dårlig og er urolig. Barnet i meg får akutt behov for å gå og gjemme seg og ikke synes på noen dager eller uker. Jeg er så redd for at jeg skal være til bry. At jeg skal bli alt for mye å tåle for andre. At jeg kaster min egen skam over andre slik at de selv føler skam. Jeg er redd for at de skal føle at de står der i full flombelysning og selv blir sårbare og forsvarsløse.

Kan man være for åpen? Ja, kanskje. Jeg tror det. Jeg har som sagt gått i baret. Jeg har fått folk til å begynne å gråte eller å bli fullstendig tause. Jeg har kjent meg klar til å dele, men den andre har ikke vært klar. Fordelen med å skrive er at dersom du selv kjenner på skam når du leser det jeg skriver, så trenger du i alle fall ikke møte meg ansikt til ansikt. Slik kan vi unngå full flombelysning.

Men jeg orker ikke å være livredd hele tiden for hva andre skal tenke om meg. Noen ganger kjenner jeg at jeg bare fortelle, selv om andre kan komme til å reagere på uventede måter. Det jeg har opplevd er jo ikke meg. Jeg er heller ikke historien min eller barndommen min eller traumeminnene mine eller den tidvis dårlige konsentrasjonen min. Jeg er jo mye mer enn det. I dag er jeg for eksempel voksen og mamma og norsklærer og doktorgradsstipendiat. Og jeg er en som skriver – hver eneste dag. Jeg er rett og slett på god vei til å bli alt det jeg drømte om å bli som barn. Men først og fremst så er jeg jo meg, Maja.

Maja-skriver-blogg

Likevel – barndommen min er en viktig del av meg, slik barndommen jo er en viktig del av alle mennesker. Hvis jeg skal kunne være meg, og den jeg var ment å være, må jeg også vise frem de sårbare siden av meg selv. Hvis jeg ikke er fri til å fortelle og skrive og være sårbar og si noe andre kanskje ikke tåler å høre, da vokser nemlig skammen min igjen. Den vokser seg enormt mye sterkere. Og skam avler ny frykt, noe som Brown også påpeker. Og da er man lett inne i en ond sirkel det er vanskelig å komme seg ut av.

Jeg vil ut av den sirkelen. Jeg vil også vise andre som strever at det går an å komme seg ut av den vanskelige runddansen der man kanskje er for redd, for sterk, for taus, for ansvarsfull – og alt for trist. Jeg vil vise barn og ungdom som har eller har hatt det tøft, at de likevel har retten til å bli seg selv, og at de har lov til å ta plass og rope høyt og bli skikkelig sinte for alt som har vært urettferdig.

Jeg har mye å bevise for meg selv. Jeg har mye å bevise for barnet i meg selv. Dette var en grunn til at jeg valgte å begynne å blogge for BarnsBeste. Jeg orker rett og slett ikke å være så redd, sterk, taus, ansvarsfull og trist hele tiden, for jeg har vært alt for mye redd, sterk, taus, ansvarsfull og trist opp gjennom livet. Da er det bedre å vise seg sårbar gjennom å skrive. Og forhåpentligvis har jeg noen erfaringer og tanker som kan være til hjelp for andre. Jeg håper jo det. Kanskje kan jeg også gi stemme til de pårørende og voldsutsatte barna som ennå ikke våger å bruke sin egen stemme. Det gjør meg i så fall ydmyk.

Når jeg skriver, kan jeg likevel kjenne meg litt for synlig, for jeg er ikke vant til å ta særlig stor plass. Men når jeg tillater meg selv å ta litt plass her i verden og gi barnet i meg en stemme gjennom skrivingen, da føler jeg meg samtidig så enormt glad! Så da får jeg heller tåle tanken på at andre kan føle skam når jeg forteller eller er ærlig om at jeg fortsatt har dårlige dager innimellom. Jeg får heller tåle at de kan få et annet inntrykk av meg og barndommen min enn det de eventuelt hadde fra før.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s