alkohol

«Han (fastlegen) kjenner jo alle, heile familien. Og ungane er trygge på han. Han forstår kva me treng.»

Når foreldre strever med sjukdom eller rusproblem, kan det påverke funksjon på ulike nivå, også korleis dei klarer følgje opp og ta seg av barna sine. Fastlegen skal, i tillegg til å ta seg av den sjuke, også sørge for at barna i familien får nødvendig informasjon og oppfølging. Slik står det i lovverket, men er dette mogleg å følgje opp – og korleis kan det best gjerast? Dette vart undersøkt i mi doktorgradstudie fullført ved UiB i vår.

Frøydis Gullbrå

Frøydis Gullbrå er kommunelege i Modalen, Hordaland og har tatt doktorgrad på fastlegens rolle for barn som pårørende.

Sjukdom hjå ein forelder kan gjere at dei får vanskar med å sjå kva barna deira treng. Barna kan få ekstra påkjenningar og bekymringar, og om slike byrder varer over tid, kan det gå ut over barnet si eiga helse. Ved å tidleg fange opp dei som har behov for oppfølging, kan ein redusere påkjenninga og hindre eigne plager hjå barna. Dette er god, førebyggjande medisin.

«Når de gløttet inn på soverommet, så lå jeg og skrek hele tiden fordi jeg hadde så vondt. Det er klart ungene ble bekymret. De ble jo livredde og trodde jeg var døden nær… og jeg klarte ikke da å fange opp bekymringen deres i det heile tatt. Men senere har dattera mi fortalt om det, da.»

Dette fortel ei kvinne som i mange år har vore plaga av invalidiserande ryggsmerter. Ho var mykje i kontakt med fastlegen, men barna sin situasjon vart ikkje tema.

«Då mor låg på dødsleie heime, så skulle eg ønske at legen hadde tatt seg tid og sett seg ned med oss barna, berre ei lita stund, og spurt om korleis me hadde det. Og så kunne han fortalt litt om kva vi kunne forventa oss! Mor snakka for eksempel ikkje dei to siste dagane. Slikt kunne jo vore kjekt å vere førebudd på».

Slik fortel ein ungdom om behov for informasjon og å bli sett. Ho tenkjer fastlegen kunne vore til god hjelp.

Ein mann med psykisk sjukdom har denne erfaringa:

«Ja, han (fastlegen) ser liksom totalsituasjon han. Han kjenner jo alle, heile familien. Og ungane er trygge på han. Han forstår kva me treng. Om eg blir henvist til ein spesialist, så ser jo ikkje den totalsituasjonen. Det er veldig mykje vanskelegare for dei på DPS.»

Desse sitata er henta frå doktorgradsarbeidet mitt, og illustrerer behov og nytte av fastlegar for familiar med sjuke foreldre.

I denne studien har eg gjort intervju med fastlegar, ungdom av psykisk sjuke, alvorleg fysisk sjuke eller rusbrukande foreldre – og intervju med sjuke eller rusavhengige foreldre.

Gjennom intervju med fastlegar, finn eg at desse legane er i ein god posisjon for å hjelpe barn av sjuke foreldre. Dette skjer både ved rådgiving, samarbeid, vidare-tilvising og ikkje minst ved å tidleg identifisere dei som kan ha bruk for støtte og hjelp. Barna blir likevel ofte oversett. Fastlegar har ein travel kvardag, dei har mange å ta seg av, i tillegg til alt som skal dokumenterast i form av notat og erklæringar. Personen som oppsøkjer legen er ofte den som har tema å ta opp i timen, og det kan vere utfordrande å få tid eller kapasitet til å ta opp tema om barna.

Ungdomar som har vakse opp med sjuke eller rusavhengige foreldre treng at nokon veit om den vanskelege situasjonen dei lever i , med lite tryggleik og påkjenning knytt til foreldre sin sjukdom på eine sida, og ynskje om å vere normal, som andre på den andre sida. Mange uttrykkjer behov for meir informasjon om situasjonen til den sjuke forelderen. Fleire uttrykkjer behov for nokon å snakke med om situasjonen dei er i, og dei har opplevd å ofte bli oversett i hjelpeapparatet. Desse ungdomane er helst innom fastlegen om dei har fysiske plager eller behov for erklæringar. Dei ynskjer gjerne at fastlegen tok opp tema om heimesituasjonen, då dette også påverkar plager og helsa deira.

Sjuke eller rusbrukande foreldre fortel også at dei gjerne ynskjer at fastlegen tek opp tema om korleis barna sin situasjon blir påverka ved sjukdom. Dei ynskjer hjelp for barna sine, og fleire ynskjer råd om korleis snakke med barna om mor eller far sine vanskar.

Vi ser at fastlegane er i ein god posisjon for å hjelpe barn som pårørande, men ofte blir det likevel ikkje gjort. Ut frå dette doktorgradsarbeidet kan følgjande råd gjevast til fastlegar:

  • Spør om barna når du har konsultasjon med ein forelder med tilstand som kan påverke foreldrefungering.
  • Set eventuelt opp eigen time med barna som tema.
  • Kartlegg behov for informasjon eller oppfølging, gi råd til foreldre.
  • Bruk samarbeidande helsepersonell, til dømes helsesøster for oppfølging av barn/ungdom.
  • Nytt sjansen når ungdom er inne med fysiske plager. Snakk om heimesituasjonen.
  • Delta i aktuelle samarbeidsmøter rundt desse foreldra – der kan ein effektivt dele informasjon mellom mange.

Barn med sjuke og rusbrukande foreldre treng å bli sett – der trur eg mange fastlegar kan bli litt betre. Det skal ikkje alltid mykje til for å gjere situasjonen litt betre – det å få forståelse for at ein lever i ein vanskeleg situasjon og å få nokon å snakke med, kan vere god hjelp for mange.

«Jeg lengtet etter at mamma skulle si: ­– Kaja, jeg skjønner at det har vært vanskelig og tøft for deg at jeg har vært alkoholiker og drukket mye»

 

aase-sundfaer-2

Aase Sundfær er klinisk sosionom og har i mange år jobbet ved Oslo Universitetssykehus, tilknyttet Barne -og Ungdomspsykiatrisk avdeling (BUP).

Kaja er en av mine informanter fra min forløpsstudie: Barna til 31 kvinner med rusproblemer. Studien – eller rettere sagt, fem studier – har strukket seg over 25 år. Jeg har vært særlig opptatt av hvordan barna kommuniserer til foreldre og andre nære personer om situasjonen i hjemmet og i hvilken grad barna får anerkjennelse for sine erfaringer.

Alle de fem studiene bygger på kvalitative intervjuer både med foreldre, barna og barnas lærer. Det var bare unntaksvis at barna fortalte at de snakket med noen om hvordan de hadde det. Enda mer sjeldent hendte det at barna eller de unge konfronterte foreldrene med rusmisbruket i familien. Et barn fortalte at hun heller ikke snakket med søsknene sine etter veldig dramatiske episoder i hjemmet. For eksempel da moren løp ut i snøen om natten og ville ta livet sitt, og hele familien var redd for at mamma skulle dø.

Denne historien beskriver behovet for og betydningen av anerkjennelse som psykologisk støtte og emosjonell avlastning med utgangspunkt i relasjonen mellom en mor og datteren Kaja.

Kaja var 20 år da denne samtalen mellom oss fant sted. Vi møtes på cafe. Hun har flyttet tilbake til moren etter at hun et halvt år har jobbet et annet sted i landet. Da hun var femten ville hun ikke bli intervjuet. Jeg måtte nøye meg med å intervjue moren som fortalte at det gikk dårlig med Kaja på skolen, mye skulking og mange møter med lærer som ikke var til hjelp. Da Kaja var åtte år, hadde vi en lang prat hjemme hos henne. Kaja var meddelsom, hun likte å tegne og gå på SFO der de fikk varm mat. Faren sin kunne hun ikke treffe så mye, fortalte hun den gang. Det var fordi han var på «hjem». Det betød, fikk jeg vite av moren, at faren var i rusbehandling. Moren har vært alene med Kaja og den to år eldre broren gjennom barnas oppvekst. Det har vært vanskelige år med dårlig råd og lite støtte fra omgivelsene. Broren hadde flyttet hjemmefra da jeg intervjuet Kaja som tjueåring.

– Hva har det betydd for deg at du har hatt en mor som har ruset seg? spør jeg.

Jeg har jo hatt to foreldre som har ruset seg. Pappa var jo narkoman fra jeg var null til jeg var ni år. Men jeg har vært mest sint på mamma. Hun har brukt penger og ikke holdt løftene sine. Jeg har vokst opp med to forskjellige mødre, som var avhengig av om hun hadde drukket eller ikke. Da jeg var liten bad jeg til Gud hver dag om at når mamma kom hjem, så skulle hun ikke ha drukket, – og hun gjorde aldri noe for å få behandling.

­

Det er noe jeg ikke greier å slutte å bry meg om, noe jeg aldri greier å slutte å tenke på, det kommer tilbake til meg på nytt og på nytt. Det er at moren min aldri har erkjent hvor vanskelig det har vært for meg og broren min at hun har drukket. At hun har valgt alkoholen alltid. Ingen, hverken mamma eller pappa, har innrømmet at de har gjort feil, at de har såret oss.

– Jeg lengtet etter at hun skulle si til meg: Kaja, jeg skjønner at det har vært vanskelig og tøft for deg at jeg har vært alkoholiker og drukket mye. Hun har aldri sagt det, aldri. Hun har sagt at hun ble så nervøs av oss og at vi har oppført oss dårlig, så hun fikk behov for å trøste seg. Hvis vi snakker om det nå, så ender det alltid med at det er mamma det er synd på. Og at hun drakk fordi vi barna hennes var så vanskelige, og at det egentlig var vår skyld, sier Kaja.

– Det er det jeg drømmer om. At hun skal si at hun har forstått at det har vært vanskelig for meg og for broren min, istedenfor så blir det liksom synd på henne.

– Ja, jeg vet, hvor vanskelig det har vært noen ganger. Du har fortalt at du ofte satt på trappa utenfor og ventet på at mamma skulle komme hjem og du hadde ikke nøkkel og at en gang satt du der til seint på kvelden og fikk overnatte hos naboen, sier jeg.

– Ja, vi har opplevd mye. En gang vi var på ferie i Hellas ble vi forlatt av mamma. Hun bare forsvant fra oss og vi ble igjen på hotellet. Vi ventet og ventet. Jeg var ni og broren min elleve.

– Vi måtte gå til noen voksne på hotellet som hjalp oss. De hjalp oss med å få komme tilbake til Norge. Det var barnevernet i Norge som ble kontaktet. Samme året prøvde mamma å ta livet sitt med piller, fortsetter Kaja.

For Kaja var det en stadig tilbakevendende sorg at moren ikke kunne erkjenne rusmisbruket sitt slik at datteren kunne bli bekreftet av moren som en jente som hadde opplevd mye skremmende og vanskelig i kjølvannet av morens alkoholisme.

Fem år seinere intervjuer jeg Kaja på nytt. Hun har invitert meg til å besøke henne i leiligheten der hun bor sammen med samboer og deres knapt ett år gamle datter.

Vi sitter i sofaen og datteren øver seg på å gå rundt salongbordet. Kaja ser forelsket på barnet sitt og har et øye med henne mens jeg intervjuer.

– Kaja , fikk du hjelp som vi snakket om sist vi møttes?

Nei, jeg har så vanskeligheter for å be om hjelp, og akkurat nå har jeg ikke behov for å søke hjelp. Det jeg er mest sår over er at mamma kunne velge å leve et slikt liv. Kaja løfter opp barnet og setter det på fanget.

Mamma innrømmer egentlig ikke noe, men jeg vet jo at hun er klar over det. Hun er ikke interessert i å ta tak i det selv. Jeg har på en måte lagt det fra meg at jeg skal hjelpe henne hele tiden, det nytter ikke. Før så såra det meg så veldig at hun kunne velge og leve et sånt liv. Jeg skjønte det aldri, men nå. Kaja stryker barnet over hånden og fortsetter: – Nei, jeg skjønner det ikke, det eneste jeg skjønner er at hun er syk. Hun har psykiske problemer.

Den første opplevelsen av anerkjennelse formes i nære relasjoner. Mors eller fars tilgjengelighet og innlevelse i barnet er en viktig forutsetning for barnets identitetsdannelse og utvikling av tillit.

Innen den enkelte vanskeligstilte familie er rusmisbruket og alt som følger med, ofte tabubelagt. Det betyr at både de voksne og barna er ensomme med sine erfaringer. Barna opplever ikke bekreftelse og anerkjennelse av det de opplever som kan være svært skremmende, slik Kaja forteller.

Dessverre oppsøkte hverken moren eller datteren noen gang behandling. Ingen av dem fikk hjelp til å snakke sammen om det som skjedde i familien. Moren fikk ikke hjelp til å bekrefte og anerkjenne datterens situasjon i hjemmet og datteren fikk ikke hjelp til å bearbeide skremmende og vonde erfaringer i oppveksten. Mot denne bakgrunn må man se betydningen av tilrettelagte samtaler mellom foreldre og barn som en viktig emosjonell avlastning for foreldre og barn, hvor barna og de unge kan få anerkjennelse og sosial verdsetting for sine erfaringer i familien. Å ha familieperspektivet i behandlingen av rusmisbrukere og deres pårørende er derfor livsviktig for den videre utvikling hos barna og kommunikasjonen mellom foreldre og barn. Derfor må man også se betydningen av bruk av barneansvarlig på de ulike behandlingsstedene.

Referanser
Sundfær, Aa,(2012) God dag jeg er et barn. Om barn som lever med rus eller psykisk sykdom i familien.  Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke.

Sundfær, Aase (2012) «Hvem skal passe på mamma hvis jeg flytter?» – kapittel i antologien Barn som pårørende. Abstrakt forlag.

 

Les også Sundfærs innlegg hos forebygging.no: Å være barn eller ungdom i familier med rus og/eller psykisk sykdom

 

Alkoholbruk under svangerskap – hva kan skje?

Ingen mødre vil med vilje skader sitt ufødte barn ved å bruke rusmidler. Det er vårt utgangspunkt. Hva i alle dager skulle være hensikten med det? Så hvorfor blir noen barn født med russkade? Vår erfaring er at det hovedsakelig er tre årsaker til at man bruker for eksempel alkohol når man er gravid.

gro-lohaugen

Phd Gro CC Løhaugen, nevropsykolog og leder av Skandinavias første kompetansetjeneste rettet mot barn som har medfødt russkade.

Først og fremst er det faktisk mange som ikke er kjent med risikoen det medfører for fosteret at man drikker alkohol. Innen dette feltet har det i mange år vært gitt uklare signaler, ulike meninger og til tider feilinformasjon i media. Årsaken er enkel – man kan ikke bevise hva som eventuelt er en sikker nedre grense for å drikke alkohol uten å skade fosteret – og heller ikke angi en grense for hva som faktisk er skadelig. Det er ikke etisk forsvarlig å si til for eksempel 1000 gravide at nå kan dere drikke 2 glass vin i uken under svangerskapet, og så til 1000 andre gravide si at de ikke skal drikke alkohol i det hele tatt – og så se hvordan det går med barna når de blir eldre. I tillegg viser det seg at hvorvidt en bestemt mengde alkohol er skadelig eller ikke for et foster handler om genetikk eller arvelige forhold både hos mor og barnet.

Dagens praksis er at norske myndigheter anbefaler totalavholdenhet under graviditeten, men ikke alle kvinner er kjent med disse rådene, og mange henter informasjon fra andre kilder. For eksempel hadde et av de mer kjente damebladene i verden «Cosmopolitan» for få år siden en redaktør som på lederplass tok til orde for å drikke litt alkohol under svangerskapet for å opprettholde en mest mulig vanlig livsstil (!).

Den andre gruppen mødre er de som ikke visste at de var gravide før det hadde gått lang tid – kanskje flere måneder inn i svangerskapet. Noen trodde ikke de kunne bli gravide, mens andre trodde symptomer som morgenkvalme og slapphet, hadde andre årsaker enn graviditet. I mellomtiden levde de livet som de pleide, noe som for mange av oss inkluderer det at vi drikker alkohol – kanskje noen glass i løpet av uken – og en del mer i helgen. Internasjonal forskning definerer ofte “binge” drikking som særlig risikabelt for fosterutvikling. Med “binge” menes som regel 4 enheter med alkohol (for eksempel 4 glass rødvin, 4 halvlitere eller 4 drinker) i løpet av relativt kort tid («festdrikking»). Dette medfører at man føler seg beruset og får høyere promille enn ved inntak av mindre mengder alkohol. Det høres kanskje mye ut – men dersom man blir invitert på en bedre middag, er det jo ofte både 3 og 4 retter. Det er vanlig med vin til hver rett og kanskje litt til desserten. Da kommer man fort opp i denne mengden som kan være spesielt farlig for fosteret.

Den siste gruppen mødre er den vi har lett for å tenke på når noen sier “medfødt russkade”. Det er mødre som har en medisinsk tilstand med rusavhengighet – de klarer altså ikke å la være å bruke for eksempel alkohol, selv om de forsøker og ønsker å slutte når de vet at de er gravide.

For oss som jobber innen barne- og ungdomspsykiatrien, barnehabilitering, pedagogisk-psykologisk tjeneste, barnevern eller på helsestasjon er det viktig at vi lærer oss til å spørre gravide kvinner om bruk av alkohol og andre rusmidler under svangerskapet. Hvor god og sannferdig informasjon vi klarer å få frem, er avhengig av at vi har spurt noen ganger og fått litt erfaring. Vi anbefaler at alle gravide blir stilt de samme spørsmålene slik at det blir en rutine å spørre om disse forholdene. Barn som har medfødt russkade, er like forskjellige som andre barn, men de har ekstra behov for hjelp i form av tilrettelegging både i barnehage, på skolen og hjemme. Riktig diagnose så tidlig som mulig, medfører at vi som jobber med disse barna forstår bedre deres utfordringer og kan tilrettelegge slik at barna får utnyttet sitt fulle utviklingspotensiale.

Norge har fått Skandinavias første kompetansetjeneste rettet mot barn som har medfødt russkade. Tjenesten dekker hele helseregion Sør-Øst og er lokalisert til Sørlandet sykehus i Arendal. Til sammen er vi 3,5 fagstillinger og en sekretær. Vi er tverrfaglig sammensatt – noe som reflekterer kompleksiteten knyttet til medfødt russkade. Hos oss treffer dere barnelege, nevropsykolog, spesialistfysioterapeut og sosionom. I tillegg samarbeider vi med barnepsykiater fra Habiliteringstjenesten for barn og unge (HABU) og med spesialpedagog fra StatPed. Vi arbeider med å spre informasjon om hvordan rusmidler kan påvirke normal fosterutvikling, hvilke utfordringer som barn med medfødt russkade ofte har, og ikke minst hva slags hjelp både de og deres familier har behov for.

For at barn kan utredes hos oss i kompetansetjenesten må de henvises fra enten barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, barnepoliklinikk eller barnehabiliteringstjenesten ved lokalt sykehus.   Bakgrunnen for dette er at barn som har medfødt russkade, har behov for videre oppfølging på spesialistnivå. Vi kan bidra med å utrede og avklare diagnose, men de tjenestene som kjenner de lokale forhold best, vil være avgjørende for å legge til rette og følge opp de tiltak som blir foreslått. I etterkant av utredningen tilbyr vi møter med hjelpeapparatet lokalt for å drøfte resultater og forslag til tiltak. Det blir gitt tilbud om kurs til første- og andrelinjetjenesten om medfødt russkade. Familien får tilbud om nettverksmøter hvor nær familie, venner, støttekontakt, avlastning osv. kan få informasjon om barnets diagnose, funksjonsvansker og behov for tilrettelegging.

For at barn kan henvises til oss må det foreligge bekreftet rusbruk under svangerskapet. Det betyr at biologisk mor, eventuelt biologisk far/nær familie må gi informasjon om dette.

Overlege dr. med. Jon Skranes og
Phd Gro CC Løhaugen, nevropsykolog