Erfaringsstemmer

Oppvekst som pårørende – jobb i hjelpevirksomhet

Kan en oppvekst som pårørende påvirke valg av yrkeskarriere?

Tormod Rimehaug-2015

Tormod Rimehaug, førsteamanuensis ved RKBU Midt-Norge (NTNU) og psykologspesialist ved BUP Levanger.

Vi vet at vanskelige erfaringer kan motivere til et engasjement og motivasjon i voksen alder, og deriblant påvirke valg av utdanning, arbeidsplass og oppgaver. Gjelder dette også for dem som har erfaringer som pårørende fra barndommen? Det er min gjetning.

Jeg prøvde nylig å undersøke dette enkelt på en konferanse om barn som pårørende ved hjelp av Kahoot (som henter inn svar/responser fra tilhørere med smarttelefon). 169 av 210 deltagere svarte i en forsamling med fagfolk fra sykehus, helse- og sosialtjenester, skole, barnehage og administrative stillinger.

Spørsmålene de svarte på omhandlet familiebelastninger de hadde vokst opp med – dvs. å ha vært pårørende som barn. Det kunne gjelde både besteforeldre, foreldre eller søsken:

  • 51 prosent hadde levd med alvorlig eller kronisk somatisk sykdom
  • 28 prosent svarte JA på alvorlige psykiske problemer
  • 17 prosent svarte JA på rusproblemer

Samlet hadde 70 prosent av de som svarte vokst opp med minst ett av disse problemene. 17 prosent hadde opplevd to av problemene, mens 4 prosent svarte alle tre. Det var flere enn jeg hadde forventet, for bare 3 av 10 hadde ikke opplevd noen slike sykdom- og/eller rusproblemer i sin oppvekstfamilie.

Omsorgskarriere
Kanskje kan en oppvekst som pårørende motivere for og føre med seg noe positivt i både yrke, karriere og identitet som voksen? For noen blir en omsorgskarriere som voksen en måte å bygge videre på barndomsmestring ved å kunne bety noe for mennesker som har en vanskelig livssituasjon. For andre kan en omsorgskarriere som voksen bli en fortsettelse på å forstrekke seg og en selvoppofrelse som kan få store konsekvenser for helse, trivsel og livslengde.

Mer vanlig enn vi tror?
En annen tanke jeg får er at slike erfaringer kanskje er mer vanlige enn vi tror? Dessuten hadde kanskje denne konferansen trukket til seg flere med pårørendeerfaringer fra oppveksten – flere enn blant hjelpere generelt? Uansett er det mange med jobber i dette området som har egne oppveksterfaringer som pårørende. Det kan bli en påminnelse om at dette ikke bare gjelder «de andre» ­– det gjelder mange av oss fagfolk også – kanskje de fleste.

Å kjenne seg igjen

Det kan være positivt for barn som er pårørende å høre om andre barns erfaringer. Dette gjelder også å høre om erfaringer fra voksne som har vært pårørende i sin oppvekst. Det kan bidra til å ikke føle seg annerledes og alene om å ha det slik. Det kan også være oppmuntrende å se at det kan gå ganske bra i livet likevel. Slike opplevelser og refleksjoner er blant de vanligste tilbakemeldingene fra deltakere i forebyggende grupper for barn og unge. (BAPP – grupper for barn av foreldre med avhengighets- og psykiske problemer i Midt-Norge og fra gruppetilbudet SMIL – Styrket mestring i livet – i regi av Lærings- og mestrings-sentrene).

Det kan være en fare for at voksnes fortellinger og forklaringer tar for stor plass når formål å løfte fram barns perspektiv og behov og styrke livskvalitet og mestrings-strategier. Men det er også mulig å bruke voksnes historier konstruktivt til å åpne opp, skape fellesskap og gi mulighet for at barna føler seg sett og hørt.

Også en mulighet for mestring og vekst?
Kanskje har vi voksne vært for ensidig opptatt av belastningene av å vokse opp i familier med problemer. Kanskje har vi ikke helt sett at det også kan føre noe bra med seg, både på lang sikt og kort sikt.

Som voksen er det mulig å ta med seg oppvekst-erfaringene som en styrke i egne omsorgsoppgaver eller som motivasjon for yrkes- og jobb-valg slik det kunne se ut på konferansen der jeg spurte deltagerne.

Allerede i barndommen kan familiebelastninger gi mulighet for praktisk og sosial læring og mestring, og opplevelse av å være til nytte og å være viktige for familien sin. Slike gode ringvirkninger skal vi være forsiktig med å ta fra barn og unge i velment beskyttelse og avlastning.

Noen andre må overta ansvar og oppgaver for foreldre eller søsken med problemer for at det kan bli en opplevd avlastning. Kanskje kan det være riktig for ungdom å beholde en delvis voksen rolle i familien og i hvert fall få anerkjennelse for den betydningen de har hatt.

Dessuten vet vi at å ha støttende voksne i eller utenfor familien kan oppveie belastningene for barn som er pårørende. Det kan også vende dem til en styrkende erfaring. Generelt trenger ikke barn som er pårørende bare ivaretakelse og beskyttelse. De trenger også støtte til å lære mestringsferdigheter som de har bruk for i hverdagen og som dessuten kan bli en ressurs i framtida – til nytte for både dem selv og andre når de får omsorgsroller som voksen.

Det kan være vanskelig å vokse opp som pårørende, men det kan også gi læring, mestring og opplevelse av å være til nytte og glede.

Hvem hjelper barna når mor eller far forsøker å ta livet sitt?

Årlig forsøker opptil 6000 mennesker å ta livet sitt i Norge. Mange av dem har barn under 18 år. For noen barn gir dette konsekvenser i form av psykiske helseplager, rusmisbruk og arvet selvmordsatferd. Hvem har ansvar for å hjelpe barna når mamma eller pappa forsøker å ta livet sitt?

Tine Grimholt

Tine K. Grimholt er post Doc forsker ved Akuttmedisinsk avdeling. Oslo Universitetssykehus og ved Institutt for Helse og Samfunn Universitetet i Oslo

Den 10. september markerte vi  den internasjonale verdensdagen for selvmordsforebygging. Blant de opptil 6000 som årlig forsøker å ta livet sitt her i landet finnes det mange med barn under 18 år. Konsekvensene for barna kan være alvorlige.

Det finnes ingen pålitelige tall fra forskning på hvor mange foreldre som forsøker å ta livet sitt i Norge hvert år. Lokale tall har vist at mellom 16 og 19 prosent av pasienter som legges inn på akuttmedisinske avdelinger som følge av selvmordsforsøk har mindreårige barn, 5 prosent har eneomsorg for barna sine og 1 prosent har vært i barselpermisjon i tidspunkt for selvmordsforsøket.

Barn sliter ofte alene

Vi vet at barn og ungdom ofte dekker over at foreldrene har det vanskelig. Samtidig er det vanskelig å oppdage for utenforstående.

Noen barn vil helst ikke gå på skolen, eller de drar hjem tidlig, fordi de føler de må passe på foreldrene. Barna kan late som om «de har glemt noe hjemme» for å ha en unnskyldning til å måtte ringe hjem og sjekke om det går bra med mamma.

Men kanskje gruer noen seg like mye til å komme hjem igjen. Ansatte i AMK forteller om barn som ringer 113 fordi de har funnet forelderen bevisstløs hjemme etter en selvpåført overdose medisiner eller andre former for selvmordsforsøk. Vi har ikke norske tall som kan si noe om hvor ofte dette skjer, men den amerikanske forskeren Julie Cerel fant at en av tre barn hvor forelderen hadde forsøkt å ta livet sitt visste om hendelsen. Videre hadde en av fire hadde vært til stede og sett at det skjedde.

Som klinikere har vi opplevd barn som klandrer seg selv for at de ikke forhindret at forelderen tok en overdose. At de ikke forstod hvor farlig det egentlig var før de måtte ringe til ambulansen og det var for sent.

Når pasienter legges inn i sykehus etter et selvmordsforsøk,
er dette en gyllen mulighet til å tilby hjelp til både pasient og pårørende.

Et selvmordsforsøk er ofte bare toppen av et isfjell og kan indikere alvorlige psykiske-, rusrelaterte og/eller sosiale problemer. Pasienter som har forsøkt å ta livet sitt synes det er vanskelig å be om hjelp og skammer seg. Dersom de har små barn, er frykt for å miste omsorgen ikke uvanlig.

«Det er viktig at ikke barnevernet får vite at jeg har vært her hos dere, jeg har akkurat fått lov å være sammen med datteren min igjen, og jeg tør ikke ta sjansen på å miste henne igjen»,  (Pasient).

Må være frisk for å være alvorlig syk

En studie vi nylig publiserte om pasienters egne beskrivelser og erfaringer etter selvmordsforsøk pekte en pasient på det paradoksale i at for å være alvorlig syk, må du helst være frisk og ressurssterk.

Mange pasienter har det tøft etter utskrivelse, og sliter med å få hjelp på tross av at de har det tungt. I en studie gjennomført blant pasienter tre måneder etter utskrivelse, oppga en av ti at de følte behov for å bli innlagt.

En pasient fortalte at han hadde tatt en ny overdose
med vilje fordi han ikke fikk hjelp noen
andre steder enn på sykehuset.

Selv om mange har vært i kontakt med helsevesenet tidligere, ofte på grunn av psykiske problemer, kan det i noen tilfeller representere den ene muligheten vi har til å sørge for god omsorg og hjelp  til barna som er pårørende i situasjonen. Spesielt er dette viktig hvis foreldrene ikke har vært i kontakt med helsevesenet tidligere.

Hvorfor selvmordsforsøk kan overføres mellom generasjoner?

Mange studier har vist at selvmordsforsøk kan overføres fra forelder til barn. Det kan også føre til dårlige resultater på skole, rusmisbruk og psykiske problemer.  Årsakene er komplekse, men noe av forklaringen er at oppvekstmiljøet kan være belastende.Et selvmordsforsøk er ofte et resultat av flere sammensatte og bakenforliggende problemer. Eksempler kan være psykiske lidelser (ofte depresjon), rusmisbruk eller seksuelt misbruk. Utløsende årsaker kan være negative livshendelser, skam, samlivsbrudd og økonomiske problemer.

Forskningen på hva disse barna har behov
for har til nå ikke vært god nok.

Vi ønsket å undersøke om det eksisterte forskning om intervensjoner til barn som pårørende ved selvmordsforsøk og gjorde et systematisk litteratursøk som viste at det er mange epidemiologiske studier om selvmordsforsøk og om enkelte intervensjoner til både voksne og ungdom som har forsøkt selvmord. Helt tilbake på 1960-tallet begynte forskerne å interessere seg for sammenhengen mellom foreldre og barn når det gjaldt selvmordsatferd.

På tross av at denne kunnskapen er godt etablert gjennom årtier, fant vi bare fire studier om barn som pårørende ved selvmordsforsøk. Tre var fra samme studie i Haag-protokollen hvor barn av pasienter innlagt for vold, rus og selvmordsforsøk ble registrert og meldt videre. Den fjerde registrerte barn av mødre innlagt med selvmordsforsøk i England på midten av 80-tallet. Vi fant heller ingen artikler som beskrev rutiner eller retningslinjer for oppfølging av disse barna.

Det kan se ut til at barn som pårørende ved selvmordsforsøk er oversett innen suicidologi, la oss jobbe for at de usynlige barna skal synes i forskningen både i Norge og internasjonalt.

Søsken er også pårørende

 

Helsevesenet ser nå på om mindreårige søsken som pårørende skal få samme rettigheter som barn som pårørende til syke foreldre fikk for seks år siden. Søsken som gruppe er ulike. Livssituasjonen med en kronisk syk bror eller søster er likevel en risikofaktor som gjør det viktig å ha et juridisk rammeverk på plass for å sikre at disse barna også får alderstilpasset informasjon og den oppfølgingen de har behov for.

forskningsgruppe-sosken-frambu

Fra venstre: Svein Mossige, Yngvild B. Haukeland, Torun M. Vaatne og Krister W. Fjermestad.

Helsevesenet har økt sitt fokus på barn som pårørende. Endringer i Helsepersonelloven (§10.a) fra 2010 gav mindreårige barn av foreldre som misbruker rus eller er psykisk eller somatisk syke lovfestet rett til informasjon og oppfølging. Spesialisthelsetjenesten er pålagt å ha barneansvarlige fagpersoner med særskilt ansvar for behovene til barn som er pårørende til syke foreldre (Lov om spesialisthelsetjenesten, §3-7). En revisjon av denne loven som også inkluderer søsken som pårørende til søsken er ute til høring, med høringsfrist 5. desember 2016.

 

Noe delt forskning. Med bakgrunn i hva vi vet fra forskning og praksis om mindreårige søsken til barn med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse (heretter «søsken»), er inkluderingen av søsken som pårørende i lovverket en riktig utvikling. Riktignok er forskningen på søsken noe delt. Enkelte studier viser ingen til minimale forskjeller mellom søsken og andre barn. Andre studier viser økt risiko for vansker hos søsken, som innebærer depresjon, angst, atferdsvansker, og noe mindre positive beskrivelser av seg selv.
Årsakene til eventuelle vansker blant søsken er sammensatte. Forskning viser til fem hovedgrunner: 1) Opplevelser knyttet til søskens sykdom, slik som å være vitne til sykehusinnleggelser eller anfall. 2) Foreldre- og familiefaktorer, slik som stress og tidsdilemma hos foreldre, og økt ansvar for oppgaver i familien. 3) Manglende kunnskap om søskens diagnose, inkludert misforståelser og uavklarte spørsmål om prognose. 4) Manglende sosial støtte og 5) vansker med å uttrykke følelser.

 

Ikke enten/eller. Vår mening, basert på gjennomgang av forskning og klinisk erfaring, er at det ikke er snakk om at søsken enten er veltilpassede eller har store problemer. Det er snarere snakk om en virkelighet hvor mange søsken er både veltilpasset OG opplever noen vansker. Vi oppfordrer derfor til å unngå dikotomier i omtalen av søsken. Dette er ikke barn som enten har det dårlig eller bra. Dette er barn som lever i en komplisert hverdag. De kan ofte både oppleve samhold, mening og positiv utfordring knyttet til sin livssituasjon, og samtidig sorg, økt ansvar og belastning.
Selv om det er et fåtall av søsken som utvikler store vansker, så forteller likevel flertallet av de søsknene vi møter om erfaringer som kan være krevende. I vårt arbeid møter vi søsken som forteller at de blir eller har blitt utsatt for vold i søskenrelasjonen. Dette gjelder på ingen måte alle søsken vi møter, men for de det gjelder er dette vanskelige følelsesmessige opplevelser. Flere av disse søsknene er ambivalente til om de skal snakke om disse opplevelsene med foreldrene sine. For mange begrunnes dette i et ønske om å beskytte egne foreldre som de oppfatter at selv strever, er slitne og har det vanskelig i en omsorgssituasjon som kan være svært utfordrende. Å holde det som er vanskelig for seg selv, er en strategi som går igjen hos søsknene vi snakker med.
 

Vold i søskenrelasjonen. Barn har behov for hjelp fra lyttende og støttende voksne for å håndtere utfordringer som et annerledes søskenliv kan føre med seg. Der søsken faktisk lever med vold i søskenrelasjonen, er det også de voksnes ansvar å forhindre at dette skjer. Ansvaret for å følge opp søsken kan ikke overlates til foreldrene alene. De gjør som oftest sitt aller ytterste i sin omsorgsrolle, som for de fleste foreldrene i disse familiene er langt mer krevende enn det som er normalt i foreldrerollen. Derimot hviler et felles ansvar for å undersøke og møte søskens sammensatte behov hos alle oss i det offentlige hjelpeapparatet, det vil si helsevesenet, skole/barnehage og andre arenaer der barn deltar.
Frambu senter for sjeldne diagnoser driver et pågående forskningsprosjekt om søsken, i samarbeid med Psykologisk institutt ved Universitet i Oslo, fagmiljøer innenfor Nasjonal kompetansetjeneste for sjeldne diagnoser og ulike brukerforeninger. I dette prosjektet kartlegges søskens tilknytning til og kommunikasjon med foreldre, opplevd sosiale støtte, kunnskap om sitt søskens diagnose og psykologiske symptomer hos søsken og foreldre. Søsken og en av foreldrene deltar i et støttetiltak der foreldre og søsken møtes både i egne samtalegrupper og har fellessamtaler. Fokus i barnesamtalene er på barnas kunnskap og informasjonsbehov om diagnose, og på følelser og opplevde utfordringer knyttet til søskenlivet. Foreldreøktene gjenspeiler disse temaene og fokuserer på hvordan de kan skape gode samtaler med barna sine om dette. I fellessamtalene trener foreldre og søsken på dette, med veiledning fra gruppelederne. Studien avsluttes våren 2017, og vil omfatte omtrent 100 familier.

 

Begrenset kunnskap om diagnosen. Foreløpige resultater tyder på at søsken strever litt mer med sosiale og følelsesmessige vansker enn andre barn, men uten at dette antyder et behov for hjelp i spesialisthelsetjenesten. Tilbakemeldingene fra familiene er gjennomgående veldig positive, og de fleste synes at de har fått påfyll av «verktøy» de kan bruke i samtaler med de friske søsknene i familiene. Evalueringsskjemaene foreldre og søsken fyller ut tyder på at støttetiltaket oppleves som viktig og nyttig for deltakerne, og de fleste ønsker seg mer tid til å snakke sammen. Vi har i prosjektet også sett at søsken ofte har begrenset kunnskap om sin brors eller søsters diagnose, og misforståelsene om sykdommen er mange. Søsken beskriver sammensatte følelser knyttet til å vokse opp med en bror eller søster med sykdom. Målet med prosjektet er å bidra med økt kunnskap om søskens situasjon. Videre ønsker vi å utvikle et tiltak forankret i tidligere forskning som kan gis til de søsken som har behov for det, for eksempel i habiliterings- og/eller førstelinjetjenesten.

 

Forebyggende. Søsken bør ha rett på tilpasset informasjon og oppfølging. Til tross for at det er dokumentert at søsken har økt risiko for psykologiske utfordringer, har de hittil blitt utelatt i det norske lovverket om barn som er pårørende. For å sikre at søsken tilbys hjelp og støtte som kan virke forebyggende for senere vansker, er det avgjørende at søsken som pårørende anerkjennes som nettopp det. Søsken må gis lovfestet rett på hjelp, slik at de som har det vanskelig skal kunne fanges opp og få den støtten de har behov for. Derfor oppfordrer vi sterkt til at Stortinget vedtar at loven om barn som er pårørende til syke foreldre også blir gjeldende for barn som er pårørende til andre barn.

Av Yngvild B. Haukeland1, Krister W. Fjermestad1,2, Svein Mossige1 og Torun M. Vatne2

1Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo

2Frambu senter for sjeldne diagnoser

«Når jeg ser han, får jeg sånn stikk i hjertet»

«Barn må snakke med andre voksne – jeg skulle ønske de bare visste hva det er for noe … skulle ønske det hadde vært en å prate med …»

«Viktig at alt ikke er forferdelig – samtidig som
det innimellom er ganske ille!»

Dette er sitater fra barn og ungdommer som deltok i en levekårsundersøkelse basert på intervjuer med barn og ungdommer i alderen 10-17 år. Barna har det felles at en eller begge foreldre strever med rusmiddelproblemer. Dette innlegget tar utgangspunkt i resultatene fra denne undersøkelsen og bygger altså på barnas egne uttalelser.

Elin Kufås og Marius Sjømæling

Elin Kufås og Marius Sjømæling har utført en kvalittativ studie om barn som har foreldre med rusmiddelproblemer.

Usikkerhet og uforutsigbarhet i hverdagen var et viktig tema for de barna og ungdommene vi snakket med. Erfaringer med svik, skuffelser og brutte avtaler er gjennomgående tema. For mange av barna og ungdommene medfører det manglende tillit til foreldre og andre barn og voksne. Eller det går ut over egen selvfølelse. Det tar lang tid før barn forstår hva som foregår og hva som ligger bak uforståelig atferd hos forelderen med rusmiddelproblemer. Barn og ungdom bruker krefter på å hjelpe foreldre i hverdagen, som å ta ansvar for at søsken kommer i barnehage eller skole og sørge for mat til familien og seg selv. De bidrar også til å redusere konflikter mellom de voksne, for eksempel ved å unnlate å søke tilflukt hos rusfri forelder når situasjonen hos den som ruser seg egentlig tilsier at det er betydelig bedre for barna selv hos den rusfrie voksen. Noen barn og ungdom finner etter hvert smarte strategier for å dekke egne behov.

«… det eneste du trenger, egentlig – hvis du er i en sånn situasjon, liksom – er noen å gå til».

Både livssituasjonen til barna og ungdommene og hvordan de selv er som personer, er forskjellige. På den måten påvirkes hverdagen ulikt hos de forskjellige barn og ungdommene. Barna og ungdommene viste omsorg for forelder med rusmiddelproblemer. De som hadde foreldre som fortsatt ruset seg, var veldig opptatt av at disse måtte ta imot hjelp, «kan hun ikke bare slutte!»

Trygge voksne. I tillegg til behovet for andre trygge voksne å ty til, «et sted å stikke», er barna og ungdommene opptatt av at de ikke alltid forsto hva som foregikk. At de ikke fikk forklaring på foreldreatferd og at det tok lang tid å forstå situasjonen. Mange hadde strukket seg langt for å bistå foreldre og selv blitt neglisjert og ikke fått nødvendig omsorg i slike situasjoner.

Å flytte i fosterhjem hadde vært fint for noen. Andre var redd for slike tiltak. «Jeg husker at jeg var ganske redd for at jeg skulle bli tatt fra familien min. Når man hører om barnevernet, så – jeg husker ikke at de sa noe – men jeg husker at jeg var redd for å bli tatt fra familien min sånn …»

Utsagn som går igjen er «Jeg har i alle fall lært at man aldri må stole på en alkoholiker». I kombinasjon med manglende åpenhet, informasjon og forståelse medfører slike erfaringer en sterk opplevelse av å være alene om rusmiddelproblemene i familien. For mange har det ført til store bekymringer for foreldres og familiens situasjon, lav tillit til andre, lav selvfølelse og gjennomgripende dyp ensomhet.

Helt i tråd med kjent kunnskap, var det flere som rapporterte dårlig økonomi og mangel på muligheter for å gjøre trivelige ting.

Egne arenaer. Barna og ungdommene snakker om egne arenaer. For mange har treffsteder, leire eller grupper med barn, ungdommer og familier med lignende erfaringer hatt avgjørende betydning for å endre oppfattelsen av seg selv og problemene i familien.

Noen vektlegger skolen som den arenaen som gir håp for fremtiden. For andre er relasjonen til venner helt avgjørende for selvfølelsen, hverdagsmestring, gleden og meningen med livet.

Helsepersonell som møter mødre og fedre med rusmiddelproblemer har mer å gjøre!

Har hørt unnskyldningene. Barna og ungdommene vet at mange foreldre ruser seg, også mellom konsultasjoner hos behandlere. De har erfart at det er vanskelig å stole på han/hun som ruser seg. De har hørt «unnskyldningene» til mor og far. Barn og ungdom har ikke den type kunnskap og informasjon om egen og familiens situasjon og muligheter som helsepersonell har. De vet ikke om helsepersonellet til mor eller far er til å stole på. Ofte vet ikke barn og ungdom helt hva rollen til helsepersonell er i mor eller fars liv. Vi mener at helsepersonell må bli modigere til å snakke om barns oppfattelser og erfaringer med disse «sannheter» og om rusens konsekvenser for deres hverdag med foreldre som går i behandling. Motiver de voksne til å snakke med egne barn, slik at barna og ungdommer kan få informasjon og kunnskap for egen del og gi barna og ungdommene informasjon om arenaer, tilbud og tiltak som kan være hjelpsomme. La barna delta i samtaler om hjelpetiltak for familien, barna vil bli inkludert. Barn og ungdom i familier med rusmiddelproblemer har det verre enn hva foreldre og helsepersonell tror.

Elin Kufås og Marius Sjømæling

 

Hvordan helter i barnelitteraturen kan hjelpe verdensmestre i usynlighet ut av skapet – eller peisen

Jeg vil tro at vi er mange som er, eller har vært, verdensmestre i usynlighet. Man blir gjerne verdensmester i usynlighet når man har opplevd overgrep og vold, eller har vokst opp med foreldre som er psykisk syke, som sitter i fengsel eller som ruser seg. Verdensmestre i usynlighet får sjelden gullmedaljer og utmerkelser. Isteden får de merker i kroppen og sjelen som ingen kan se. De er jo tross alt usynlige.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

Denne bloggposten skal handle om det å være såkalt usynlig barn. Men den skal først og fremst handle om det å lese. Som pårørende og overgrepsutsatt barn, vet jeg hvor viktig det er å ha helter å identifisere seg med, og i litteraturen fins det mange helter som kanskje kan være til hjelp når de usynlige barna skal hjelpes fram i synligheten. Det er fantastisk når litteraturen gjør at man møter seg selv i døra eller på boksiden. Det er fantastisk når man kjenner igjen en bitteliten flik av seg selv i helten. Når man ser hva som faktisk er mulig å få til. Heltene i litteraturen gjør at vi ser hvordan det umulige blir mulig. Vi ser at det går an å kjempe. Overvinne. Mestre.

Som barn hadde jeg mange litterære helter: Pippi fordi hun klarte seg uten en mamma. Madicken fordi hun var så enormt tøff som balanserte på skoletaket, og som sloss. Skorpan i Bröderna Lejonhjärta fordi han etterhvert måtte våge for å kunne bli et menneske istedenfor en liten lort. Frøken Detektiv fordi hun hamlet opp med den ene skurken etter den andre. Rydiger von Schlotterstein i Den vesle Vampyren fordi han skilte seg ut fra andre vampyrene, og fordi han hadde skeive tenner, akkurat slik som jeg hadde selv før jeg fikk tannregulering.

Som barn gjorde jeg meg ofte usynlig ved å si at alt var bra. Når jeg var lei meg, gjemte jeg meg. Ofte satt jeg inne i klesskapet til mamma. Det luktet så godt av klærne hennes. Det var et slags trygt sted å være, også da hun var innlagt på psykiatrisk avdeling. Jeg hadde også et hemmelig gjemmested inne i den store murpeisen i kjellerstua vår. Jeg krøyp inn i det rommet som var tiltenkt oppbevaring av ved. Hvis jeg klatret litt oppover, var det en liten hylle der som jeg fikk plass til å sitte på. Der kunne jeg sitte på gode dager, med lommelykt og lørdagsgodt. Inne i peisen møtte jeg alle heltene mine! Der leste jeg både Pippi, Frøken Detektiv og Den vesle vampyren. Men jeg satt ikke bare inne i peisen for å få fred og ro til å lese. Jeg satt dessverre også inne i peisen når jeg faktisk trengte å bli sett. Særlig da. Jeg ble skikkelig god på å være usynlig når jeg hadde størst behov for å være synlig.

Et kjennetegn ved noen av heltene i barnelitteraturen er at de ofte klarer seg mer eller mindre uten voksenhjelp eller at de må kjempe mot voksne. Men alle små helter trenger gode hjelpere! Barn trenger de trygge voksenpersonene. Uten den trygge voksenpersonen som jeg selv hadde i mitt eget liv, vet jeg heller ikke om jeg hadde klart meg like godt som jeg gjør i dag. Jeg tror derfor det viktigste budskapet vi sender ut til barn i vanskelige livssituasjoner, er at de skal slippe å være alene med utfordringene sine.

De gode barnebøkene i dag som tar opp tabubelagte temaer, har nettopp tydelige voksenperson som hjelper barnet. I boka Håret til mamma av Gro Dahle og Svein Nyhus som tematiserer psykisk sykdom, får Emma hjelp av en mann (han kan tolkes som psykolog) til å rydde opp i alle flokene i mammas hår. Også i Eli Ryggs bok Jeg sa ikke kom inn som tematiserer seksuelle overgrep, fins det voksne hjelpere. Det er først og fremst moren til hovedpersonen Maria som er den trygge hjelperen, men Maria får også støtte fra faren, læreren, en venn av familien og en psykolog. I boka Filiokus og Blåmann Klåmann av Mari Hoem Kvam får Filiokus i likhet med Mari hjelp av mamma til å bryte tausheten i etterkant av overgrep. I Sinna Mann som tematiserer vold, og som i likhet med Håret til mamma er laget av Gro Dahle og Svein Nyhus, får Boj hjelp av en dame han møter i parken. Til og med selveste kongen blir en viktig hjelper for Boj! Kongen svarer nemlig på et brev som Boj sender ham.

Både Emma, Maria, Filiokus og Boj har altså voksenpersoner som ser dem. Likevel: Det kan være vanskelig og utfordrende å bli synlig når man har vært verdensmester i usynlighet, selv når man har støttende voksenpersoner rundt seg. Man føler seg naken og skamfull når andres øyne plutselig ser alt det som hittil har vært så god skjult. Derfor tror jeg det er viktig at de usynlige ikke tvinges ut av usynligheten, men lokkes sakte ut gjennom anerkjennelse og ved at noen har troen på dem.

Jeg skulle ønske at alle de usynlige barna som lever i dag kunne få hjelp til sakte og forsiktig å komme ut av skapet – eller peisen. Det å bli synlig, og å bli helten i sitt eget liv, er ikke noe som er gjort på en dag, eller som kan fikses i en feil. Det krever tid, mot og øvelse, og kanskje altså en god dose litteratur. Noen ganger må vi kanskje hjelpe et barn med å finne de heltene det kan identifisere seg med. Men at det fins en passende helt der ute for alle barn, det er jeg helt sikker på. Kanskje kan noen av tekstene som er nevnt i denne bloggposten være en start?

Barn, rus og lidelse i et generasjonsperspektiv
Anna Luise Kirkengen, professor, dr. med. Allmennmedisinsk Forskningsenhet, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU og Institutt for samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø.

Anna Luise Kirkengen, professor, dr. med.
Allmennmedisinsk Forskningsenhet, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU og
Institutt for samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø.

Mange, både forskere, profesjonelle og andre personer har påpekt at det kan oppstå store problemer for barn når noen av deres nære voksne ruser seg. Voksnes rus er noe som langt på vei aksepteres i Norge så sant rusen er fremkalt av lovlige drikkevarer – det vil si øl, vin og brennevin, innkjøpt på vinmonopolet eller et skjenkested med godkjente rettigheter, og hvis rusen er knyttet til fest, høytider og voksent samvær. Rus fremkalt av andre stoffer og rus i nærvær av barn, derimot, er ikke allment ansett som godtagbar. Men selvsagt vet alle voksne i vårt samfunn at begge former ikke bare forekommer, men at barn i stor grad blir involvert i de voksnes bruk av rusmidler, både de legale og de illegale, og både i høytider og hverdager.

Det er nå hevet over tvil at barn som lever sammen med voksne som jevnlig ruser seg, utsettes for traumatisk erfaring som er potensielt skadelig for alle aspekter av deres fremtidige helse inkludert tannhelsen. Her møter vi nemlig et fenomen med generasjonsoverskridende virkning: Traumatisk erfaring henger sterkt sammen med bruk av alle typer rusmidler. De dokumenterte sammenhenger mellom traumer, rus og sykdom overskrider generasjonsskillet i både sosiologisk og biologisk forstand. Barn som traumatiseres og ikke får hjelp, blir med stor sannsynlighet voksne som søker en form for bedøvelse av en tidlig, men varig smerte i rusen. Deres barn blir traumatisert av å måtte leve med voksne som er uforutsigbare og i perioder uansvarlige med den følge at barnas behov for omsorg, forutsigbarhet og trygghet ikke blir ivaretatt. Slike erfaringer, særlig hvis de nærmest blir ”hverdags” eller ”det normale”, skader barna. Disse skadene medfører med stor sannsynlighet både sykelighet og rusmiddelbruk. En vond spiral fortsetter. Et destruktivt mønster gjentar seg.  

Misbrukserfaring som fører til rus er tema i Judiths historie. Hun ble voldtatt av en nabo da hun var elleve år. Etter det ga han også sine venner adgang til Judith. De brukte alle utelukkende hennes munn. Da Judith var tolv år ble hun innlagt med smerter i maven, gulsott, gallestein og en betennelse i bukspyttkjertelen. Derfor fikk hun fjernet sin galleblære. Ingen av behandlerne kom på sporet av det som hadde gått forut for innleggelsen. Judith ble aldri smertefri og følte seg alltid kvalm. Allerede som tenåring fikk hun store problemer med tennene og en betydelig tannlegeskrekk. Så fikk hun diagnosen generell angstlidelse. Som 15-åring prøvde hun flere ganger å ta sitt liv og ble innlagt på psykiatriske avdelinger. Så utviklet hun astma og deretter en alvorlig spisevegring. Hun ble lenge behandlet for anoreksi. Så prøvde hun å døyve sin varige kvalme med provosert oppkast. Da fikk hun diagnosen bulimi, men ingen spesifikk behandling. Fordi Judith i mens hadde opplevd at mat døyvet kvalmen, ble hun snart en sterkt overvektig tvangsspiser. Omsider fant hun selv ut at bare mat som verken i lukt, form, smak eller konsistens minnet om penis eller sæd, døyvet kvalmen og brekningene. Allerede tidlig i tjueårene brukte Judith alkohol i tiltakende mengder. Forgiftninger og tvangsinnleggelser på psykiatriske avdelinger fulgte med misbruket. Der prøvde hun en gang å henge seg. I årevis fikk hun tunge psykofarmaka. Hennes tenner ble stadig dårligere, hvilket førte til kroniske smerter og spiseproblemer, og hvilket gjorde det påkrevd at hun fikk proteser og implantater. Judith er nå 60 år og har allerede i mange år hatt høyt blodtrykk, diabetes II og høyt kolesterol, tilstander som medfører fare for hjerte- og karsykdommer. Hun har alltid dissosiert når hun må behandles, spesielt hos tannlegen og gynekologen. Først nå er hun blitt modig nok til å si til sine behandlere: ”Snakk med meg slik at jeg kan tåle å være tilstede mens du behandler meg.” Og først etter at hun som nesten førtiåring ble fast bruker av sitt lokale Senter mot incest, kunne hun reduserer sitt alkoholbruk.

Også Samuels historie handler om ulike overgrep, utøvd av en ruset mor, og hans egne senere misbruks- og helseproblemer. Moren hadde misbrukt ham fra han var fem år til han var ti år gammel. Da nektet han å fortsette å ”betjene” henne, som han selv uttrykte det, hvilket tiltrakk ham hennes sinne, avvisning og forbannelser. Moren var blitt alkoholiker etter at hun giftet seg med Samuels far som var en etterspurt ingeniør og derfor ofte på reise. Da Samuel to uker etter farens død endelig våget å fortelle om barndommen sin til en lege (”nå behøver jeg ikke å ta hensyn til far lenger”) var han en 57 år gammel ingeniør, sykelige overvektig selv etter en slankeoperasjon, tidligere alkoholiker og i perioder narkoman, storrøyker, kronisk depressiv og kronisk redd, i psykoterapeutisk behandling og medisinert med tre antidepressive medikamenter. Dessuten hadde han plagsomme kroppslige reaksjoner og smerter som han satte i sammenheng med misbruket i barndommen.

Historien om Lukas handler også om varige skader som er en følge av at hans far var en voldelig alkoholiker. Farens utbrudd var alltid uforutsigbare, men de var så hyppige at de preget det meste av hverdagen gjennom hele oppveksten for Lukas og hans tre år yngre bror. Begge var også gjentatte ganger vitner til at faren mishandlet og skadet deres mor, at han knuste møbler og gjenstander i huset og at han truet med farlige redskaper slik som en øks. Disse barndomserfaringer førte til at Lukas lillebror ble en sterkt selvdestruktiv alkoholiker som døde i ung alder – og som gjorde Lukas til hjertepasient, smertepasient og psykiatrisk pasient, diagnostisert for tre antatt ulike og tunge mentale lidelser. Og siden hjertet, smerten, sorgen, depresjonen og angsten tilhører ulike medisinske spesialområder, har helsevesenet så langt prøvd å behandle hver tilstand separat fordi det ikke finnes et behandlingssted for ”hele” Lukas.

En amerikansk studie viste at personer med de tre mest alvorlige psykiatriske diagnoser, alvorlig depresjon, bipolar lidelse og schizofreni, dør mellom 15 og 32 år tidligere enn amerikanere som ikke har fått disse diagnosene. De begår ikke selvmord. De dør av hjerte- og karsykdommer, diabetes, kreft og kroniske lungesykdommer som de fleste andre voksne amerikanere, men 15-32 år tidligere enn alle de andre. Nå har vi kunnskap som gjør det forståelig hvordan tidlig avmaktserfaring preger helse og liv i form av rus, sykdom og for tidlig død.

 

 

 

På vei mot frihet for alle barn

Av Maja Michelsen

Jeg sitter på toget og ser det høstgule landskapet fare forbi. Jeg synes alltid det er noe spesielt med å sitte på tog. Jeg er på vei et sted. Og jeg er fri til å reise hvor jeg vil. Som barn var jeg ikke fri, fordi jeg opplevde vold og overgrep i de omgivelsene som burde vært trygge for meg. Mens jeg sitter her, går tankene mine til to barn. To barn som jeg bare har møtt gjennom tekster og bilder i media, men som likevel rører sterkt ved hjertet mitt. De rører ved hjertet mitt fordi de er to barn som, i motsetning til barnet i meg, aldri fikk oppleve den friheten som jeg opplever nå. Jeg tenker på Monika. Og jeg tenker på Christoffer. Jeg tenker på at de aldri mer skal få oppleve et høstgult landskap. At de aldri mer skal få oppleve den klare, friske lufta. Kjenne på følelsen av å være på vei.

Når barn lever i utrygge hjem og utsettes for krenkelser av de voksne som burde beskyttet dem, frarøves de frihet. Ekte frihet er å kunne tenke på det du vil og å kunne si det høyt. Ekte frihet er å være helt sikker på at du en dag kommer til å bli voksen. Ekte frihet er å være trygg i ditt eget hjem. Denne friheten handler om å slippe å ligge våken om natten og lytte gjennom veggene. Den handler om å slippe alltid å være på vakt. Den handler også om å være trygg på besøk hos slekt og venner, på skoleveien, på lekeplassen, i hagen, på stranda og i skogen. Frihet er voksne som vil deg vel. Det er voksne som beskytter deg, overøser deg med kjærlighet og kjemper for deg, uansett! Hver dag! Frihet burde være en selvfølge for alle barn.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

Jeg fikk tilbake friheten min. I dette øyeblikket er ekte frihet for meg å få sitte på toget. Kjenne at det kribler i magen fordi jeg snart skal få se igjen noen jeg er glad i. Frihet for meg i dette øyeblikket er å få lov til å kjenne på smaken av en klementin mens jeg lar tankene vandre. Her og nå er frihet å kunne lene hodet tilbake mot setet, lukke øynene og kanskje sove litt, uten å være redd for at noen kan komme og skade eller true meg! Det føles så godt å være fri. Denne uvante friheten må jeg likevel øve meg på. Noen dager er det enklere enn andre dager. Men jeg får i det minste lov til å øve meg. Det gjør ikke Monika og Christoffer.

«Min tanke og lengsel vil bryte hver stengsel. Og slik vil det alltid bli: Min tanke er fri!» heter det i «Din tanke er fri» som er gitt norsk tekst av Alf Cranner. I konfirmasjonen min husker jeg at vi sang denne sangen. Jeg husker at jeg kjente i hele kroppen hvordan akkurat den teksten, akkurat da, angikk akkurat meg. Jeg kjente at jeg identifiserte meg med alle som har opplevd krig. Jeg vet hvordan det er å være ufri. For jeg har levd med krig i de omgivelsene som burde vært trygge for meg. Men selv ikke den voksne personen som utsatte meg for krenkelser, kunne vite hva jeg tenkte på og drømte om.

Det jeg drømte om der jeg satt i min egen konfirmasjon, var at en dag skulle jeg fortelle alt, akkurat sånn som det var. Det var bare det at mine tanker og lengsler hjalp jo ikke. Ikke før mange, mange år etterpå. For jeg visste ikke hvordan jeg kunne bli fri. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle klare å bryte tausheten – den største stengselen av dem alle. Den stengselen som også Monika og Christoffer må ha kjent på. Og som mange andre barn må kjenne på hver eneste dag. Det er derfor jeg unner alle barn ekte frihet. Fordi jeg vet hvor ensomt det føles å være et barn som bare er fri i tankene.

Om ikke lenge skal jeg gå av toget og videre ut i friheten. Likevel tenker jeg at vi har en enda lengre reise foran oss alle sammen. Vi er ikke ved målet før alle barn får oppleve ekte frihet. Vi er ikke ved målet før barn slipper å drømme om å få bli frie fra volden i sitt eget hjem. Men det er dit vi skal!

Vi voksne må ta ansvar for å gjøre barn som lever i vold frie. Det betyr kanskje at vi må ta ansvar for barn som ikke er våre egne. Vi må bry oss om alle barn! Reell beskyttelse fra voksne som er villige til å stå i kampen sammen med barnet, må til hvis man som barn skal klare å tenke på det aller vondeste og bryte tausheten. Bare da kan barn tåle å fortelle om alt det vonde de bærer på. Og da må vi voksne også gjøre noe mer enn å håpe på at alt skal ordne seg av seg selv. Vi må gjøre noe annet enn å vente på at en annen voksen skal gripe inn. Vi må handle og gripe inn selv når vi er bekymret for et barn.

Kjære Monika. Kjære Christoffer. Jeg skulle ønske at jeg på vegne av alle voksne kunne si at dere ikke døde forgjeves. Og jeg håper at jeg snakker for mange andre når jeg sier dette: Vi skal vise dere at vi er villige til å kjempe. Vi er voksne, og vi lover å ta ansvaret vårt nå. Vi skal stå på! Vi skal jobbe for at alle barn skal få leke og være frie i det høstgule landskapet. Vi er på vei!

Maja Michelsen

Å bli sett

av Adam Reiremo, internasjonal leder i Sosialistisk Ungdom og samfunnsøkonomistudent

Enten det er en hemmelig forelskelse, en venns hemmelighet eller noe helt annet, barn har hemmeligheter som alle andre. Hemmeligheter som det kan være enkelt å gjennomskue eller så å si umulig å få fatt på for voksne. For mange barn som har det vanskelig er det som skjer innenfor hjemmets fire vegger en dypt bevart hemmelighet, enten det skyldes sykdom i familien, omsorgssvikt, overgrep, eller noe helt annet.

Det er også min opplevelse fra da jeg var et lite barn med vanskeligheter hjemme. Gjennom en barndom preget av få tillitspersoner og en alenemor med rus- og psykiske problemer utviklet jeg over tid en sterk evne til å undertrykke mine egne følelser og unngå å snakke om det som skjedde hjemme. Etter å ha lest alle tilbakemeldingene jeg fikk etter en kronikk på NRK Ytring sitter jeg også med et inntrykk at det også gjelder mange andre. Barn som etter beste evne forsøkte å være en usynlig del av gjengen eller rette fokuset over på andre ting enn det som egentlig er problemet.

Og hvorfor er det sånn? I mitt tilfelle var nok det en selvforsvarsmekanisme, men også skammen over egne følelser spilte en rolle. Jeg var aldri en av de barna som skammet seg over hvordan ting sto til hjemme, men jeg – som mange andre – skammet meg over det jeg hadde av følelser knyttet til det. Hvorfor det? Det har jeg oppriktig talt ikke et svar på, men sånn var det.

Adam Reiremo

Adam Reiremo, Internasjonal leder i Sosialistisk Ungdom og Samfunnsøkonomistudent

Over flere år forsøkte barnevern, fosterforeldre, lærere og voksne bekjente å hale ut hvordan jeg egentlig hadde det hjemme. Svaret de fikk var som oftest “ok”, “nei, litt vanskelig” eller lignende. Noen ganger satt jeg med følelsen av å bare ville komme meg ut av situasjonen der noen krevde at jeg satte ord på noe jeg ikke klarte å sette ord på. Av og til kunne jeg nok fortelle hva som skjedde hjemme, men hvordan jeg hadde det var det få som fikk svar på. Det betyr allikevel ikke at det ikke hjelper å snakke med barn!

Det er ofte en høy terskel å fortelle om noe som er vanskelig – uavhengig av om man har foreldre som ikke strekker til eller om du sliter med helt andre ting. Jeg har ingen oppskrift for hvordan man kan nå inn til barn som sitter inne med noe, men én ting virket spesielt for meg. Jeg hadde en lærer på barneskolen, som i likhet med mange andre sto i en helt ukjent situasjon med en gutt som åpenbart sleit med mye. Hans måte å håndtere det på var ved å gjøre to ting. Den ene, og mest praktiske, var at han kom å plukket meg opp hver dag for å få meg på skolen. En gang i uken over en periode tok han meg med inn på et møterom for å stille ett enkelt spørsmål, hvordan har du det. Han fikk nok heller ikke et utfyllende svar, men ga meg det rommet jeg trengte for å føle at jeg ble sett. Eller kanskje enda viktigere – at noen var interessert hvordan jeg faktisk hadde det. Her er det også på sin plass å nevne fosterforeldre som ga mye rom og stilte mange viktige og riktige spørsmål over mange år – på tross av lite oppfølging fra barnevernet.

For mange er det ikke først og fremst psykologer eller barnevernspedagoger man har mest å gjøre med i hverdagen, men lærere, venners foreldre og muligens en annen familie. Da er det selvsagt utrolig viktig at de som står i en slik situasjon har de verktøyene som trengs for å hjelpe utrygge barn til å bli trygge voksne. BarnsBeste har tatt et utrolig viktig steg i riktig retning ved å lansere snakketøyet.no, men vi må også sørge for de voksne som står i slike situasjoner får den veiledningen når det trengs. Så slipper kanskje noen hemmeligheter å være så hemmelige i fremtiden.

 

Hvordan snakke med barn som har syke foreldre?

 

fagrådgiver Signegun Romedal

av Signegun Romedal, fagrådgiver, BarnsBeste

Snakketøyet er et digitalt verktøy utviklet for å trygge voksne og barn når foreldre er syke. BarnsBeste har utviklet dette i samarbeid med Superego AS.

Hva skal til for at du tar opp barnas situasjon med foreldre som er syke eller ruser seg? Og hva skal til for at du snakker med barna selv, enten du er helsepersonell, lærer, trener, nabo eller en annen voksen som møter barna eller ungdommen der de er?

 

«Det gjorde så godt å møte voksne som viste at de brydde seg, som hadde tid og som snakket med meg på en måte som jeg forsto.»

BarnsBeste – nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende har i samarbeid med psykiater Anne Kristine Bergem og barnepsykolog Svein Øverland utviklet «Snakketøyet». Dette verktøyet er en starthjelp i å snakke med foreldre og med barn. Erfaringer fra voksne barn som pårørende har vært et viktig bidrag inn i arbeidet. Gjennom kontakten vår med helsepersonell, spesielt i voksentjenestene, vet vi at mange opplever seg usikre på hvordan de best kan gå fram i møte med familiene. Her vil vi komme med noen tips på veien – litt om forberedelser, litt om tilnærming og litt om hva som er lurt å tenke på relatert til ulike aldersgruppene. Vi har et ønske om at ”Snakketøyet” skal være et enkelt, konkret og tilgjengelig verktøy.

Vi har valgt å konsentrere oss om tre samtalesituasjoner. Det ene er når helsepersonell møter foreldre der foreldrerolle og barnas situasjon er tema. Så er det når helsepersonell møter barn og ungdom. Den siste samtalesituasjonen er når andre voksne – i nabolaget, på trening, i barnehagen, på skolen eller andre steder møter barna er i løpet av dagen. Dette handler i utgangspunktet om friske barn som trenger ærlig og konkret informasjon om den foreldres sykdom og behandling, om hva dette vil si for hverdagslivet til hele familien og informasjon om hva som vil skje fremover. I tillegg gir vi tips til hvordan du kan gjennomføre en samtale med barna om bekymring og hva du gjør når du er alvorlig bekymret.

Foreldrene er som oftest de beste til å informere sine barn, men de kan ha behov for å reflektere sammen med helsepersonell om barnas behov og verdien av å inkludere barna. I den krevende livssituasjonen de selv er i kan de ha ekstra behov for støtte og veiledning på hvordan dette kan gjøres. Som helsepersonell har du god mulighet til å motivere foreldre til å snakke åpent med barna, og å støtte dem på hva de faktisk får til som foreldre.

«Ikke vær eksperter! Jeg ble trygg med en gang mammas behandler sa til meg at han også kunne gjøre feil eller si noe feil. Da skjønte jeg at det gikk bra å si noe.»

Det er ofte lite som skal til for å gjøre en stor forskjell for barna. De trenger at voksne ser dem og er opptatt av å høre deres tanker, følelser og opplevelser.

«De voksne trenger ikke alltid ha et sva. Bare å snakke om det viser at du tåler å høre»

Det første som møter deg når du åpner opp «Snakketøyet» er en voksen mann på en benk sammen med en liten gutt. De har satt seg i samme høyde og blikkene deres er festet et sted foran dem. Tydelig litt undrende, litt usikre på situasjonen, men med et klart ønske om kontakt og interesse for hva den andre vil si.

«Snakketøyet» skal på en enkel måte gi deg kunnskap, gnist og pågangsmot til å ta opp barnas situasjon med foreldrene. Det skal også motivere deg til å snakke med barna dersom foreldrene ønsker det. Vi kom frem til et slagord for hele samtaleverktøyet: «For å trygge voksne og barn når foreldre er syke». Det er det det handler om. Vi håper at «Snakketøyet» kan gi deg tryggheten du trenger for å møte foreldre og barn der de er. Og at du selv vil erfare at det først og fremst handler om å være oppriktig engasjert, ærlig og tilstede for familiene og det de trenger der og da.

«Hold ut – gi aldri opp å nærme deg barn som har det vondt. Det gikk veldig lang tid før jeg ble trygg nok til å si noe om hvordan det egentlig var hjemme hos oss.»

Lansering av «Snakketøyet» skjer på skandinavisk konferanse om barn som pårørende i dag 28. mai.