Men det var jo de beste årene i min oppvekst …

– Kan jeg ta et glass til? Snøvler mamma med bedende stemme. – Ja vel da, svarer sjuåringen. Jenta snur seg bort, kjenner at dette slett ikke er bra. De har vært på en barneteaterforestilling, alt var greit da gikk hjemmefra. Men så ville mamma bare innom den puben en liten tur. Noen fremmede voksne kommer bort til henne: – Går det greit med deg eller? Hun smiler sitt beste smil og svarer: – Ja da, det går fint med meg. – Hva annet kunne jeg si da, sier hun nå, 15 år etter.

Turid Wangensteen
Turid Wangensteen er phd-stipendiat ved Høgskolen i Lillehammer, Phd-programmet BUK, finansiert av Tyrilistiftelsen og tilknyttet Mosaikkprosjektet (NFR).

Hun hadde nettopp begynt på skolen i nærheten av rusbehandlingsinstitusjonen hun og mamma bodde på. De hadde egen leilighet med to soverom, stue, kjøkken og bad. Mamma lagde middag til dem hver dag, og de så på barne-tv sammen før hun la seg. De var mye sammen med de andre som bodde der også, både voksne og barn. De bodde der lenge. Det var jentas hjem, et sted hun følte seg trygg.

På 1990-tallet etablerte mange rusbehandlingstiltak egne familieavdelinger. Man hadde tro på at foreldrene kunne være gode omsorgspersoner når de var rusfrie, og at tilknytningen mellom foreldre og barn kunne opprettholdes og styrkes til tross for foreldrenes rusproblemer. Mens barna var i barnehage og på skole, fikk foreldrene behandling for sine rusproblemer og psykiske vansker, og de fikk hjelp og veiledning i foreldrerollen. Mange barn hadde sitt første leveår på disse institusjonene fordi moren frivillig eller på tvang var innlagt under svangerskapet, og ønsket et fortsatt tilbud etter at barnet var født. Også foreldre med litt eldre barn fikk plass.

– Jeg vil hjem, sutrer jenta. Nå er det vanskelig å være blid og vanlig. Hun er redd og flau. Flau fordi mamma snubler ned trappene på vei ut av puben, og alle ser på dem. – Vi kan ikke dra hjem nå, sier mamma, ikke når jeg har drukket. Det er jo ikke lov. Så tar de taxi hjem til morens venninne. – Vi drar hjem i morgen, sier mamma.

Jenta og moren hennes ble boende hos venninnen i nesten et halvt år, og jenta kom aldri mer hjem til behandlingsinstitusjonen. Hjem til det trygge, hjem der det var mange snille voksne som brydde seg om henne, hjem der hun hadde en edru og grei mamma, hjem der hvor skolen og vennene var. Fordi mamma ruset seg og ikke klarte å stoppe, mistet jenta hjemmet sitt og de gode naboene sine over natten. Hun forteller: – Jeg gikk forbi hver dag på vei til og fra skolen. Jeg kikket inn og håpet at noen kjente sto i porten, håpet at noen ville se meg.

Mitt PhD-prosjekt handler om barn og ungdom som har foreldre med rusproblemer. Jeg lurer på hvem som snakker med barna og hva de snakker om. Hva slags informasjon får barn og ungdom når foreldrene er innlagt i rusbehandling? Hvem snakker med barna og ungdommene om hvordan det er å være dem? Hvordan kan vi bedre synliggjøre oppveksten til disse barna? Jeg intervjuer foreldre som er i rusbehandling, barn og ungdom som har foreldre med rusproblemer, andre voksne som barnet har snakket med, og jeg intervjuer barneansvarlige i ulike rusbehandlingstiltak.

Livshistoriene til både foreldre og barn treffer meg midt i magen. Det gjør vondt å høre om den lille jenta som så brått mistet sin trygge hverdag.

Jeg spør henne: – Men er du ikke sint fordi ingen av dem som jobbet der snakket med deg, er du ikke lei deg fordi du ikke en gang fikk en ordentlig avslutning – du kom bare aldri mer hjem til institusjonen der dere bodde? Hun svarer:

– Jeg følte meg nok avvist og jeg lengtet veldig tilbake. Men nå ser jeg tilbake på de årene vi bodde der som de beste i min oppvekst. De bidro til at jeg fikk noen gode og trygge år sammen med mamma. Minnene fra de årene har til tider vært det jeg har klamret meg fast i.

Det finnes ikke lenger så mange rusbehandlingsplasser der foreldre og barn kan bo sammen. Men barn og ungdom er allikevel til stede på mange institusjoner der foreldrene er i rusbehandling. Det legges til rette for samvær, og det arrangeres aktiviteter og turer for foreldre og barn.

Jenta flyttet i fosterhjem og moren hennes fikk etterhvert plass på en ny behandlingsinstitusjon. Jenta hadde jevnlig samvær med moren på institusjonen.

– Det var alltid fosterforeldrene mine som ble oppringt, gjerne sånn torsdag kveld, og fikk vite at mamma hadde dratt for å ruse seg, og da var det de som måtte fortelle at det ikke ble noe besøk på meg. Jeg husker at jeg syntes det var så feil at de fikk vite det før meg – jeg skjønner jo nå at de måtte få vite det først, men… Det kunne vært fint om de hadde ringt meg også. Jeg skjønner jo at de ikke kunne ringe til meg som var 12 år, men kanskje jeg kunne ha fått snakket med noen av dem etterpå, som kunne forklart meg litt mer. Jeg satt jo med mange spørsmål som fosterforeldrene mine ikke kunne svare på. Hvis de prøvde å svare så følte jeg at de ikke skjønte noen ting for de visste jo ikke hvordan det var. Neste gang jeg kom på besøk til mamma, så ble det jo ikke snakket noe om. Ingen av de voksne på den institusjonen mamma var, snakket med meg om det.

Ja, hva slags opplevelser sitter disse barna og ungdommene igjen med – de som har bodd på institusjon sammen med foreldrene eller som har hatt samvær mens foreldrene var innlagt i rusbehandling? Blir deres mange spørsmål ordentlig besvart? Blir deres grunnleggende rettigheter som barn ivaretatt? De har rett til samvær med sine foreldre, og de har rett til å bli hørt i viktige saker som angår dem og deres familie. Føler barna seg som underordnet reisefølge på foreldrenes ferd inn og ut av ulike institusjoner, sviktet og glemt av de mange hjelperne de møter på veien? Eller kan en behandlingsinstitusjon være stedet som gir noen gode minner og opplevelser sammen med en rusfri mamma eller pappa?

 

Det er barna selv som kan gi svar på disse spørsmålene. Det jeg vet, er at det forplikter å inkludere barn og ungdom i foreldrenes rusbehandling. Hensynet til barnas beste skal veie tungt. De har rett til å bli hørt og informert, og få svar på sine spørsmål. Det gjelder også etter at foreldrene har avbrutt behandlingen eller samværet er avlyst. Vi kan hjelpe disse barna og ungdommene med å sette ord på de opplevelsene og følelsene de har knyttet til foreldrenes rusproblemer og behandling. Det kan hjelpe dem med å håndtere de vanskelige følelsene, og å ta vare på de gode opplevelsene.

Vi kan lære mye av den lille jenta som nå har blitt en reflektert og klok ung kvinne! Vi skylder henne og de andre som deler sine erfaringer med oss, en stor takk!

 

Turid Wangensteen, phd-stipendiat

Gradsgivende institusjon: Høgskolen i Lillehammer, Phd-programmet BUK, finansiert av Tyrilistiftelsen

Phd-periode: Høst 2015 – høst 2019

Phd-prosjektet er tilknyttet Mosaikkprosjektet (NFR).

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s