helse

Hvordan snakke med barn som har syke foreldre?

 

fagrådgiver Signegun Romedal

av Signegun Romedal, fagrådgiver, BarnsBeste

Snakketøyet er et digitalt verktøy utviklet for å trygge voksne og barn når foreldre er syke. BarnsBeste har utviklet dette i samarbeid med Superego AS.

Hva skal til for at du tar opp barnas situasjon med foreldre som er syke eller ruser seg? Og hva skal til for at du snakker med barna selv, enten du er helsepersonell, lærer, trener, nabo eller en annen voksen som møter barna eller ungdommen der de er?

 

«Det gjorde så godt å møte voksne som viste at de brydde seg, som hadde tid og som snakket med meg på en måte som jeg forsto.»

BarnsBeste – nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende har i samarbeid med psykiater Anne Kristine Bergem og barnepsykolog Svein Øverland utviklet «Snakketøyet». Dette verktøyet er en starthjelp i å snakke med foreldre og med barn. Erfaringer fra voksne barn som pårørende har vært et viktig bidrag inn i arbeidet. Gjennom kontakten vår med helsepersonell, spesielt i voksentjenestene, vet vi at mange opplever seg usikre på hvordan de best kan gå fram i møte med familiene. Her vil vi komme med noen tips på veien – litt om forberedelser, litt om tilnærming og litt om hva som er lurt å tenke på relatert til ulike aldersgruppene. Vi har et ønske om at ”Snakketøyet” skal være et enkelt, konkret og tilgjengelig verktøy.

Vi har valgt å konsentrere oss om tre samtalesituasjoner. Det ene er når helsepersonell møter foreldre der foreldrerolle og barnas situasjon er tema. Så er det når helsepersonell møter barn og ungdom. Den siste samtalesituasjonen er når andre voksne – i nabolaget, på trening, i barnehagen, på skolen eller andre steder møter barna er i løpet av dagen. Dette handler i utgangspunktet om friske barn som trenger ærlig og konkret informasjon om den foreldres sykdom og behandling, om hva dette vil si for hverdagslivet til hele familien og informasjon om hva som vil skje fremover. I tillegg gir vi tips til hvordan du kan gjennomføre en samtale med barna om bekymring og hva du gjør når du er alvorlig bekymret.

Foreldrene er som oftest de beste til å informere sine barn, men de kan ha behov for å reflektere sammen med helsepersonell om barnas behov og verdien av å inkludere barna. I den krevende livssituasjonen de selv er i kan de ha ekstra behov for støtte og veiledning på hvordan dette kan gjøres. Som helsepersonell har du god mulighet til å motivere foreldre til å snakke åpent med barna, og å støtte dem på hva de faktisk får til som foreldre.

«Ikke vær eksperter! Jeg ble trygg med en gang mammas behandler sa til meg at han også kunne gjøre feil eller si noe feil. Da skjønte jeg at det gikk bra å si noe.»

Det er ofte lite som skal til for å gjøre en stor forskjell for barna. De trenger at voksne ser dem og er opptatt av å høre deres tanker, følelser og opplevelser.

«De voksne trenger ikke alltid ha et sva. Bare å snakke om det viser at du tåler å høre»

Det første som møter deg når du åpner opp «Snakketøyet» er en voksen mann på en benk sammen med en liten gutt. De har satt seg i samme høyde og blikkene deres er festet et sted foran dem. Tydelig litt undrende, litt usikre på situasjonen, men med et klart ønske om kontakt og interesse for hva den andre vil si.

«Snakketøyet» skal på en enkel måte gi deg kunnskap, gnist og pågangsmot til å ta opp barnas situasjon med foreldrene. Det skal også motivere deg til å snakke med barna dersom foreldrene ønsker det. Vi kom frem til et slagord for hele samtaleverktøyet: «For å trygge voksne og barn når foreldre er syke». Det er det det handler om. Vi håper at «Snakketøyet» kan gi deg tryggheten du trenger for å møte foreldre og barn der de er. Og at du selv vil erfare at det først og fremst handler om å være oppriktig engasjert, ærlig og tilstede for familiene og det de trenger der og da.

«Hold ut – gi aldri opp å nærme deg barn som har det vondt. Det gikk veldig lang tid før jeg ble trygg nok til å si noe om hvordan det egentlig var hjemme hos oss.»

Lansering av «Snakketøyet» skjer på skandinavisk konferanse om barn som pårørende i dag 28. mai.

Unge omsorgsgivere: Finnes de i Norge?

Av Vibecke Ulvær Vallesverd, fagrådgiver, BarnsBeste

Vi gleder oss over at Jonas Gahr Støre deler sin erfaring vedrørende omsorgsoppgaver for eldre foreldre.
– Dette er hverdagen for tusenvis på tusenvis av nordmenn. Vi har omsorgsoppgaver for dem som trenger oss. Vi har en fantastisk velferdsstat som bistår oss, men det er også det personlige ansvaret man har for sine nærmeste. Da jeg begynte i politikken hadde jeg barn i barnehagen, nå har jeg foreldre med et omsorgsbehov, sier Støre til VG. 
 Støre er ikke alene om å ha ansvar for foreldrene sine – vi minner om at det også finnes barn i Norge, som har omsorgsoppgaver.

Omslagsbilde

«I for store sko» lanseres på den skandinaviske konferansen om barn som pårørende i slutten av mai.

– Har dere young carers i Norge? spurte professor Saul Becker fra England fra scenen på konferansen Schizofreni-dagene i november 2012. Forsamlingen forble taus… Selvfølgelig har vi young carers i Norge også, eller unge omsorgsgivere som vi sier her. Så hvorfor blir vi da tause når vi får dette spørsmålet?

Under den skandinaviske konferansen «Barn som pårørende/ anhöriga» i Oslo 26.-28. mai lanseres boken «I for store sko». Her får vi høre historiene til ti ungdommer som har hatt store omsorgsoppgaver i hjemmet.

Young carers er for mange et ukjent begrep. I Storbritannia har young carers vært en anerkjent gruppe i mer enn 20 år. Young carers er barn og unge som utfører omsorgsarbeid i forbindelse med at foreldre, søsken eller andre nære personer strever med sykdom, avhengighet, skade, funksjonshemming eller annet. I Norge bruker vi begrepet barn som pårørende. Å være ung omsorgsgiver blir derfor mer et perspektiv eller en konsekvens av å være barn som pårørende. Et perspektiv som dessverre har fått altfor liten oppmerksomhet. Oppgavene de utfører kan være praktiske gjøremål som husarbeid, handle mat, tolke, betale regninger, hjelpe med personlig hygiene og passe søsken. Å trøste, motivere, holde med selskap eller hindre at noen blir skadet er andre eksempler. Mens noen av disse oppgavene er oppgaver som de fleste barn og unge bidrar med i et hjem, er andre utenkelige for de fleste.

Det som skiller en ung omsorgsgiver fra jevnaldrende, er typen oppgaver, omfanget av omsorgsarbeidet eller konsekvensene omsorgsarbeidet har for barnet. Oppgavene kan være gitt av andre eller tatt av den unge omsorgsgiveren selv, men ofte er de voksne rundt ikke klar over omfanget av omsorgsarbeidet som barnet utfører. Når vi tenker oss om er det både logisk og kjent at barn som er pårørende bidrar med omsorgsarbeid. Vi hører historiene hele tiden – når vi har perspektivet med oss. Og kanskje handler det nettopp om det. Du ser det ikke før du tror det, har blitt et viktig slagord i arbeidet for å bekjempe vold i nære relasjoner. Kanskje gjelder det samme her? – at ved å være klar over at noen barn utfører omsorgsarbeid, blir vi også i stand til å se og fange opp barna og deres behov.

Barn skal være mottakere ikke ytere av omsorg er en vanlig oppfatning i Skandinavia. En slik oppfatning er naturligvis godt ment, men kan være uheldig. At barn påtar seg omsorgsoppgaver kan fort bli oppfattet som galt og dermed noe vi ikke snakker om. Og snakker ikke andre om det, er sannsynligheten liten for at omsorgsgiverne og deres foreldre gjør det. Da er det heller ikke stor sannsynlighet for at de får den oppfølgingen de trenger. Når noen i familien strever, er det helt naturlig at alle i familien yter noe ekstra. Det er få som kan forvente hjelp utenfra 24 timer i døgnet, og for de fleste vil dette heller ikke være ønskelig. Det er også positive sider ved å være omsorgsgiver. Det kan oppleves både inkluderende og godt å hjelpe og det kan generere kunnskap og ferdigheter som kan være nyttig å ha med seg senere i livet. Men for noen vil kostnadene være store.  Belastende omsorgsoppgaver vil unektelig påvirke hverdagslivet. Skolearbeid, venner og fritidsaktiviteter kan gå på bekostning av omsorgarbeidet som skal utføres. Opplevelsen av ansvar kan føre til bekymringer og utmattelse. I tillegg vil omsorgsarbeidet kunne ha en negativ effekt på barnets helse, trivsel, utvikling og muligheter knyttet til utdanning, arbeid og bosted. Dette vil igjen naturligvis kunne føre til frustrasjoner og endring i atferd. At de som møter unge omsorgsgivere når dette får utløp oppfatter at det er naturlige reaksjoner på en vanskelig situasjon, vil ha stor betydning for opplevelsen av å bli sett og forstått. Som Unicef så nydelig frontet i sin kampanje Elsk meg!; ”Ofte er det barna som ”fortjener” det minst, som trenger deg mest.” Det er jammen noe å tenke på!

På bakgrunn av kunnskapen om konsekvensene, kan vi være fristet til å si at slik skal det ikke være; ”Dette ansvaret skal ikke du ha, lille venn!”. Så enkelt er det nok ikke. For noen kan omsorgsgiverrollen ha blitt en viktig del av deres identitet. For de som har hatt store omsorgsoppgaver over tid, kan omsorgsarbeidet være det som fyller hverdagen. Sosialt nettverk og fritidsaktiviteter kan være bortprioritert fordi det ikke har vært tid eller rom for det. Hverdagen kan da miste både innhold og mening om omsorgarbeidet tas bort. For andre kan opplevelsen av å kunne bidra og føle seg inkludert, være viktig. Å bli fratatt omsorgsoppgavene kan gi unge omsorgsgivere en opplevelse av avmakt, å bli ekskludert og å ha mislykkes. Vi bør derfor ikke frata dem oppgavene uten videre. Vi er helt avhengige av å spørre dem for å vite hva de har behov for. Hvordan tenker de selv at de best kan støttes? Hvilke oppgaver kan avlastes og hvem kan overta dem? Hvilke oppgaver ønsker de å beholde?

Mange i barnas hverdag; helsepersonell, skole, fritidsledere, naboer, venner og familie kan bidra til at unge omsorgsgivere blir sett, hørt og ivaretatt. Helsepersonell har i henhold til Lov om helsepersonell § 10a en plikt til å bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som barn som pårørende har. Men hva er egentlig nødvendig oppfølging? Dette spørsmålet har vi stilt oss i BarnsBeste og her mener vi det mangler forskning. Ikke minst knyttet til barn og unges egne erfaringer.

Vibecke Ulvær Vallesverd

Vibecke Ulvær Vallesverd, fagrådgiver, BarnsBeste – Nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende

”I for store sko er” et samarbeidsprosjekt mellom BarnsBeste og Stiftelsen Psykiatrisk opplysning som løfter frem nettopp unge omsorgsgivere og deres erfaringer. Boken gir et innblikk i hverdagen til ti unge omsorgsgivere fra Skandinavia. Historiene viser hvor forskjellige opplevelsene av det å være omsorgsgiver kan være og understreker viktigheten av å lytte til den enkelte når behovet for oppfølging skal kartlegges. Boken forteller sterke historier; om gutten som ønsket seg gardiner til bursdagen, jenta som måtte utføre intimpleie på sin mor og gutten som satt på rommet og studerte pakningsvedlegget til mors medisiner for å ha kontroll på funksjon og bivirkninger. De unge omsorgsgivernes beretninger akkompagnert av reflekterende essays, dikt og andre tekster fra engasjerte fagpersoner, levner ingen tvil om at barns innsats når nære personer strever bør settes på dagsorden. JA! – disse barna finnes så absolutt i Norge. Og kanskje kan du også bidra til å få åpenhet rundt at barn og unge kan være omsorgsgivere, at de blir sett, hørt, ivaretatt og anerkjent for den innsatsen de gjør!

Er ikke barn viktige nok?

av Tormod Rimehaug
Førsteamanuensis RKBU Midt-Norge, NTNU
Psykologspesialist BUP Levanger, Nord-Trøndelag

Bare sju prosent journalfører opplysninger om barna når voksne kommer på sykehus i Tromsø og 24 prosent på Sørlandet ifølge NRK Puls nylig. Ingen mener at barn ikke er viktige hvis de blir spurt konkret og tenker seg om. Men vi har et problem når tjenestene opptrer slik i praksis tross et lovkrav om å snakke med pasienter om barna deres og foreldrerollen. Vi har ingen grunn til moralisere. Vi har derimot god grunn til å bruke og utvikle implementeringskunnskapen vår.

Tormod Rimehaug, førsteamanuensis/ psykologspesialist BUP

Tormod Rimehaug
Førsteamanuensis RKBU Midt-Norge, NTNU
Psykologspesialist BUP Levanger, Nord-Trøndelag

Er det gjennomførbart?
Vi må analysere hvorfor denne utfordringen synes å være så stor, og hva som kan øke gjennomførbarheten. Vi vet fra mange forsøksprosjekter i Norge at det er mulig å gjennomføre gode samtaler om og med barn som har syke foreldre, og at de kan oppleves god for både foreldre, barn og fagfolk. Vi har også vist i praksis at det også er mulig å etablere forebyggende tiltak for barn i kommunene med geografisk bredde og levedyktighet, og med metoder som har dokumentert effekt.

Derfor har vi grunn til å håpe på at praksisen blir selvforsterkende når den har blitt etablert, og det er ingen grunn til å forlate målsetningen. Men hva må til for å komme dit?

Er forankringen sterk og tydelig?
Opinionen er tydelig på å støtte kravet om å ivareta barna. Noen få foreldre har kommet med kritikk basert på negative, men de underbygger bare kvalitetskravene som brukes, de utfordrer ikke målsetningene. Forankringen på politisk og juridisk nivå er også tydelig, og det kunne derfor være hjemmel for både sanksjoner og andre tvangsvirkemidler på systemnivå. Men det er neppe klokt å bruke sanksjoner når tjenestene fortsatt jobber aktivt med å få på plass en ny praksis som for noen miljøer oppleves vanskelig.
Ledere i helsetjenestene stiller ikke spørsmål ved kravene om å ivareta pårørende barn, men de kan ha andre krav og føringer til tjenesten som konkurrerer med barnefokuset. Det krever dessuten noe av alle ledd i tjenesten, inkludert IT/EPJ-systemer, takstbruk, lokaler og holdninger. Flere implementeringsprosjekter er startet for å leve opp til kravene. Men noen av dem er allerede avsluttet uten å evaluere om ny praksis er etablert.

Er virkemidlene i implementeringen gode nok?
Rapportering, tilsyn, refusjonstakster og prosedyrer kan alle være aktuelle virkemidler. Monitorering og rapportering basert på EPJ-standard og Norsk Pasient Register (NPR) burde vært etablert. Kanskje kan et standard-punkt om pårørende barn være på sin plass i epikrise-malene?
Hovedvirkemiddelet da lovendringene ble innført var å etablere barneansvarlige, men det er ikke sikkert at det de kan utrette er tilstrekkelig. Jeg hører dem fortelle at noen av dem får til å jobbe godt, noen jobber tungt. Men det er tydelig at barn som er pårørende har fått et landsdekkende nett av fagpersoner engasjert i interessene deres.

Behandlere kan ha meninger, holdninger og erfaringsgrunnlag som er hindringer for å snakke om barn og kanskje måtte snakke med barn. Men jeg har ikke møtt eller hørt om noen som mener at pasientenes barn ikke er viktige. Derimot har mange snakket om press fra andre oppgaver og ansvar, dårlige erfaringer med bekymringsmeldinger, hjelpeløshet hvis de skal møte barn. Det finnes riktignok noen «gamle hunder» som vegrer seg mot å gjøre noe annet enn de alltid har gjort. Men det finnes også unge fagfolk som har jobbet med barn og likevel glemmer at det finnes barn «der hjemme» når de skifter til jobber med voksne brukere. Ønsket ny praksis og bruk av importert kompetanse må støttes av rutiner, kultur og lederføringer for å slå rot.

Ny ferdigheter må trenes – og støttes
Fagfolk i voksentjenester kan mangle ferdigheter som vi som arbeider med barn anser selvfølgelige: Å snakke med mer enn en person om gangen, å tilpasse forklaringer og språk til alder og modenhet, å finne positive fokus når de vanskelige dominerer, å legge til rette for ærlighet om noe som ikke er bra. Dette ble godt illustrert i en masteroppgave (Rigmor Taraldsvik, 2010) like før loven ble innført, og det finnes gode råd og oppskrifter i bøker og på nettsidene til BarnsBeste.

Likevel må vi ta dette på alvor som en handlingskompetanse det kan trenges å trene på samme måte som en operasjonsprosedyre eller å møte aggressive brukere. Det er ikke nok å lese om noe eller bli fortalt om det når en skal lære en ferdighet eller endre praksis. Dette er kunnskapen om implementering som er i ferd med å bygges seg opp; fruktene av implementeringsvitenskap.

Gravplassen for gode prosjekter
Gravplassen for gode prosjekter er full av fine historier om gode ideer, entusiasme, gode erfaringer og avslutninger som setter små spor etter seg. Denne «gravplassen» er likevel verdifull, den er matjord for kunnskap om hva som skal til for å lykkes med permanent endring og levedyktig nyskaping:
Implementering handler om å etablere en ny praksis som forutsigbar og «selvfølgelig». Veien dit kan være krevende, men det finnes mye erfaring og forskning som dokumenterer hvordan utfordringen kan forutsees og forebygges. Ferdighetene i å implementere er i framvekst som en ny spesialitet. Denne er det stort behov for fordi endringstakten har blitt høy i utviklingen av kunnskap og metoder som kan hjelpe barn og familier til et bedre liv og bedre helse.

En kveld på byen?
Det er lett å være enig i at en kveld på byen som resulterer i et barn ikke er en tilstrekkelig modell for å være far til et barn. Stort bedre er det ikke å sende et rundskriv eller holde lanseringskonferanser. Likevel er det ikke Staten som har mest å utrette på å forbedre implementeringspraksisen.
Det er tjenestelederne som har hovedansvaret for løpende praksisendring, fornyelse og kvalitets-sikring. Hvis de ikke har egen kompetanse på implementering må de skaffe seg det eller sørge for å ha folk i stabsfunksjoner som kan ivareta det. Men først og fremst må ledere forstå at kvalitet ikke lar seg vedta eller diktere. Like lite som et barn får en god nok far basert på en kveld på byen.

 

 

Nettverksdugnad etterlyses når foreldre rammes av kreft

av Mette Senneseth, stipendiat, Senter for Krisepsykologi, Bergen

Årlig opplever ca. 3500 barn at mor eller far får en kreftdiagnose . Kreft er en alvorlig sykdom som ikke bare rammer den syke, men som påvirker hele familien. Små barn påvirkes ofte av de konkrete endringene i hverdagen, som at mor eller far er på sykehus og at rutinene hjemme endres. Større barn er svært belastet med bekymring for den syke, men har ofte vansker med å utrykke tanker og følelser omkring dette.

Mette Senneseth

Mette Senneseth, stipendiat
Senter for Krisepsykologi

Undersøkelser har vist at større barns bekymring for den syke er så tilstedeværende på skolen at læring blir vanskelig og at skolekravene blir for store. De kan også oppleve at foreldrene har mindre mulighet til deltagelse i fritidsaktiviteter og at det er vanskelig å planlegge ferier og andre aktiviteter. Samtidig som den kreftsyke gjennomgår både langvarige og tøffe behandlinger, opplever den friske forelderen ofte en betydelig økt rollebelastning. Mange av disse foreldre erfarer at belastningen på familien er så stor at de har mindre kapasitet til å følge opp barna. Disse foreldrene uttrykker behov for mer støtte fra sitt sosiale nettverk og hevder at det er umulig å opprettholde en tilnærmet normal hverdag for barna uten hjelp .

 

Noen familier kan også oppleve at hjelpen de får ikke er støttende eller at deler av nettverket trekker seg helt bort. Mange opplever at kreft er en langvarig sykdom og etterlyser hjelp over tid. De kreftrammede familiene etterspør hjelp til å følge barna på trening, delta på sosiale aktiviteter og til praktiske oppgaver i hjemmet. Dette betyr at nettverket kan bidra på mange ulike områder, alt etter familiens behov og hva som er naturlig for den enkelte.

Undersøkelser har imidlertid vist at det sosiale nettverket ønsker å støtte, men at de er usikre på hvordan. Nettverkene etterlyser mer kunnskap om hvordan de best kan yte slik hjelp og støtte. Dermed har vi en situasjon der de rammede familiene på sin side trenger hjelp, men synes det er vanskelig å be om den, og på den andre siden står et usikkert nettverk som trenger råd og veiledning i hvordan de best kan hjelpe.

På bakgrunn av dette har Senter for Krisepsykologi startet forskningsprosjektet «Sosial nettverksstøtte og kreft» . Hensikten med prosjektet er å finne ut om man ved å undervise nettverket kan optimalisere støtten til familier som er rammet av kreft – og å undersøke om dette bedrer barnas livskvalitet og mentale helse. Ved å avhjelpe både den friske og syke forelderen er det nærliggende å tro at man også kan øke foreldrenes kapasitet til å følge opp barna.

Vi ser fram til resultatene av denne studien, fordi de kan åpne for en bedre livskvalitet for mange barn og deres foreldre i framtiden. Inntil videre oppmuntres familier som er rammet av kreft til å kommunisere ut sitt behov for hjelp og støtte i nettverket . Nettverket oppfordres til å gå sammen i en nettverksdugnad, slik at støtten kan deles på flere og ikke minst vare over tid.

 

Når barn lider overlast

av Anna Luise Kirkengen, professor, dr. med.
Allmennmedisinsk Forskningsenhet, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU og Institutt for samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø.

Anna Luise Kirkengen, professor, dr. med.

Anna Luise Kirkengen, professor, dr. med.

Ingen opplyste mennesker betviler lenger at barn som misbrukes, mishandles, vanskjøttes og forsømmes, som trakasseres, terroriseres eller foraktes – ikke bare lider under slike krenkelser mens disse foregår, men at de tar skade på sin sjel hvis de ikke blir beskyttet eller ikke får rett hjelp i rett tid. Med andre ord: det er allment erkjent at krenkelseserfaring i barndommen legger sterke føringer for utviklingen av det som tradisjonelt omtales som psykiske helseproblemer. Det er også allment kjent at slik erfaring kan påvirke barns kognitive utvikling, modning og læringsevne. Men ut over det vokser dokumentasjonen som belegger at slik barndomserfaring har en betydelig og skadelig langtidsvirkning på den kroppslige helsen. Det betyr at barndomstraumer kan resultere i alvorlig, kronisk sykdom i voksenlivet. Denne kunnskapen innebærer et budskap: det er ikke hensiktsmessig å opprettholde det tradisjonelle skillet mellom psykisk og kroppslig helse. Langvarig belastende erfaring påvirker nemlig mennesker på alle eksistensielle nivåer, fra det cellulære til det relasjonelle og sosiale.

Personer som fortsatt hevder at det ikke gjør barn noe ”å bli tuklet med” (i betydning misbrukt seksuelt) kan derfor kalles uopplyst. ”Å bli tuklet med” er en tildekkende og bagatelliserende omtale av overgrep. Ordbruken gir grunn til å anta at den som taler har egne hensikter og behov for å tildekke og eventuelt å legitimere. Slik ordbruk ble gjengitt i et intervju i A-Magasinet den 28. februar 2014. Taleren er Tor Erling Staff, en av Norges høyest profilerte forsvarsadvokater. Han har tidligere fortalt til sin biograf Håvard Rem at han som 12-åring kom i snakk med en mann på gaten i Oslo, hvorpå de gikk hjem til mannens hybel, satte seg på sengen og at resten løste seg selv. Nå tilføyer han i intervjuet: ”Jeg var med eldre menn en del ganger. Det var viktig for meg, og har ikke skadet meg eller har skapt frykt i meg.” Fra å oppfatte seg selv som ikke skadet slutter Staff åpenbart at slikt ikke er skadelig, hvilket er en sterkt normativ slutning. Den tillater å anta at han ikke vet om den omfattende og stadig voksende dokumentasjonen fra et bredt forskningsfelt som tilsier noe annet. Eller vet han om den men tillater seg å ignorere den helt og holdent? Gitt talerens tidligere rolle i norsk strafferettspleie, er hans utsagn, slik de er referert i A-Magasinet, ikke bare forstemmende. De er oppsiktsvekkende, enten de er vitnesbyrd av uvitenhet eller av normativitet.

En annen offentlig stemme hevdet noen dager senere det motsatte: Libe Rieber-Mohn, varaordfører i Oslo, fortalte i TV2-programmet Vårt lille land den 2. mars 2014 for første gang offentlig at hun var blitt voldtatt av sin stefar fra hun var syv eller åtte år. Hennes fremstilling av følgene av overgrepene for hennes barndom og ungdomstid – rusmidler, gateliv, tilhold blant utsatte barn, skam, skyldfølelse og tvil på egenverd – speiler meget nøyaktig det forskningen dokumenterer. Dette omfatter ikke bare den farlige utviklingen hun gled inn i, men også den åpenbare mangelen på omsorg fra de nærmeste omsorgspersoner og den påfallende uforstand og ignorants fra fagpersoners side, både i skolen og – enda mer betydningsfull – også i helsevesenet.

Den foran nevnte dokumentasjonen av senskader etter overgrep omfatter en stadig mer detaljert og presis påvisning av at seksuelle eller andre krenkelser mot barn har betydelige kroppslige følger. Disse igjen er en logisk konsekvens av at mennesker er i verden som kropper. Alle erfaringer utløser kroppslige reaksjoner – på annen måte er det simpelthen ikke mulig å erfare, fornemme, oppleve eller lære noe som helst. Dette gjelder både positive – i betydning nærende – og negative, altså tærende erfaringer. Ingen er vel i tvil om at det å bli elsket, verdsatt, vernet om, beskyttet og respektert er nærende og viktig for et barns sunne utvikling og fremtidige helse. Da er det underlig at det fortsatt finnes voksne mennesker som betviler at det å bli misbrukt, mishandlet, ringeaktet og vanskjøtt virker tærende og skader helsen.

I 2009 kom et nytt ord inn i den medisinske begrepsverden: toxic stress – giftig stress. Begrepet var knyttet til sammenhengen mellom langvarig overbelastning av kroppens grunnleggende funksjoner i form av krenkelses- og overgrepserfaring i barndommen på den ene siden, og sannsynligheten for alvorlig sykdom i voksenlivet på den andre. Giftig stress ble omtalt i Journal of the American Medical Association (JAMA), et av verdens ledende medisinske tidsskrifter, på følgende måte: Forebygging av sykdom hos voksne begynner med å forhindre giftig stress i barndommen. To barneleger og en spesialist i nevro-endokrinologi (læren om nervesystemets hormoner) redegjorde for hva som skjer i barnets kropp når barnet opplever kronisk stress, eller sagt på en annen måte, når et barn opplever misbruk, mishandling eller vanskjøtsel gjennom oppveksten.

Hva handler kronisk stress – kronisk overlast – om? Når mennesker lever i omgivelser som krever at de hele tiden er i maksimal beredskap – slik som det er tilfellet hos barn som vokser opp i voldelige, kaotiske eller alkoholiserte familier, da overbeskattes deres generelle tilpasningsevne. Disse barna er i konstant alarm, de er hele tiden på vakt! Deres blodtrykk, hjertefrekvens og muskelspenning er hele tiden forhøyet, deres husholdning for blodsukker, blodfettene og mineraler er forstyrret, deres hormon- og immunsystem er kronisk overbelastet, og deres smertefølsomhet er økt. Det fører på kort sikt til økt mottakelighet for ulike infeksjoner med virus og bakterier og på lengre sikt til kroniske betennelser, kroniske smertebilder og gjentatte eller reaktiverte infeksjonssykdommer. De nevnte forstyrrelsene danner grunnlaget for utvikling av hjerte- og karsykdommer, kroniske lungesykdommer, beinskjørhet og kreftsvulster, diabetes, sykelig overvekt, kroniske smertesyndromer, angst og depresjon. Det er mye som tyder på at barn som lider langvarig overlast blir – hvis ingen griper inn og tilbyr hjelp – til voksne som får kroniske, sammensatte sykdommer. Det er på tide at alle voksne i samfunnet vårt, også fagpersoner, tar denne kunnskapen inn over seg.