minoriteter

En ubehagelig sannhet

Ja, det stemmer. Du har hørt tittelen før. Jeg stjal Al Gores ord for å få din oppmerksomhet. Al Gore sin ubehagelige sannhet handlet om klima og miljø, eller om hvor dårlige vi mennesker er til å ta vare på verden vi lever i.

Camilla Lauritzen-blogg
Camilla Lauritzen – Ph.D. – Universitetet i Tromsø – RKBU Nord

Det jeg vil ta opp er etter min mening enda litt mer ubehagelig. Det gjelder hvordan vi behandler barn med flyktning- eller asylsøkerbakgrunn i norske hjelpetjenester.

På en måte kan vi snakke om «klima» også når vi snakker om det å være på flukt.

Psykologisk unntakstilstand. En flukt kan være kort og udramatisk eller den kan være langvarig. For noen varer den i flere år. Den kan være farefull på ulike vis, og noen ganger ende i døden. Man kan flykte fra krig, borgerkrig, politisk forfølgelse, trusler fra paramilitære grupper, osv. Overgrep kan forekomme, kanskje spesielt utsatt er kvinner og barn. Man kan si at flukt på mange måter er en psykologisk unntakstilstand. Det å ta seg fram som flyktning fra eksempelvis Syria i dag, kan dessuten skje ved hjelp av menneskesmuglere. En grusom og kynisk industri.

Poenget mitt er at selv om vi vet at flukt er svært farlig og psykisk utmattende, så har vi i dag et klima rundt det å ta imot asylsøkere som er preget av mistenksomhet, fremmedfrykt, og generell skepsis. En årsak til det er tabloide enkeltsaker som har fått stor mediedekning. I tillegg florerer det mange fabrikkerte saker på nettet om konspirasjoner mot vesten og såkalt snik-islamisering. En annen årsak er når slike holdninger kommer til uttrykk i politiske partier, som representanter for det offisielle Norge. Da blir det på en måte stuereint å uttrykke slike meninger. Når man frykter det man ikke kjenner, kan mistenksomheten sørge for at det blir kaldere enn nødvendig i Norge.

Selvsagt så forekommer det utfordrende hendelser også blant asylsøkere. Noen finner veien inn i kriminelle miljøer, andre kan få problemer med rusmisbruk eller vold. Og vi må selvsagt diskutere hvordan vi som samfunn kan forebygge negative hendelser som kan forekomme blant en del asylsøkere som oppholder seg i Norge, kanskje spesielt blant unge gutter.

 I tillegg så har vi jo også en del asylsøkere som er såkalt grunnløse asylsøkere, dvs at de har søkt om opphold i Norge uten at de egentlig har behov for beskyttelse. Norge framstår som en mulighet ut av et liv i ekstrem nød, hvilket gjør at enkelte ønsker å forsøke å utnytte systemet. Og det er nok dette som gjør at mange er forutinntatte i forhold til asylsøkere. Kanskje tar de ikke inn over seg at de fleste asylsøkere i hovedsak er folk som har mistet alt, som har fått status som uønsket i eget land og som har måttet flykte.

Det som er en ubehagelig sannhet er at det er en soleklar sammenheng mellom hvor godt et barn blir ivaretatt i hjelpetjenestene og hva slags etnisk bakgrunn barnet har[i]. Det sosiale klimaet barn på flukt møter på når de kommer hit med et håp om ei bedre framtid er kaldt. Polart klima også i overført betydning med andre ord.

Barns rettigheter. Barn med asylsøker- eller flyktningebakgrunn gis nemlig ikke tilgang til samme støtte og hjelp i tjenestene som andre barn i Norge. Hjelpetjenester som PP-tjenesten, BUP, Skolehelsetjenesten og Barnevernet nedprioriterer ofte hjelpetiltak for asylbarn, i hvert fall til de vet om de får bli i Norge.

Barn i Norge har mange rettigheter. Vi har paragrafer i helselovene, barnevernlovene, og i Barnekonvensjonen som skal ivareta alle barn i Norge. Asylsøkerbarn og flyktningbarn har de samme rettighetene som andre barn i Norge. Det vil si at uavhengig av om de er «våre» barn eller ei, har barn i Norge ett sett rettigheter. Det er det mange som ikke forholder seg til. For eksempel så har asylsøkerbarn rett til å få hjelp gjennom psykisk helsevern for barn og unge. Ofte har de virkelig behov for hjelp. Vi vet at mange asylbarn blir boende lenge på mottak i uvisshet om de får oppholdstillatelse, og de blir i liten grad ivaretatt slik de har behov for og rett til. Barn med lang oppholdstid i mottak utgjør en gruppe som har høy risiko for psykiske problemer, helseproblemer og psykososiale problemer. Krigen i hjemlandet og flukten til Norge har ofte medført at de har opplevd mye farlig og skremmende. De kan ha vært vitne til vold, tortur eller voldtekt. Noen har sett sine foreldre bli drept. Mange mindreårige barn kommer faktisk hit helt alene uten familien sin, og det gjør dem ekstra sårbare. Likevel prioriteres ikke disse barna i hjelpetjenestene. Tjenestene vil gjerne vente og se hva som blir utfallet i asylsøknaden, altså får barna bli i Norge eller ikke. Dette til tross for at behandling av en asylsøknad kan ta svært lang tid.

Blant de barna som kommer hit med foreldrene sine, er det mange som også har foreldre med store hjelpebehov. Å ha opplevd krig og forfølgelse og ha vært på flukt er krevende, og mange får store psykiske helseproblemer og traumer som de sliter med i lang tid etterpå. Barn som er pårørende til foreldre med slike problemer trenger ofte ekstra oppfølging og ivaretakelse. De trenger å få vite at foreldrenes problemer ikke er deres skyld, og de trenger forklaringer på det som skjer med forelderen. Dette kan være eksempelvis enkel, alderstilpasset informasjon om hva PTSD er slik at de kan forstå mer av det som skjer i familien.

Barna vs tante Olga. Imidlertid er det ofte slik at når debatten om asylsøkerbarna og flyktningbarna tas i offentligheten så er det alltid noen som holder disse barnas rett til gode tjenestetilbud opp mot tante Olga som bor på eldresenteret i kommunen. Når tante Olga må spise så stusselig mat som hun faktisk må, så kan vi liksom ikke ha fokus på disse barna samtidig. Som om det å bry seg om de nye barna i Norge vil frarøve tante Olga sitt siste måltid.

I kjølvannet av Barnekonvensjonens 25-årsjubileum og alt det ekstra fokuset det har vært på begrepet Barnets Beste (en hovedpilar i Barnekonvensjonen), så kan man nesten sette det såpass på spissen at begrepet bør omformuleres til Det Beste for noen Barn.

På hvilken måte er det til Barnets Beste å ikke få hjelp og å miste grunnleggende rettigheter til ivaretakelse bare på grunn av at du har en annen tilknytning til Norge enn vi som er født her?

Denne segregeringen innenfor tjenester for barn og unge i Norge eksisterer i høyeste grad. Og det som gjør denne sannheten ekstra ubehagelig er at vi som fagfolk og medmennesker altfor lenge har visst om det at de nye norske barna ikke blir ivaretatt slik de har rett til. Vi klarer likevel ikke å gjøre noe med det.

Det syns jeg er en ubehagelig sannhet. Dessuten er det trist. Skikkelig trist.

 

[i] Se for eksempel: Lauritzen, C. (2012). Barns psykiske helse i Nordnorske asylmottak. Paidos, 30; Lauritzen, C. & Sivertsen, H. (2012). Children and families who seek asylum: living conditions and mental health. International Migration; Humlen, A. (2014). Ingen reelle rettigheter. Kronikk i Dagbladet 12.11.14; Redd Barna, rapport om asylbarna i tjenestene 2014.

 

Ikke glem innvandrerbarna når foreldrene er syke

Det kan være mange barrierer mot å sikre god nok oppfølging av barn som pårørende i familier med innvandrerbakgrunn i helsevesenet. Men systematisk og målrettet arbeid sammen med nødvendig kompetanse kan utgjøre en stor forskjell.

Eugene Guribye-sh

Eugene Guribye er forsker ved Agderforskning

Myndighetene har over tid arbeidet for å styrke ivaretakelsen av mindreårige barn som pårørende i det norske helsevesenet. Det er allerede drøye fem år siden det ble gjort lovendringer i helsepersonell-loven og spesialisthelsetjenesteloven som fastsatte helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende. Men hvordan har det gått i praksis? Og klarer helsetjenestene å følge opp barn som pårørende i familier med innvandrerbakgrunn slik loven krever?

LAST NED RAPPORTEN : Oppfølging av barn som pårørende i familier med innvandrerbakgrunn

Skrekkscenarioet er at man får inn en alvorlig syk pasient uten å sjekke om denne har barn som også trenger oppfølging mens foreldren er syk. Hva om man ikke engang snakker samme språket og ikke tar seg bryet med å tilkalle tolk? Hvordan kan man unngå at man glemmer disse barna? Disse spørsmålene var bakgrunnen for at BarnsBeste over tid kjempet for å få finansiert et forskningsprosjekt for å få mer kunnskap om disse forholdene. Dette munnet etter hvert ut i et samarbeid mellom BarnsBeste, Agderforskning og Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse (NAKMI), finansiert av Helsedirektoratet.

Barrierer: Vi visste mye om potensielle barrierer fra før av: Minoritetsbarn forblir ofte usynlige i helsevesenet, og omtales sjelden som pårørende. Det er ikke uvanlig at de går inn i omfattende omsorgsroller når foreldrene er alvorlig syke. De påtar seg en tolkerolle, leser epost, er med til legen og får i det hele tatt et ansvar som vi ikke tenker at barn skal ha. Men vi blir usikre og tenker at siden de kommer fra en annen kultur så er det kanskje slik de er vant til å ha det. Vi har også alt for lite kunnskap om disse forholdene, men i Sverige har forskning antydet at forestillinger om pårørendeomsorg som en tradisjon i minoritetsfamilier langt på vei er en uanvendelig stereotypifisering. Det er altså ikke noe vi bare kan akseptere.

Vi vet også at på et mer generelt grunnlag er det for dårlige rutiner for å sikre tilfredsstillende kommunikasjon mellom minoritetspasienter og helsepersonell. Sosialantropologen Ida Hansteen viste en gang til et godt eksempel. Jeg husker det omtrent slik: En pasient hadde over tid fått medisin, men den så ikke ut til å virke som den skulle, og legene opplevde henne som vanskelig å kommunisere med. Det ble antatt at det var noen kulturforskjeller som gjorde seg gjeldende. Men når man til slutt fikk en tolk inn i bildet, kom det frem at pasienten var analfabet, og ikke hadde kunnet lese instruksjonene som fulgte med medisinene. Hun visste simpelthen ikke hvor mye hun skulle ta. Det er altså ikke alltid det er kultur som er det store problemet, men mangelen på gode rutiner, mangelen på god nok kommunikasjon.

Sprikende oppfatninger: Vi gjorde derfor altså en undersøkelse blant helsepersonell, pasienter som har innvandret til Norge, og deres barn, ved to ulike sykehus i landet. Det ble raskt tydelig for oss at helsepersonell later til å ha ganske sprikende oppfatninger av hva som ligger i helsepersonellovens krav om «nødvendig oppfølging», og av hva dette innebærer av oppgaver i praksis. Dessuten var det ulike forståelser av hvem som har det faktiske ansvaret for oppfølgingen, og hva rollen som barneansvarlig ved avdelingene innebærer. Dette er jo ikke helt bra, og et seks år gammelt rundskriv fra Helsedirektoratet har i utgangspunktet all informasjon man trenger.

Men en av utfordringene er at hverdagen ved de ulike avdelingene kan være ganske forskjellig. Der man et sted må forholde seg til pasienter som kommer og går i raskt tempo, har man tid og anledning til å bygge opp en mer langvarig tillit og relasjon til pasienter andre steder. Det kommer selvsagt an på hvilken alvorlig sykdom det dreier seg om. Men hvordan hver avdeling organiserer oppfølgingsarbeidet og hva slags holdninger det enkelte helsepersonell har til dette arbeidet, er viktig. I denne sammenhengen ser man også at det kan være avgjørende at helsepersonell har en viss kulturkompetanse og ikke lar seg lede av stereotypiseringer og myter i arbeidet sitt. Oppfølgingsarbeidet fungerte i det hele tatt best når alle rutiner og kompetanser var på plass, og hvor man hadde satt av faktisk tid til oppfølgingsarbeidet slik at det ikke skulle være noen tvil om at dette var en del av arbeidshverdagen når det var behov for det.

Hva bør man fortelle barna? Likevel kan det være forskjeller mellom helsepersonell og foreldre når det kommer til forståelsen av hva som er barns beste når foreldrene syke. Hva bør man fortelle barna? Hva bør man holde for seg selv? Noen foreldre i undersøkelsen lot til å syntes det var best om barna visste minst mulig. Psykiske helseplager kan for eksempel være preget av tabu og skam. Men helsepersonell kan ikke presse informasjon på barna – man er fullstendig avhengig av et samarbeid med foreldrene. Derfor er dialog og tillit helt sentralt – noe som i verste fall kan kreve tid og relasjonsbygging. Forholdet mellom lege og pasient – og deres barn – handler i bunn og grunn om tillit. Det finnes ingen snarvei utenom dette.

Det ligger også i føringene fra myndighetene at oppfølgingsarbeidet skal involvere samarbeid med nødvendige instanser, som for eksempel skolen, helsesøster og barnevernet. Vi vet at norske barnevernssaker som involverer innvandrere har vekket stor oppsikt i utlandet. Man har endog organisert demonstrasjoner i flere land mot det man oppfatter som dypt urettferdige praksiser. Når det foreligger slik åpenbar mangel på tillit, sier det seg selv at det kan bli vanskelig for helsepersonell å være sikre på at foreldrene tør å være fullstendig åpne med dem om barnas faktiske behov for bistand og oppfølging.

Ikke blir usynlige. Det er derfor viktig at hver avdeling finner den optimale måten å jobbe på for å sikre at barn i familier med innvandrerbakgrunn ikke blir usynlige, vanskelige å nå eller at man bare aksepterer at de påtar seg store omsorgsoppgaver som man ikke ville ha akseptert dersom de var majoritetsbarn. Det må gjøres helt klart hvem som har ansvar for hva, og hvem som skal gjøre hva. Avdelingsledelsen må utarbeide tydelige sett av oppgaver på bakgrunn av loven, rundskriv og ikke minst kunnskap om hvordan arbeidshverdagen ser ut ved sin avdeling. Slik må det være tydelig hvem som for eksempel skal sørge for at helsepersonell har den nødvendige kulturkompetansen, hvem som identifiserer om pasientene har barn som må følges opp, hvem som faktisk følger dem opp og kontakter andre instanser ved behov.

Men det mest grunnleggende er likevel en respekt for foreldrenes syn på barnas beste. Dette er tross alt det eneste startpunktet for å bygge tillit og få igang en dialog om hvordan man skal løse barnas behov.