bufetat

Hvor gammelt er egentlig dette barnet?

Jeg er invitert hjem til Anna og Torben, og deres lille jenta, Sofia, som er 8 mnd.. Jeg ringer på dørklokken. Ingen åpner, men Torben roper at jeg kan komme inn. I sokkelleiligheten slipper ikke vårsolen inn, vinduene er dekket med mørke gardiner. Sigarettrøyken henger tungt i stuen. Mor og far sitter i sofaen med øynene klistret til Tv’n, mens en liten jente ligger helt musestille på gulvet uten noen å feste blikket sitt i. Jeg setter meg ned på gulvet og tenker….hun her kan umulig være mer en to måneder gammel….hun er bitteliten, og det eneste tegnet på at Sofia har enset meg er et kjapt blikk før hun sakte snur hodet sitt vekk fra meg. Jeg jobber lenge før jeg får et nytt kjapt øyekast. Jeg ber mor og far å skru av tv’n og så begynner vi å snakke sammen.

Ulrika Håkansson-portrett
Ulrika Håkansson, psykolog og stipendiat ved Høgskolen i Lillehammer

Mange av familiene jeg møter har fått en vanskelig start på livet sammen. Jeg får en klump i magen, og tenker at verken foreldre eller barn har det spesielt godt, verken hver for seg eller sammen. Sofia var fysisk frisk, men alvorlig preget av emosjonell omsorgssvikt. Ja, så preget at hun faktisk hadde sluttet å vokse, både i kropp og sinn. Hun viste tydelige tegn på «failure to thrive». Som en vakker blomst, som ikke har fått nok næring, var hun på god vei til å visne hen. Den første tiden i et barns liv er en forunderlig tid full av muligheter for barnet samtidig som det bringer håp, ønsker og drømmer for foreldreskapet. Barnet er åpent for alle muligheter til å forme sin identitet gjennom samspillet, noe som har utviklingsmessige konsekvenser langt utover barndomsårene, både når omsorgen er trygg og god, og når omsorgen er preget av sårbarhet og risiko.

Mange viktige ting skal på plass hos barnet den første tiden i livet. Når barnet har blitt åtte måneder, slik som Sofia, er det mange utviklingsmilepæler som allerede har passert. Hun har lært det meste hun skal lære om non-verbal kommunikasjon, og hun har lært seg på hvilken måte mamma og pappa er tilgjengelige eller utilgjengelige før henne når hun trenger det. Gjennom dette har hun også lært mye om hvordan hun skal forstå seg selv. Et barns identitet vil i stor grad bli til gjennom relasjonene hun inngår i og måten hun blir forstått på. For Anna og Torben var Sofia et mysterium, som de ikke klarte å forstå, og de hadde gitt opp å prøve for lengst.

Vanskelige omsorgsbetingelser. Mange av foreldrene jeg møter forteller selv om egen oppvekst, preget av vanskelige omsorgsbetingelser. Slik var det også for Anna og Torben. Begge hadde tidlig lært seg å måtte klare seg på egen hånd. En av dem hadde opplevd vold og overgrep. Den andre hadde flyttet fra fosterhjem til fosterhjem. Felles for de begge var at de var preget av et liv uten nære, trygge omsorgspersoner.

Da Anna ble gravid hadde de bare vært kjærester noen få måneder, men de bestemte seg at dette skulle bli deres mulighet til et «normalt liv». Folk rundt dem var imponert når det viste seg at begge klarte å holde sine forsett om å holde seg rusfrie, og på termin fødte Anna en frisk og fin jente. For den lille familien skulle det nye livet begynne, men slik ble det ikke. Det ble lange, tunge dager fylt av ensomhet og usikkerhet rundt foreldrerollen.

Litt ut i praten vår sier Anna at «Sofias utvikling kan vel ikke være normal?». Jeg var enig. Jeg svarte at jeg kunne se at verken Sofia eller Anna hadde det bra. Det viste seg at Anna lenge hadde lurt på hva som var galt med datteren, ja nesten siden Sofia var nyfødt. I møte med ulike fagfolk i kommunen hadde hun ventet på at noen skulle tematisere det med henne, men ingen hadde sagt noe. Tvert imot hadde foreldrene fått skryt for sin rusfrihet, men morskapet ble ikke snakket om, mente Anna. .

Redd for å spørre. Mange av foreldrene jeg møter gir uttrykk for usikkerhet om hvordan de kan være gode omsorgspersoner for barna sine, og det ser jeg at mange samspill bære preg av. For Annas del var motivasjonen for å møte meg at jeg kanskje kunne hjelpe henne å få bedre kontakt med barnet sitt. Hun var selv bekymret, men visste ikke hva hun skulle gjøre. Anna ville ikke spørre noen av hjelperne sine, fordi hun var redd for at de da skulle forstå at hun egentlig ikke hadde peiling på hvordan man skulle være mamma.

Både forskning og mangfoldige historier fra foreldre, barn og fagpersoner viser at det intuitive gode, sensitive foreldreskapet er langt mer automatisk hvis du selv som liten har fått god omsorg. Hvis du har blitt frarøvet en trygg oppvekst kan det være mye mer utfordrende å selv gi sensitiv omsorg, til tross for at ønsket om det aller beste for sitt eget barn er til stede. For Anna og Torben var det få ting som falt dem intuitivt naturlig når det gjaldt til omsorg. De hadde fått praktisk råd og veiledning. Sofia fikk mat, stell og søvn når hun skulle, men svært lite emosjonell omsorg utover de praktiske oppgavene.

Vente og se-holdning. Hvis jeg skal gjette var nok mange fagfolk rundt familien også bekymret. Kanskje gikk de med en klump i magen. Kanskje tenkte de at det var viktig å støtte og oppmuntre foreldrene, si gode ting om det de faktisk mestret som gjorde at de ble styrket i sin selvtillit som mamma og pappa, og så gi konkrete råd om praktiske ting, sånn at barnet fikk et minimum av omsorg.

Jeg gjetter også på at man kanskje hadde sagt at man kunne «vente litt og se ting an», at ting kanskje skulle gå seg til etter hvert og at kanskje det skulle bli bedre nå når Sofia snart skulle begynne barnehage.

Jeg er ikke i tvil om at fagfolk har gode grunner for å «vente og se», men for Sofia går tiden. Tid som Sofia ikke har, tid som hun ikke får igjen, uansett hvor mye reparasjon man prøver å tilby henne i etterkant. Når vi som fagpersoner venter og vaker, lar vi barnets mulighet for et trygt fundament, og en god start på livet forsvinne. Samtidig frarøver vi mammaer og pappaer sine muligheter til å være gode og trygge for barna sine. Noe sto i veien for at familien ikke fikk den hjelpen de faktisk trengte. Noe sto i veien for at Sofia skulle kunne vokse og utvikles til et barn med flere muligheter enn det Anna og Torben selv hadde hatt i sine liv. Noe sto også i veien for at Anna og Torben kunne få mulighet å bryte generasjonsrekken av svikt, som de nå i realiteten påførte sin egen datter.

Når vi møter sårbare foreldre, er sjelden overfladiske intervensjoner, råd eller veiledning nok. Med utgangspunkt i antagelsen at de fleste foreldre ønsker barna sine en god og trygg oppvekst vil man kunne si; «deg har vi troen på, og vi skal gi deg det beste vi har, gjøre det skikkelig grundig, og ikke slippe taket for raskt».

Om vi som fagpersoner venter og ser ting an risikerer vi å støtte så vel svikt av barn, som svikt av muligheten for utvikling av det gode foreldreskapet.

 

 

 

 

 

Tåler noen barn mer juling?

«Jeg har reagert på saker der barna er sendt tilbake til foreldrene, hvor foreldrene har sagt «Ja, ja, vi skal slutte». Men volden har vært så ekstrem at jeg har tvilt på om de vil kunne ta seg inn. Jeg tror ikke vi ville sendt norske barn til samme forhold. Jeg har flere ganger stilt meg spørsmålet om disse barna skal tåle mer enn norske barn».

Silje Berggrav er frilansjournalist.

Silje Berggrav er prosjektleder for Redd Barna.

 

Dette sier en barnevernsansatt jeg intervjuet i studien min Tåler noen barn mer juling?, en kartlegging av hvordan hjelpeapparatet håndterer vold mot barn i minoritetsfamilier. I samarbeid med Redd Barna ønsket jeg å finne ut om det stemte, det jeg hadde hørt nevnt blant helsesøstre, blant folk som jobbet i barnevernet, og blant folk som hadde sendt bekymringsmeldinger som ikke så ut til å bli fulgt opp. Er det virkelig slik at barn som utsettes for vold i oppdragelsen, ikke fanges opp av hjelpeapparatet fordi de har en annen kulturbakgrunn? At man ser gjennom fingrene med mer vold før man griper inn? I minoritetsmiljøer ble det motsatte hevdet: at barnevernet griper altfor raskt inn, at de ikke viser forståelse for andre oppdragerkulturer og tar barn fra familier uten grunn.

Etter å ha gjennomført nær 50 dybdeintervjuer med ansatte i helsestasjontjenesten, barnevern, forskere og minoritetsforeldre, er det vanskelig å sette to røde streker under svaret. Enkelte av de jeg intervjuet, mente at barnevernet ofte overreagerer og gjør for dramatiske inngrep i minoritetsfamilier når de er bekymret for vold. Men de aller fleste jeg snakket med, mente at hjelpeapparatet er dårligere på å fange opp vold i oppdragelsen blant minoritetsbarn enn blant etnisk norske barn.

Systemet eller personlige holdninger? Hva handler det om? Hva er det som gjør disse sakene så vanskelige? Er det systemet som svikter, eller våre egne personlige holdninger, mot og prioriteringer som styrer hvor godt arbeid vi gjør? En ansatt i barnevernet sa i et intervju:

«Det er nok lettere å distansere seg i minoritetssaker. De sakene jeg har tatt mest innover meg, har handlet om norske barn. Jeg tror man kjenner det mer i magen når familien ligner mer på ens egen.»

Hvor mye skal man kjenne det i magen for å gjøre en god jobb?

Helsesøstre har en unik mulighet til å avdekke vold mot barn. De er i kontakt med 98 prosent av alle barn i Norge. De helsesøstrene jeg snakket med, ga uttrykk for at de vet at volden finnes, men de vegrer seg for å spørre barn og foreldre direkte, fordi de er redde for å miste kontakten med familien. De melder for sjelden saker til barnevernet når de er bekymret, fordi de har dårlige erfaringer og manglende tillit til hvordan sakene blir håndtert. Kulturforskjeller og språkproblemer gjør dem enda mer usikre på hvordan de skal tolke det de ser og hører.

Manglende rutiner. Heller ikke i barnevernet er det rutine for å spørre barn om erfaringer med vold, hvis ikke bekymringsmeldingen konkret går på det. Man kan jo anta at det dermed er mange voldssaker som ikke blir avdekket, fordi en bekymringsmelding i mange tilfeller bare handler om toppen av isfjellet. Men også når barnevernet får en konkret voldssak i hendene, kan det svikte. Flere saksbehandlere fortalte at de vegrer seg for å ta saker med minoritetsfamilier: ulike verdier og syn på oppdragelse gjør sakene vanskelig å forstå og håndtere. Språkproblemer og dårlige tolker gjør det vanskelig å snakke nyansert rundt vold i oppdragelsen – mange foreldre nekter for volden, og mange barnevernsansatte mener en innrømmelse er nødvendig for å få til endring. Saker henlegges når foreldre ikke vil ta imot frivillige tiltak, og det ikke er grunnlag for omsorgsovertakelse – til tross for at det fortsatt er sterk mistanke om vold. Dette skjer langt oftere i minoritetsfamilier enn i etnisk norske familier, mente mine informanter.

Handling viktigere enn ord. Judith van der Weele, psykolog og ekspert på flerkulturell kommunikasjon, mener mye av løsningen ligger i å bli mer bevisst andre kulturelle kommunikasjonsstiler. Mange voldsteam i barnevernet jobber i dag med en kartleggingsmetode som går ut på å utvise autoritet. Man skal sette seg i respekt, snakke om lovverket og med direkte spørsmål raskt komme til kjernen i bekymringsmeldingen. Men i endel ikke-vestlige kulturer er dette en lite nyttig tilnærming hvis man vil oppnå tillit. Handling er viktigere enn ord. Relasjoner bygges gjennom å bruke god tid på bli kjent, være personlig, snakke om vær og vind og kanskje dele et måltid sammen, før man nærmer seg mer sensitive tema. Det handler om å bygge en allianse med foreldrene framfor å påføre dem skam og låse samtalen. Slike alternative arbeidsmetoder kan være krevende, men tillitskrisen mellom minoritetsmiljøer og det norske barnevernet er så dyp at den bare kan løses gjennom en ny og mer kultursensitiv tilnærming.

Mye handler altså om strukturelle utfordringer som rutiner, ressurser og kompetanse. Men ikke bare. Det handler også om den enkelte hjelpearbeiders vilje til å prioritere og mot til å spørre. En helsesøster som i årevis har jobbet systematisk med å snakke med barn og foreldre om vold, og som har avdekket hundrevis av voldssaker, forteller at foreldre setter pris på at hun spør:

«De fleste foreldrene jeg snakker med, synes ikke selv at det er ålreit å slå. Vold er ofte en handling som skjer uten at foreldrene har tenkt over det. De blir hjelpeløse og handler på autopilot. Langt de fleste sier at det er kjempebra at jeg tar det opp. ”Så bra at du spør, jeg ønsker å slutte. Det er fantastisk at vi kan snakke om det”, sier de.»

Når kultur dukker opp i synsfeltet, er det lett å glemme at noe er universelt: Foreldre flest ønsker det beste for barna sine.

 

Rapporten Tåler noen barn mer juling? En kartlegging av hjelpeapparatets håndtering av vold mot barn i minoritetsfamilier kan bestilles gratis hos Redd Barna via post@reddbarna.no

 

SAMHANDLING – MULIGHETENES MARKED

av Eva Mikkelsen, Regional koordinator,  Modellkommuneforsøket, BUFetat Region Vest

De aller fleste av oss, som på ulike måter arbeider med barn som pårørende, har noen vi samhandler med. På et eller annet vis. Og sannsynligvis sitter vi alle med fortellinger om både gode og mindre vellykka samhandlingsopplevelser. Spør du, vil de fleste svare at samhandling av ulike grunner er viktig. Det finnes mye internasjonal og nasjonal forskning på samhandling, betydningen den har og hva som bør være på plass for at det faktisk skal fungere. Men hva legger du, jeg og de vi samhandler med i dette? Det er et begrep som ikke har en klar felles forståelse verken i teorien eller i praksis. Likevel snakker vi om det med en tatt-for-gitthet. Som om vi alle har den samme forståelsen. Hva samhandling skal være, og på hvilken måte den skal foregå, må defineres og oversettes inn i den sammenhengen det skal skje. Noen yrkesgrupper og tjenester er pålagt å samhandle etter ulike lovverk. Rollene kan være forskjellige, og det samme kan mulighetene og begrensningene også være. Hvordan jobbes det med å skape en felles forståelse av denne forskjelligheten? For det er nettopp forskjelligheten som er inngangsporten til samhandlingen vår: De ulike kompetansene, yrkene og arbeidsoppgavene skal kunne utfylle hverandre, slik at de bidrar til å løse oppgaver ut fra barnas behov. Det forutsetter å være tydelig på hva som er ditt mandat fra din arbeidsplass inn i samhandlingen. Hva er kompetanse, muligheter og begrensninger jeg tar med meg inn? Og hvordan vet jeg at andre kjenner til dette og hva det betyr i praksis? Det forutsetter også trygghet til å romme andres perspektiver, mandater, muligheter og begrensninger. At vi gjennom meningsbrytninger kan utfordre hverandre på hvordan vi forstår barnet og familiens behov. Og hva vi forstår dette ut fra. Det betyr å romme forskjelligheten mens vi jobber ensrettet.

Eva Mikkelsen, Modelkommuneforsøket

Eva Mikkelsen, Regional koordinator, Modellkommuneforsøket, BUFetat Region Vest

Makt og konflikter vil alltid være en del av samhandling. Makt assosieres ofte negativt, noe vi ikke ønsker å vedkjenne oss. Men om vi ikke vedkjenner oss at vi har makt, reflekterer over hva som ligger i den og synet vi selv har på makten, vil den kunne misbrukes bevisst eller ubevisst. Også gjennom den konstruktive betydningen makt kan ha. Det handler om å kunne se når kompromiss må inngås i samhandlingen. Å ha tro på at andres løsninger og oppfølging bidrar til å nå målet på en litt annen måte.

Hva velger vi å ha fokus på? Barnets behov, og hvordan jeg og andre med sine ulike bidrag kan jobbe bredere og dypere i et familieperspektiv? Eller faglige motsetninger, trange rammer og ressurser, personlige ulikheter og preferanser? Det påvirker hvilken betydning samhandlingen får. I et slikt perspektiv ligger også et personlig ansvar for å utvikle forståelse av seg selv som arbeidsverktøy. Hvordan kan jeg oppfattes av andre? Hvilke preferanser hos meg selv kan jeg i større grad utvikle? Hvilke preferanser har jeg som fungerer utviklende i kommunikasjonen og samhandlingen? Å sjekke ut om mine forståelser stemmer overens med hva den andre har ment å uttrykke. Kommunisere tydelig egne forventninger, slik at de kan drøftes og avklares. Og å være lyttende med utgangspunkt i gode intensjoner for det arbeidet som skal gjøres. Utviklingen av samhandlingen skjer i relasjonen til hverandre, blant annet gjennom tilbakemeldinger satt i system. Limet i samhandlingen er kommunikasjonen. Og gode rutiner for tilbakemeldinger kan være et bidrag til bedre samhandling. Da kan vi bli bevisst betydningen av vår innsats og hvilket bidrag det gir. Det gir muligheter for korrigeringer og endring av kurs. Oppklaring av misforståelser og forebygging av konflikter. For nyansatte bidrar det til sosialisering inn i refleksiv praksis, som gir rom for innsikt og læring. Personlig stil kan da bli et positivt redskap heller enn et irritasjonsmoment. For vi kan ikke alltid velge hvem vi skal samhandle med. Men vi kan velge hvem vi vil være, og hva vi velger å ta utgangspunkt i som mål for samhandlingen.

Det kan være lett å tenke at begrensningene for hva en kan gjøre er mange. Til syvende og sist er det hver enkelt av oss, som med våre daglige valg fortolker og omgjør i praksis hvilket mulighetenes marked samhandlingen får lov til å bli.