samhandling

Alle har et søskenbarn … om forskningsformidling i sosiale lag

«Pårørende til rusmisbrukere, er ikke det tungt å forske på? Ja, jeg har en fetter som drikker, det går helt over stokk og stein, stakkars unger …»

Bente Birkeland-feb18-lite

Bente Birkeland er førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. Hun tok sin doktorgrad høsten 2019.

Det er lystelige samtaler som utkrystalliserer seg når det mingles i selskapslivet for en skarve ruspårørendeforsker, som har fordypet seg i hvordan det er å være partner til en med rusproblemer. I tillegg har de barn sammen. Ofte blir det en kunstpause med påfølgende raskt temaskifte. Ikke nødvendigvis fordi det er et ubehagelig tema (Nja, kanskje samtalepartneren har kikket litt for dypt i glasset, litt for tidlig, eller vi har å gjøre med en tematisk berøringsangst. Forståelig nok, har jeg skjønt).

Eller blir det gjerne å fortelle om et «søskenbarn», noen i familien med rusproblemer. Det er faktisk ganske mange som forteller om familiemedlemmer som har slike problemer. Det stemmer jo også godt med forskning; mellom 10 og 30 prosent av oss får en alvorlig ruslidelse i løpet av livet. Som regel er det en familie rundt, bestående av både voksne og barn.

Andre ganger er det noen som synes det høres veldig meningsfylt ut å forske på temaer som handler om barn og voksne pårørende. Dette er en verden de ikke kjenner så godt, men de gir uttrykk for en oppriktig interesse. Noen av disse begynner også å spørre hva jeg har funnet ut. Jeg forteller selvfølgelig villig vekk.

Så er det en mikroskopisk andel selskapsminglere som spør meg hvordan jeg forsker. Metode! O, lykke på jord! Når jeg kan si at sistnevnte gruppering av selskapsminglere hører til mindretallet, så er det ut fra en erfaringskompetanse jeg tilegnet meg gjennom mer eller mindre vellykkede forsøk på forskningsformidling.

Folkelig formidling

Jeg har fått sjansen til å formidle min forskning på forskjellige måter. Jeg er spesielt opptatt av å formidle til «folk flest»: Når jeg har brukt flere år på fordypning i et tema, kan det være en krevende øvelse å formidle hva det jeg har funnet betyr i praksis. I en sosial sammenheng var det en som spurte meg: Men hva er det partnerne opplever som vanskelig, bortsett fra rusproblemene hos sin kjære? Hva er greia?

Det var viktige spørsmål vedkommende stilte, og det er da jeg ønsker å komme med et svar der jeg «drar det ned på jorda»: Jeg svarte at partnerne står ofte i en skvis, for de vet ikke hva som er best for barna. Er det best å bevare husfreden, for ungenes skyld? Gi den andre forelderen et par piller, så ikke det blir krangling, enda en vet det er galt? Er det best å bli, eller er det best å gå? Og hvis de har gått, skal de la barna feire jul sammen med en far eller mor som kanskje er rusa?

Dette er tanker som partnerne sjelden har fått anledning til å snakke med noen i helsevesenet om. Hvorfor? Fordi de ikke har blitt invitert. Dette gjelder de fleste av dem jeg snakket med. Resultatene fra studien min viser at det er en vanvittig belastende situasjon å være i for disse partnerne, hvor det går ut over både livskvalitet og alle sider av hverdagslivet. Dobbelbelastning opplever de fleste, fordi de også bekymrer seg for hvordan barna har det. Det er ofte så lite som skal til for at partnerne får det bedre. De har til nå ikke akkurat blitt overdynget med tilbud.

Skivebom

En gang hadde jeg skrudd på autopiloten, og la ut om mitt meningsfylte virke som stipendiat. Uti samtalen fant jeg ut at mottakeren ikke hang med. Jeg var midt i en folkelig utlegning om viktigheten av å bruke validerte spørreskjema i helseundersøkelser. Skivebom! Det ble veldig stille, og så henvendte bordkavaleren på min side seg til bordkavaleren på den andre side, og spurte hvordan han var fornøyd med sykehusdirektøren.

Det var da jeg lærte at jeg i noen sammenhenger svarte veldig kort da jeg pliktskyldigst ble spurt hvor jeg jobbet: «Helsevesenet». Det eneste spørsmålet jeg da ofte risikerte, var «å ja, sykehuset, her i byen?» Da

slapp jeg ofte å si noe mer, for de fleste har en mening om hvordan sykehuset (og særlig ledelsen) fungerer.

Tenk familie

Jeg ønsker å formidle forskningen min på en lettfattelig og kort måte. Uten all verdens forskningsmessige forbehold, uten lange setninger, og uten stammespråk.

Mitt hovedbudskap er: Tenk familie, når du som helse- og sosialarbeider kommer i kontakt med en klient, en pasient eller en bruker. Eller enda viktigere: Gjør tanken om til handling. Vet du hvordan du skal gjøre det? Har dere gode rutiner for oppfølging av pårørende på din arbeidsplass?

Jeg ønsker at forskningen min skal føre til at partnere blir «sett og hørt». Å stille spørsmålet «Hvordan har du det, og hva trenger du av støtte?», er en veldig god begynnelse på akkurat det.

Håpet er selvfølgelig at jeg klarer øvelsen med enkel formidling. Så har jeg et håp om at flere vil spørre meg om hva «greia» er i akkurat min forskning. Det er en nødvendig utfordring for en forsker. Det gjør at en kan komme med noen begripelige eksempler. Og kanskje kommer jeg på sporet av noen nye spørsmål jeg begynner å fundere på. For eksempel om hvor mange som egentlig er «søskenbarn» her til lands, og hvordan de har det …

Faren hans ruser seg – hva skal jeg si?

– Jeg var så fortvilet, jeg ringte rundt og spurte: Hva skal jeg si til sønnen min? Hvordan skal jeg fortelle ham at faren hans er narkoman?

Turid Wangensteen

Turid Wangensteen er phd-stipendiat ved Høgskolen i Lillehammer tilknyttet Mosaikkprosjektet (NFR).

Line er 43 år gammel og bor sammen med sønnen Anders, på 13. De siste årene har det bare vært de to. Da Line forsto at sønnens far hadde begynt å ruse seg igjen etter flere års rusfrihet, ble hun fortvilet og redd, og hun har i stor grad begrenset samværene mellom far og sønn. Faren blir invitert til bursdager og skoleavslutninger, men møter sjelden opp. Anders savner pappaen sin. Han husker tilbake på da de var i slalåmbakken sammen og da de gikk på kino – bare de to. Han blir sint på moren som nekter ham å være sammen med faren.

– På et tidspunkt da Anders var rundt 10 år forsto jeg at jeg måtte snakke med ham om farens problemer. Men hva skulle jeg si? Hvordan forklarer man en 10-åring at faren er rusmisbruker?

Hun ringte barneverntjenesten for å få råd, og fikk snakke med en saksbehandler. De kunne imidlertid ikke hjelpe til. På grunn av kapasitetsproblemer kunne de kun bistå dersom det var en registrert barnevernssak. Line ringte NAV, og fikk snakke med en ruskonsulent. Hun opplevde at ruskonsulenten kun var opptatt av farens rusmiddelproblemer og om å tilby behandlingstiltak. Hun hadde ingen råd å gi om hvordan Line kunne snakke med Anders.

Månedene gikk og Line hadde fortsatt ikke snakket ordentlig med Anders. Så får hun en telefon fra en behandlingsinstitusjon for rusmiddelavhengige.

– Hei, jeg heter Knut, og jeg er barneansvarlig her. Du vet det kanskje ikke, men Roger er innlagt her til behandling. Han er virkelig seriøs og gjør en veldig god jobb med seg selv. Vi lurer på om han kan få treffe sønnen sin. Vi vurderer at Roger er veldig klar for det nå, vi tror at det vil gjøre at han opprettholder motivasjonen til å fullføre behandlingen her. Og familie er veldig viktig, det viser seg at de som har god kontakt med familien, og særlig med barna, er de som klarer seg best.

Line blir rasende. Her ringer de fordi det kan være bra for faren, i hans behandlingssituasjon, å ha kontakt med sønnen. Hva med gutten da? Er den barneansvarlige på behandlingsinstitusjonen virkelig ikke interessert i hvordan Anders har det? Hvordan det har vært å være han i disse årene hvor faren ikke har vært tilstede?

Line fortviler, det må da være noen som kan gi råd om hva hun skal si til Anders. Hun er redd for å fortelle for mye, vil han da bli redd? Eller vil han bli enda sintere? Til slutt får hun tips om å ta kontakt med Pårørendesenteret. Hun ringer og blir invitert dit for en samtale. Line forteller meg om opplevelsen av å bli møtt av en varm dame som var opptatt av henne og av Anders, og ikke bare av faren. Denne kloke damen hadde et konkret råd å gi om hva Line kunne si til sønnen:

– Faren din har et problem med narkotika. Det er ikke din skyld. Han får hjelp av noen voksne som er eksperter på hjelpe folk med rusproblemer. Du kan spørre om hva du vil, og jeg skal svare så godt jeg kan.

Når jeg intervjuer Anders spør jeg om han har et råd til voksne som skal snakke med barn om foreldrenes rusproblemer?

– Jeg vet ikke egentlig… jeg vil kanskje anbefale å fortelle det så tidlig som mulig, sånn at barna kunne forstått det bedre, istedenfor å gå rundt å lure. De trenger å vite at det ikke er deres skyld.

Så hva kan vi lære av Lines og Anders’ historier? Hvordan kan vi bruke deres erfaringer til å møte familier med rusmiddelproblemer på bedre måter? For det første kan vi ta Anders sine råd på alvor. Han anbefaler at voksne snakker med barn om at foreldre har rusmiddelproblemer. Barn merker at det er noe, noe som ikke stemmer, noe som er annerledes. De opplever at familien deres er forskjellig fra andre familier, men uten at de helt vet hvorfor. Barn merker også godt når voksne ikke vil snakke om det, når de unngår temaet eller snakker det bort. De ungdommene jeg har intervjuet forteller om hvor opptatt de har vært av relasjonen til den rusavhengige forelderen, også når de ikke har bodd sammen. De forteller om en miks av følelser – om kjærlighet, sorg, sinne og bekymring. Og om ensomheten fordi det ikke har vært noe rom for dem å snakke om det. Det å ikke vite skaper større utrygghet enn det å vite. Og det til tross for at det er smertefullt å få vite at en eller begge foreldrene har alvorlige problemer. Men hva skal vi si? Hvordan skal vi si det?

Line opplevde å ikke ha noen å spørre til råds om hva hun kunne fortelle til Anders, og hun prøvde virkelig. Andre foreldre ville kanskje ha gitt opp etter noen forsøk.  Barna vil ikke fått den muligheten som Anders fikk til å snakke om sine følelser, tanker og bekymringer. Det finnes etter hvert flere gode barne- og ungdomsbøker, filmer og nettsteder (se linker under) om å vokse opp med foreldres rusmiddelproblemer. Kunnskap om disse må også ut til fagfolk på NAV, i barneverntjenesten, i barnehagen og på skolen, til de som møter barn og foreldre slik at de har råd å gi når noen spør. Trolig er det også blant disse et behov for mer kunnskap om rusmiddelavhengighet og om barn som vokser opp med det, slik at de kan møte familiene på gode måter og med forståelse for den situasjonen barna er i.

En tredje erfaring vi bør ta med oss er hvordan ansatte som jobber i rusbehandling kan bli flinkere til å ha et barneperspektiv når pasienter er foreldre. De fleste avdelinger har ansatte som er barneansvarlige, men det er nok flere enn bare Knut som ser på barna først og fremst som viktige i pasientens behandlingsprosess. Lines raseri over den barneansvarlige var berettiget, og hun stilte helt sentrale spørsmål – Hva med Anders, er det ingen som er opptatt av hvordan han har det? Vi har en unik mulighet til å se, møte og hjelpe barna når foreldrene er i rusbehandling. Det er en mulighet vi ikke må la gå fra oss!

 

www.barnsbeste.no

nyheter.barnsbeste.no

www.pårørendesenteret.no

www.barweb.no

www.parorende.no

www.snakketoyet.no

www.vfb.no

 

Hvor gammelt er egentlig dette barnet?

Jeg er invitert hjem til Anna og Torben, og deres lille jenta, Sofia, som er 8 mnd.. Jeg ringer på dørklokken. Ingen åpner, men Torben roper at jeg kan komme inn. I sokkelleiligheten slipper ikke vårsolen inn, vinduene er dekket med mørke gardiner. Sigarettrøyken henger tungt i stuen. Mor og far sitter i sofaen med øynene klistret til Tv’n, mens en liten jente ligger helt musestille på gulvet uten noen å feste blikket sitt i. Jeg setter meg ned på gulvet og tenker….hun her kan umulig være mer en to måneder gammel….hun er bitteliten, og det eneste tegnet på at Sofia har enset meg er et kjapt blikk før hun sakte snur hodet sitt vekk fra meg. Jeg jobber lenge før jeg får et nytt kjapt øyekast. Jeg ber mor og far å skru av tv’n og så begynner vi å snakke sammen.

Ulrika Håkansson-portrett
Ulrika Håkansson, psykolog og stipendiat ved Høgskolen i Lillehammer

Mange av familiene jeg møter har fått en vanskelig start på livet sammen. Jeg får en klump i magen, og tenker at verken foreldre eller barn har det spesielt godt, verken hver for seg eller sammen. Sofia var fysisk frisk, men alvorlig preget av emosjonell omsorgssvikt. Ja, så preget at hun faktisk hadde sluttet å vokse, både i kropp og sinn. Hun viste tydelige tegn på «failure to thrive». Som en vakker blomst, som ikke har fått nok næring, var hun på god vei til å visne hen. Den første tiden i et barns liv er en forunderlig tid full av muligheter for barnet samtidig som det bringer håp, ønsker og drømmer for foreldreskapet. Barnet er åpent for alle muligheter til å forme sin identitet gjennom samspillet, noe som har utviklingsmessige konsekvenser langt utover barndomsårene, både når omsorgen er trygg og god, og når omsorgen er preget av sårbarhet og risiko.

Mange viktige ting skal på plass hos barnet den første tiden i livet. Når barnet har blitt åtte måneder, slik som Sofia, er det mange utviklingsmilepæler som allerede har passert. Hun har lært det meste hun skal lære om non-verbal kommunikasjon, og hun har lært seg på hvilken måte mamma og pappa er tilgjengelige eller utilgjengelige før henne når hun trenger det. Gjennom dette har hun også lært mye om hvordan hun skal forstå seg selv. Et barns identitet vil i stor grad bli til gjennom relasjonene hun inngår i og måten hun blir forstått på. For Anna og Torben var Sofia et mysterium, som de ikke klarte å forstå, og de hadde gitt opp å prøve for lengst.

Vanskelige omsorgsbetingelser. Mange av foreldrene jeg møter forteller selv om egen oppvekst, preget av vanskelige omsorgsbetingelser. Slik var det også for Anna og Torben. Begge hadde tidlig lært seg å måtte klare seg på egen hånd. En av dem hadde opplevd vold og overgrep. Den andre hadde flyttet fra fosterhjem til fosterhjem. Felles for de begge var at de var preget av et liv uten nære, trygge omsorgspersoner.

Da Anna ble gravid hadde de bare vært kjærester noen få måneder, men de bestemte seg at dette skulle bli deres mulighet til et «normalt liv». Folk rundt dem var imponert når det viste seg at begge klarte å holde sine forsett om å holde seg rusfrie, og på termin fødte Anna en frisk og fin jente. For den lille familien skulle det nye livet begynne, men slik ble det ikke. Det ble lange, tunge dager fylt av ensomhet og usikkerhet rundt foreldrerollen.

Litt ut i praten vår sier Anna at «Sofias utvikling kan vel ikke være normal?». Jeg var enig. Jeg svarte at jeg kunne se at verken Sofia eller Anna hadde det bra. Det viste seg at Anna lenge hadde lurt på hva som var galt med datteren, ja nesten siden Sofia var nyfødt. I møte med ulike fagfolk i kommunen hadde hun ventet på at noen skulle tematisere det med henne, men ingen hadde sagt noe. Tvert imot hadde foreldrene fått skryt for sin rusfrihet, men morskapet ble ikke snakket om, mente Anna. .

Redd for å spørre. Mange av foreldrene jeg møter gir uttrykk for usikkerhet om hvordan de kan være gode omsorgspersoner for barna sine, og det ser jeg at mange samspill bære preg av. For Annas del var motivasjonen for å møte meg at jeg kanskje kunne hjelpe henne å få bedre kontakt med barnet sitt. Hun var selv bekymret, men visste ikke hva hun skulle gjøre. Anna ville ikke spørre noen av hjelperne sine, fordi hun var redd for at de da skulle forstå at hun egentlig ikke hadde peiling på hvordan man skulle være mamma.

Både forskning og mangfoldige historier fra foreldre, barn og fagpersoner viser at det intuitive gode, sensitive foreldreskapet er langt mer automatisk hvis du selv som liten har fått god omsorg. Hvis du har blitt frarøvet en trygg oppvekst kan det være mye mer utfordrende å selv gi sensitiv omsorg, til tross for at ønsket om det aller beste for sitt eget barn er til stede. For Anna og Torben var det få ting som falt dem intuitivt naturlig når det gjaldt til omsorg. De hadde fått praktisk råd og veiledning. Sofia fikk mat, stell og søvn når hun skulle, men svært lite emosjonell omsorg utover de praktiske oppgavene.

Vente og se-holdning. Hvis jeg skal gjette var nok mange fagfolk rundt familien også bekymret. Kanskje gikk de med en klump i magen. Kanskje tenkte de at det var viktig å støtte og oppmuntre foreldrene, si gode ting om det de faktisk mestret som gjorde at de ble styrket i sin selvtillit som mamma og pappa, og så gi konkrete råd om praktiske ting, sånn at barnet fikk et minimum av omsorg.

Jeg gjetter også på at man kanskje hadde sagt at man kunne «vente litt og se ting an», at ting kanskje skulle gå seg til etter hvert og at kanskje det skulle bli bedre nå når Sofia snart skulle begynne barnehage.

Jeg er ikke i tvil om at fagfolk har gode grunner for å «vente og se», men for Sofia går tiden. Tid som Sofia ikke har, tid som hun ikke får igjen, uansett hvor mye reparasjon man prøver å tilby henne i etterkant. Når vi som fagpersoner venter og vaker, lar vi barnets mulighet for et trygt fundament, og en god start på livet forsvinne. Samtidig frarøver vi mammaer og pappaer sine muligheter til å være gode og trygge for barna sine. Noe sto i veien for at familien ikke fikk den hjelpen de faktisk trengte. Noe sto i veien for at Sofia skulle kunne vokse og utvikles til et barn med flere muligheter enn det Anna og Torben selv hadde hatt i sine liv. Noe sto også i veien for at Anna og Torben kunne få mulighet å bryte generasjonsrekken av svikt, som de nå i realiteten påførte sin egen datter.

Når vi møter sårbare foreldre, er sjelden overfladiske intervensjoner, råd eller veiledning nok. Med utgangspunkt i antagelsen at de fleste foreldre ønsker barna sine en god og trygg oppvekst vil man kunne si; «deg har vi troen på, og vi skal gi deg det beste vi har, gjøre det skikkelig grundig, og ikke slippe taket for raskt».

Om vi som fagpersoner venter og ser ting an risikerer vi å støtte så vel svikt av barn, som svikt av muligheten for utvikling av det gode foreldreskapet.

 

 

 

 

 

Kunnskapsbaserte fagprosedyrer på formell høring

Av: Signegun Romedal, Tove Sandvik Aukland, Endre Bjørnestad Havåg og Eivind Thorsen

Landets mange sykehus jobber ulikt når de skal ta imot og støtte pasientenes barn.I dag sendes fagprosedyrer for barn som pårørende-arbeidet på høring. Arbeidet har vært en gedigen dugnad. Målet er at barn som pårørende skal få en mer helhetlig oppfølging uansett hvor de bor i Norge.

Barn som pårørende-arbeidet har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Lovbestemmelsene fra 2010 ga helsepersonell en plikt til å ivareta barna til pasientene sine. Det de også gjorde var å gi helsetjenestene en plikt til å gi egne arbeidstakere muligheten til å ta vare på barna, og påse at de faktisk gjør dette i praksis.

 I spesialisthelsetjenesten er det fagprosedyrene som beskriver hvordan de medisinske og helsefaglige aktivitetene skal utføres. Fagprosedyrene binder på en måte sammen oppgavene, rollene og ansvaret i et sykehus – fra ledelse til helsepersonell – slik at de ender ut i et godt helsetilbud til de av oss som trenger det. Helseforetakene og sykehusene har laget titusenvis av fagprosedyrer gjennom årene. Det har imidlertid vært et problem at arbeidet med prosedyrene ikke alltid har vært så koordinert og samordnet som man skulle ønske – verken internt i, eller på tvers av sykehusene.

 Dette oppdaget vi ganske tidlig da vi for en tid tilbake begynte å samle inn prosedyrer for barn som pårørende-arbeidet fra de ulike helseforetakene i landet. Bakgrunnen for innsamlingen var flere forespørsler BarnsBeste hadde fått om å komme med anbefalinger for hvordan fagprosedyrer for barn som pårørende-arbeidet burde se ut. Vi satte i gang en innsamling av prosedyrer gjennom BarnsBestes koordinatornettverk – nasjonalt nettverk for koordinatorer av barn som pårørende-arbeidet i spesialisthelsetjenesten – og tenkte at de kunne gi oss en god oversikt over gjeldende praksis.

 Innsamlingen avdekket imidlertid et stort mangfold av prosedyrer, både i form og innhold. Det varierte hvor omfattende de var, om de omhandlet helhetlige pasientforløp eller deler av forløp. Og ikke minst hvor gyldige de var for ulike pasientgrupper. Et annet inntrykk vi satt igjen med var at prosedyrene enkelte steder manglet nødvendig legitimitet i egen virksomhet – selv om de var vedtatt av øverste ledelse. Virkeligheten vi fikk et innblikk i bekreftet på mange måter et mer generelt inntrykk av at selv om det gjøres mye bra arbeid for barna, er barn som pårørende-arbeidet i spesialisthelsetjenesten fremdeles noe tilfeldig og fragmentarisk.

fagrådgiver Signegun Romedal

Signegun Romedal, fagrådgiver, BarnsBeste

 Erkjennelsen av at fagprosedyrer kan samordnes og koordineres bedre er det etter hvert mange som har kommet til. Fagdirektørene ved de regionale helseforetakene ønsker seg en koordinering, kvalitetssikring og deling av fagprosedyrer i Norge. Derfor etablerte de i 2009 et nasjonalt nettverk for fagprosedyrer i samarbeid med Kunnskapssenteret, som på sin side bidro med et eget prosjekt som støtter arbeid med å lage fagprosedyrer etter kunnskapsbaserte prinsipper (www.fagprosedyrer.no). Kunnskapsbasert praksis er mer og mer en ønsket utvikling i Norge. Også i utviklingen av fagprosedyrer. Derfor var det naturlig for oss at et initiativ for å utvikle anbefalte prosedyrer for barn som pårørende-arbeidet, burde ha sin base i prinsippene for kunnskapsbasert praksis.

De kunnskapsbaserte fagprosedyrene som i dag sendes ut på høring har blitt til gjennom et omfattende samarbeid. Initiativet har sin tilslutning fra det nevnte koordinatornettverket, hvor alle aktuelle helseforetak pluss de største private sykehusene i landet er representert. Selve utviklingsarbeidet har skjedd i et samarbeid mellom Helse Nord-Trøndelag, St. Olavs Hospital, Sykehuset Innlandet, Sørlandet Sykehus, Kunnskapssenteret og BarnsBeste. Prosedyrene består av en overordnet prosedyre for barn som pårørende og fire underprosedyrer: Kartlegging, Tiltak internt, Samhandling og Bekymringsmelding. De korte, konsise og handlingsrettede for å kunne brukes i en praktisk hverdag. Og de er laget for å fungere i en sammenheng med hverandre.

Det er ikke fritt for at vi er spente på hvordan prosedyrene blir mottatt når de nå forlater en intensiv arbeidsprosess og skal studeres av andre enn oss som har jobbet med dette. Det er litt skummelt å åpne opp for andres meninger på et så stort prosjekt som dette. Samtidig håper vi på mange og konkrete tilbakemeldinger. Vi trenger innspillene for å gjøre prosedyrene så gode som mulig.

 Til sist vil vi benytte anledningen til å takke de fire helseforetakene som er involvert i utviklingen av prosedyrene – og Kunnskapssenteret selvfølgelig. Dere har alle gjort en formidabel jobb. Og hvis vi alle står på litt til vil «kunnskapsbaserte fagprosedyrer for barn som pårørende-arbeidet i spesialisthelsetjenesten», være tilgjenglig for utpakking på www.fagprosedyrer.no før julaften.

 

1001 kritiske døgn

av Kerstin Söderström, barnepsykolog PhD, Høgskolen i Lillehammer

Hvis jeg kunne valgt foreldre på nytt…, sa Linda. Hun vokste opp med foreldre som hadde rusproblemer. ”Det burde ingen barn utsettes for”, sier hun. Da hun til slutt ble fjernet fra foreldrenes omsorgssvikt, ble hun utsatt for offentlig omsorgssvikt i form av utallige flyttinger før hun fylte tolv.

Hvis, hvis, hvis…
Hvis Linda hadde kunnet velge, ville hun valgt en trygg barndom med rusfrie og velfungerende foreldre. Men barn velger verken foreldre eller fosterforeldre. Det er den voksne som må velge barnet.

Hvis den første fosterfamilien fikk hjelp til å forstå det som lå bak ”Lindas” vanskelige oppførsel, ville de kanskje valgt henne. Ett av fire av barn under barnevernets omsorg blir fosterhjems-hoppere. Fra den ene til den andre, fra håp til skuffelse til resignasjon, hopp – hopp – hopp. Relasjoner bygges opp og brytes ned, igjen og igjen.
”Hvis jeg hadde fått mer hjelp til å velge barnet framfor rusen”, sa ”Lindas” mor. For det var barnet hun helst ville ha. Det nye livet i magen ga henne håp og styrke, men ikke nok. Til slutt vant avhengigheten. Uten ressurser og redskaper til å håndtere det nye livet, er veien tilbake til det gamle kort.

Hvis ”Linda” hadde blitt beskyttet på et tidligere tidspunkt, kunne det kanskje forhindret at hun selv utviklet rusproblemer. Sviktede og rotløse barn overfører ofte konsekvensene av omsorgssvikten til neste generasjon, og neste. Ikke fordi det er det de vil, men fordi det er det de har lært.
Hva kan vi gjøre for å stoppe de ulykksalige gjentakelsene, fra en omsorgsbase til den neste, fra en generasjon til den neste? Trenger vi mer kunnskap? Nei, sier det toneangivende miljøet ved Harvard Child Study Center. Vi trenger bare å gjøre mer med det vi allerede vet.

Kerstin Söderström

-Vi trenger å gjøre mer med det vi allerede vet, forklarer Kerstin Söderström, barnepsykolog PhD, Høgskolen i Lillehammer

Det store alvoret
Vi vet at menneskelivets første tusen døgn er en mirakuløs prosess fra unnfangelsen til en bablende, aktiv toåring med egen personlighet. Ett nytt menneske som er grunnleggende avhengig av andre for å bli seg selv. To voksne, et par og et hverdagsliv som gjennomgår en radikal forandring hvor ingenting blir som før. En livsfase fylt av engstelse, håp, lykke og fortvilelse i salig blanding.
Vi vet at samspillet mellom barn og foreldre er et følelses- og opplevelsesfellesskap som former barnets identitet og væremåte. I løpet av de første to leveårene bygges en biologisk, psykologisk og sosial grunnmur som har betydning for helse og trivsel gjennom hele livet. Når familiefellesskapet er preget av frykt, rus og vonde minner kan barn få varige utviklingsskader. Dette kaller barnepsykolog Magne Raundalen for Det store alvoret.
Linda ble født med magiske muligheter. Fra første stund søker barn menneskelig kontakt, men Linda fant ingen trygg havn. Hun ble rammet av Det store alvoret. Hun ble fremmed for seg selv og sosialt samvær ble vanskelig. Hun fikk problemer med følelser og atferd. Barns hjerner er i rask utvikling og formes av omsorgssvikt, med alvorlige konsekvenser. Det stygge paradokset er at rusen, på svikefullt vis, fikk innpass og fotfeste hos Linda fordi den ga noe som lignet det hun engang ikke fikk, ro, trøst, regulering av vanskelige følelser og tilstander. I det harde rusmiljøet fant hun et fellesskap. Alle trenger noen.
Det store alvoret består av kunnskap som maner til handling, helst rask handling. Utsagnet ”Barnet kan ikke vente” høres ofte i barnevernsarbeid. Barnets utviklingsbehov kan ikke vente på foreldrenes langsomme og usikre endringsprosesser. Et annet utsagn er ”Barnevern framfor foreldrevern”. Foreldres rettsvern må ikke gå på bekostning av utviklingsstøtte til barnet. Det er lett å være enig i de to utsagnene, men vanskelig å vite hva man skal gjøre.

Forestill deg at Linda blir gravid og hun bestemmer seg for å slutte å ruse seg. ”Linda” har startet på sitt livs reise, dette er hennes mulighet til å få skikk på seg selv og livet. Hun føler omsorg og glede, ja, en følelse av kjærlighet når hun tenker på barnet i magen. Men bekymringene, redselen for å ikke strekke til og tanken på at hun kanskje ikke kan bli en god mor, blander seg sammen med gode følelser. Hun er redd for å bli dømt nord og ned før hun har fått vist hva hun kan og hvem hun kan bli.
Bør hun få en sjanse eller bør barnet få en annen omsorgsperson fra starten, for sikkerhets skyld? Finnes det løsninger som ivaretar begge?

1001 kritiske døgn
1001 kritiske døgn er navnet på en omfattende satsning på foreldrestøtte og spedbarnevern i Storbritannia. Kampanjen tar utgangspunkt i et manifest som krever at eksisterende kunnskap om det ferske foreldreskapets endringsprosesser og sped- og småbarns utviklingsbehov tas i bruk. Første bud er at barn og foreldre skal ha hjelp før barnet tar skade. Dernest at hjelpen må være helhetlig og sømløs og fokusere på foreldre-barn relasjonen.

Med en liten utvidelse av Norges allerede gode mor-barn-helsetilbud har vi en enestående mulighet til å gjøre det samme, altså sette alle kluter til for å sikre de mest utsatte små en trygg og god start i livet.

Hjelp under svangerskapet
Linda, for eksempel, burde få hjelp til å bli rusfri og å forberede seg til foreldreskapet allerede under svangerskapet. Under graviditeten er ”gamle” sår og relasjonserfaringer åpne for bearbeidelse. Følelsesmessige bånd til barnet knyttes mens det ennå ligger i magen. Hun burde få tett oppfølging og koordinert hjelp av få, men stabile hjelpere som vet hva barnet trenger og hvordan man kan styrke foreldreskapet. Utvikling av omsorgskompetanse er det samme som å utforske følelser og de nære relasjoner. Det er å bli kjent med seg selv og barnet som tenkende og følende vesener. Det er å lære seg å romme og regulere overveldende følelsestilstander på en naturlig og konstruktiv måte. Det handler om å trøste, roe og å være nær. Alle disse kompetansene gagner barnet, og er i tillegg god behandling for Linda.
Enn om det ikke er nok eller går for sakte? Hjelp til Linda er ikke bortkastet, selv om barnet skulle komme til å vokse opp hos fosterforeldre. Det kan bidra til at hun lettere ser at den største omsorgshandlingen er å la barnet få sin barndom hos andre foreldre. Forståelse for barnets behov og samspillets betydning kan gi bedre samværsbesøk. Tett og respektfull oppfølging av nybakte foreldre kan dessuten gi tidligere oppdagelse av svikt, og bedre prosesser fram mot en eventuell omsorgsovertakelse. Det store alvoret og de 1001 kritiske døgnene krever at vi bruker all vår faglige kunnskap, vår etiske bevissthet, evne til refleksjon og en stor porsjon ydmykhet, mot og samarbeidsvilje.

Barndommen er et landskap
Barndommen er ikke en tid, den er et landskap, skriver forfatteren Edvard Hoem. Barndommens landskap finnes i den voksne, og den framtidige forelderen ligger i barnet. Det gjelder å verne og forme dette landskapet slik at det er godt å være i og godt å bygge videre på.
Lindas landskap var ingen av delene. Hvis hun virkelig kunne valgt på nytt er det ikke sikkert at hun ville valgt nye foreldre, men at foreldrene fikk hjelp til å være rusfrie, trygge og pålitelige. Hun hadde valgt en barndom uten fyllebråk, pinlige situasjoner, redsel, rot og skuffelser. Når hun, med alle sine belastninger, velger å bli mor bør hun å få den hjelpen hun trenger. Ikke på bekostning av barnet, men for å se og ta vare på barnet, det barnet hun en gang var og det barnet som kommer.

Å bli sett

av Adam Reiremo, internasjonal leder i Sosialistisk Ungdom og samfunnsøkonomistudent

Enten det er en hemmelig forelskelse, en venns hemmelighet eller noe helt annet, barn har hemmeligheter som alle andre. Hemmeligheter som det kan være enkelt å gjennomskue eller så å si umulig å få fatt på for voksne. For mange barn som har det vanskelig er det som skjer innenfor hjemmets fire vegger en dypt bevart hemmelighet, enten det skyldes sykdom i familien, omsorgssvikt, overgrep, eller noe helt annet.

Det er også min opplevelse fra da jeg var et lite barn med vanskeligheter hjemme. Gjennom en barndom preget av få tillitspersoner og en alenemor med rus- og psykiske problemer utviklet jeg over tid en sterk evne til å undertrykke mine egne følelser og unngå å snakke om det som skjedde hjemme. Etter å ha lest alle tilbakemeldingene jeg fikk etter en kronikk på NRK Ytring sitter jeg også med et inntrykk at det også gjelder mange andre. Barn som etter beste evne forsøkte å være en usynlig del av gjengen eller rette fokuset over på andre ting enn det som egentlig er problemet.

Og hvorfor er det sånn? I mitt tilfelle var nok det en selvforsvarsmekanisme, men også skammen over egne følelser spilte en rolle. Jeg var aldri en av de barna som skammet seg over hvordan ting sto til hjemme, men jeg – som mange andre – skammet meg over det jeg hadde av følelser knyttet til det. Hvorfor det? Det har jeg oppriktig talt ikke et svar på, men sånn var det.

Adam Reiremo

Adam Reiremo, Internasjonal leder i Sosialistisk Ungdom og Samfunnsøkonomistudent

Over flere år forsøkte barnevern, fosterforeldre, lærere og voksne bekjente å hale ut hvordan jeg egentlig hadde det hjemme. Svaret de fikk var som oftest “ok”, “nei, litt vanskelig” eller lignende. Noen ganger satt jeg med følelsen av å bare ville komme meg ut av situasjonen der noen krevde at jeg satte ord på noe jeg ikke klarte å sette ord på. Av og til kunne jeg nok fortelle hva som skjedde hjemme, men hvordan jeg hadde det var det få som fikk svar på. Det betyr allikevel ikke at det ikke hjelper å snakke med barn!

Det er ofte en høy terskel å fortelle om noe som er vanskelig – uavhengig av om man har foreldre som ikke strekker til eller om du sliter med helt andre ting. Jeg har ingen oppskrift for hvordan man kan nå inn til barn som sitter inne med noe, men én ting virket spesielt for meg. Jeg hadde en lærer på barneskolen, som i likhet med mange andre sto i en helt ukjent situasjon med en gutt som åpenbart sleit med mye. Hans måte å håndtere det på var ved å gjøre to ting. Den ene, og mest praktiske, var at han kom å plukket meg opp hver dag for å få meg på skolen. En gang i uken over en periode tok han meg med inn på et møterom for å stille ett enkelt spørsmål, hvordan har du det. Han fikk nok heller ikke et utfyllende svar, men ga meg det rommet jeg trengte for å føle at jeg ble sett. Eller kanskje enda viktigere – at noen var interessert hvordan jeg faktisk hadde det. Her er det også på sin plass å nevne fosterforeldre som ga mye rom og stilte mange viktige og riktige spørsmål over mange år – på tross av lite oppfølging fra barnevernet.

For mange er det ikke først og fremst psykologer eller barnevernspedagoger man har mest å gjøre med i hverdagen, men lærere, venners foreldre og muligens en annen familie. Da er det selvsagt utrolig viktig at de som står i en slik situasjon har de verktøyene som trengs for å hjelpe utrygge barn til å bli trygge voksne. BarnsBeste har tatt et utrolig viktig steg i riktig retning ved å lansere snakketøyet.no, men vi må også sørge for de voksne som står i slike situasjoner får den veiledningen når det trengs. Så slipper kanskje noen hemmeligheter å være så hemmelige i fremtiden.

 

Hvordan snakke med barn som har syke foreldre?

 

fagrådgiver Signegun Romedal

av Signegun Romedal, fagrådgiver, BarnsBeste

Snakketøyet er et digitalt verktøy utviklet for å trygge voksne og barn når foreldre er syke. BarnsBeste har utviklet dette i samarbeid med Superego AS.

Hva skal til for at du tar opp barnas situasjon med foreldre som er syke eller ruser seg? Og hva skal til for at du snakker med barna selv, enten du er helsepersonell, lærer, trener, nabo eller en annen voksen som møter barna eller ungdommen der de er?

 

«Det gjorde så godt å møte voksne som viste at de brydde seg, som hadde tid og som snakket med meg på en måte som jeg forsto.»

BarnsBeste – nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende har i samarbeid med psykiater Anne Kristine Bergem og barnepsykolog Svein Øverland utviklet «Snakketøyet». Dette verktøyet er en starthjelp i å snakke med foreldre og med barn. Erfaringer fra voksne barn som pårørende har vært et viktig bidrag inn i arbeidet. Gjennom kontakten vår med helsepersonell, spesielt i voksentjenestene, vet vi at mange opplever seg usikre på hvordan de best kan gå fram i møte med familiene. Her vil vi komme med noen tips på veien – litt om forberedelser, litt om tilnærming og litt om hva som er lurt å tenke på relatert til ulike aldersgruppene. Vi har et ønske om at ”Snakketøyet” skal være et enkelt, konkret og tilgjengelig verktøy.

Vi har valgt å konsentrere oss om tre samtalesituasjoner. Det ene er når helsepersonell møter foreldre der foreldrerolle og barnas situasjon er tema. Så er det når helsepersonell møter barn og ungdom. Den siste samtalesituasjonen er når andre voksne – i nabolaget, på trening, i barnehagen, på skolen eller andre steder møter barna er i løpet av dagen. Dette handler i utgangspunktet om friske barn som trenger ærlig og konkret informasjon om den foreldres sykdom og behandling, om hva dette vil si for hverdagslivet til hele familien og informasjon om hva som vil skje fremover. I tillegg gir vi tips til hvordan du kan gjennomføre en samtale med barna om bekymring og hva du gjør når du er alvorlig bekymret.

Foreldrene er som oftest de beste til å informere sine barn, men de kan ha behov for å reflektere sammen med helsepersonell om barnas behov og verdien av å inkludere barna. I den krevende livssituasjonen de selv er i kan de ha ekstra behov for støtte og veiledning på hvordan dette kan gjøres. Som helsepersonell har du god mulighet til å motivere foreldre til å snakke åpent med barna, og å støtte dem på hva de faktisk får til som foreldre.

«Ikke vær eksperter! Jeg ble trygg med en gang mammas behandler sa til meg at han også kunne gjøre feil eller si noe feil. Da skjønte jeg at det gikk bra å si noe.»

Det er ofte lite som skal til for å gjøre en stor forskjell for barna. De trenger at voksne ser dem og er opptatt av å høre deres tanker, følelser og opplevelser.

«De voksne trenger ikke alltid ha et sva. Bare å snakke om det viser at du tåler å høre»

Det første som møter deg når du åpner opp «Snakketøyet» er en voksen mann på en benk sammen med en liten gutt. De har satt seg i samme høyde og blikkene deres er festet et sted foran dem. Tydelig litt undrende, litt usikre på situasjonen, men med et klart ønske om kontakt og interesse for hva den andre vil si.

«Snakketøyet» skal på en enkel måte gi deg kunnskap, gnist og pågangsmot til å ta opp barnas situasjon med foreldrene. Det skal også motivere deg til å snakke med barna dersom foreldrene ønsker det. Vi kom frem til et slagord for hele samtaleverktøyet: «For å trygge voksne og barn når foreldre er syke». Det er det det handler om. Vi håper at «Snakketøyet» kan gi deg tryggheten du trenger for å møte foreldre og barn der de er. Og at du selv vil erfare at det først og fremst handler om å være oppriktig engasjert, ærlig og tilstede for familiene og det de trenger der og da.

«Hold ut – gi aldri opp å nærme deg barn som har det vondt. Det gikk veldig lang tid før jeg ble trygg nok til å si noe om hvordan det egentlig var hjemme hos oss.»

Lansering av «Snakketøyet» skjer på skandinavisk konferanse om barn som pårørende i dag 28. mai.

Barnevern

Ble du redd?

I grunnen sa jeg ikke Bø, jeg sa Barnevern. Du ble tilsynelatende like skremt av ordet ”barnevern” som et hvilket som helst  skremmeord. 

Dette fikk tankene mine til å fly tilbake til det året jeg tilbragte et semester i Mexico. Der fikk vi råd om å være redde for politiet. ”Politiet er korrupte, de tar pengene dine, de kaster deg i fengsel til du er villig til å bestikke deg ut igjen med din feite, vestlige bankkonto”. Vi var to norske og to svenske som reflekterte over dette, at de vi var vant til å tenke på som viktige hjelpere her ble ansett som farlige. Man kan si at det meksikanske politiet hadde et omdømmeproblem.

I Norge har vi også viktige hjelpere med omdømmeproblem. Disse hjelperne jobber i barnevernet, og har i utgangspunktet verdens viktigste jobb- de skal ivareta de barna som trenger det mest. Men i Norge er det å jobbe i barnevernet assosiert med maktmisbruk, inkompetanse, og overgrep. Et raskt nettsøk kan bekrefte dette: ”Maktmisbruk i barnevernet”, ”Barnemishandling i det offentliges regi”, ”Stopp det barbariske barnevernet”.

Hvorfor har det blitt slik? Hvorfor har du ikke tillit til at barnevernet gjør en god og en viktig jobb? Barnevernet er en offentlig tjeneste hvis primæroppgave er å sikre barns og unges oppvekstvilkår. Vi burde jo heie fram de menneskene som jobber i barneverntjenesten.

Verdens farligste jobb! Det kalte nestor Kari Killèn jobben i barnevernet. Som barnevernsarbeider skal du ta i mot mange tunge livshistorier om mishandling og dårlig omsorg.  Du skal sannsynligvis ta valg som vil bety uendelig mye for de involverte. Det er mange følelser involvert fra alle parter. Du kan oppleve at  folk blir redde, at de blir sinte og aggressive.  Du kan bli truet, hengt ut og hetset. I media kan du lese om din egen inkompetanse. I bakhodet har du med deg grusomhetene barnet i saken fortalte deg i den ytterste fortvilelse. Dine naboer skuler kanskje på deg fordi de tenker at du når som helst kan komme til å hente ut barna deres uten grunn.

Det er i grunnen ganske bemerkelsesverdig at noen vil ha en jobb i barnevernet. 

Mitt ønske er at dette skal snu. At fornuften skal få råde. At neste gang noen sier at de jobber i barnevernet, så skal de bli møtt med et ”WOW, så bra! Jeg ser opp til deg og den viktige jobben du gjør!”

For å snu dette har vi alle et ansvar! Vi må ha fokus på alt det bra barnevernet gjør. Vi må be media vise fram de historiene der det gikk fint, ikke bare de redselsfulle skrekkeksemplene. Vi må alle framsnakke barnevernet! Vi skal selvsagt legge til rette for kompetanseløft og faglig utvikling i tjenesten, og vi må sørge for at de som jobber i verdens farligste yrke får veiledning slik at de klarer å gjøre en god jobb. 

Camilla Lauritzen

Camilla Lauritzen (Ph.D), UiT

Utgangspunktet om at vi trenger en solid og verdsatt tjeneste for å ivareta barn i risiko er vel ingen uenige i?  Vi trenger barnevernet. La oss slå ring rundt det i stedet for å spre frykt og uvitenhet.

Unge omsorgsgivere: Finnes de i Norge?

Av Vibecke Ulvær Vallesverd, fagrådgiver, BarnsBeste

Vi gleder oss over at Jonas Gahr Støre deler sin erfaring vedrørende omsorgsoppgaver for eldre foreldre.
– Dette er hverdagen for tusenvis på tusenvis av nordmenn. Vi har omsorgsoppgaver for dem som trenger oss. Vi har en fantastisk velferdsstat som bistår oss, men det er også det personlige ansvaret man har for sine nærmeste. Da jeg begynte i politikken hadde jeg barn i barnehagen, nå har jeg foreldre med et omsorgsbehov, sier Støre til VG. 
 Støre er ikke alene om å ha ansvar for foreldrene sine – vi minner om at det også finnes barn i Norge, som har omsorgsoppgaver.

Omslagsbilde

«I for store sko» lanseres på den skandinaviske konferansen om barn som pårørende i slutten av mai.

– Har dere young carers i Norge? spurte professor Saul Becker fra England fra scenen på konferansen Schizofreni-dagene i november 2012. Forsamlingen forble taus… Selvfølgelig har vi young carers i Norge også, eller unge omsorgsgivere som vi sier her. Så hvorfor blir vi da tause når vi får dette spørsmålet?

Under den skandinaviske konferansen «Barn som pårørende/ anhöriga» i Oslo 26.-28. mai lanseres boken «I for store sko». Her får vi høre historiene til ti ungdommer som har hatt store omsorgsoppgaver i hjemmet.

Young carers er for mange et ukjent begrep. I Storbritannia har young carers vært en anerkjent gruppe i mer enn 20 år. Young carers er barn og unge som utfører omsorgsarbeid i forbindelse med at foreldre, søsken eller andre nære personer strever med sykdom, avhengighet, skade, funksjonshemming eller annet. I Norge bruker vi begrepet barn som pårørende. Å være ung omsorgsgiver blir derfor mer et perspektiv eller en konsekvens av å være barn som pårørende. Et perspektiv som dessverre har fått altfor liten oppmerksomhet. Oppgavene de utfører kan være praktiske gjøremål som husarbeid, handle mat, tolke, betale regninger, hjelpe med personlig hygiene og passe søsken. Å trøste, motivere, holde med selskap eller hindre at noen blir skadet er andre eksempler. Mens noen av disse oppgavene er oppgaver som de fleste barn og unge bidrar med i et hjem, er andre utenkelige for de fleste.

Det som skiller en ung omsorgsgiver fra jevnaldrende, er typen oppgaver, omfanget av omsorgsarbeidet eller konsekvensene omsorgsarbeidet har for barnet. Oppgavene kan være gitt av andre eller tatt av den unge omsorgsgiveren selv, men ofte er de voksne rundt ikke klar over omfanget av omsorgsarbeidet som barnet utfører. Når vi tenker oss om er det både logisk og kjent at barn som er pårørende bidrar med omsorgsarbeid. Vi hører historiene hele tiden – når vi har perspektivet med oss. Og kanskje handler det nettopp om det. Du ser det ikke før du tror det, har blitt et viktig slagord i arbeidet for å bekjempe vold i nære relasjoner. Kanskje gjelder det samme her? – at ved å være klar over at noen barn utfører omsorgsarbeid, blir vi også i stand til å se og fange opp barna og deres behov.

Barn skal være mottakere ikke ytere av omsorg er en vanlig oppfatning i Skandinavia. En slik oppfatning er naturligvis godt ment, men kan være uheldig. At barn påtar seg omsorgsoppgaver kan fort bli oppfattet som galt og dermed noe vi ikke snakker om. Og snakker ikke andre om det, er sannsynligheten liten for at omsorgsgiverne og deres foreldre gjør det. Da er det heller ikke stor sannsynlighet for at de får den oppfølgingen de trenger. Når noen i familien strever, er det helt naturlig at alle i familien yter noe ekstra. Det er få som kan forvente hjelp utenfra 24 timer i døgnet, og for de fleste vil dette heller ikke være ønskelig. Det er også positive sider ved å være omsorgsgiver. Det kan oppleves både inkluderende og godt å hjelpe og det kan generere kunnskap og ferdigheter som kan være nyttig å ha med seg senere i livet. Men for noen vil kostnadene være store.  Belastende omsorgsoppgaver vil unektelig påvirke hverdagslivet. Skolearbeid, venner og fritidsaktiviteter kan gå på bekostning av omsorgarbeidet som skal utføres. Opplevelsen av ansvar kan føre til bekymringer og utmattelse. I tillegg vil omsorgsarbeidet kunne ha en negativ effekt på barnets helse, trivsel, utvikling og muligheter knyttet til utdanning, arbeid og bosted. Dette vil igjen naturligvis kunne føre til frustrasjoner og endring i atferd. At de som møter unge omsorgsgivere når dette får utløp oppfatter at det er naturlige reaksjoner på en vanskelig situasjon, vil ha stor betydning for opplevelsen av å bli sett og forstått. Som Unicef så nydelig frontet i sin kampanje Elsk meg!; ”Ofte er det barna som ”fortjener” det minst, som trenger deg mest.” Det er jammen noe å tenke på!

På bakgrunn av kunnskapen om konsekvensene, kan vi være fristet til å si at slik skal det ikke være; ”Dette ansvaret skal ikke du ha, lille venn!”. Så enkelt er det nok ikke. For noen kan omsorgsgiverrollen ha blitt en viktig del av deres identitet. For de som har hatt store omsorgsoppgaver over tid, kan omsorgsarbeidet være det som fyller hverdagen. Sosialt nettverk og fritidsaktiviteter kan være bortprioritert fordi det ikke har vært tid eller rom for det. Hverdagen kan da miste både innhold og mening om omsorgarbeidet tas bort. For andre kan opplevelsen av å kunne bidra og føle seg inkludert, være viktig. Å bli fratatt omsorgsoppgavene kan gi unge omsorgsgivere en opplevelse av avmakt, å bli ekskludert og å ha mislykkes. Vi bør derfor ikke frata dem oppgavene uten videre. Vi er helt avhengige av å spørre dem for å vite hva de har behov for. Hvordan tenker de selv at de best kan støttes? Hvilke oppgaver kan avlastes og hvem kan overta dem? Hvilke oppgaver ønsker de å beholde?

Mange i barnas hverdag; helsepersonell, skole, fritidsledere, naboer, venner og familie kan bidra til at unge omsorgsgivere blir sett, hørt og ivaretatt. Helsepersonell har i henhold til Lov om helsepersonell § 10a en plikt til å bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som barn som pårørende har. Men hva er egentlig nødvendig oppfølging? Dette spørsmålet har vi stilt oss i BarnsBeste og her mener vi det mangler forskning. Ikke minst knyttet til barn og unges egne erfaringer.

Vibecke Ulvær Vallesverd

Vibecke Ulvær Vallesverd, fagrådgiver, BarnsBeste – Nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende

”I for store sko er” et samarbeidsprosjekt mellom BarnsBeste og Stiftelsen Psykiatrisk opplysning som løfter frem nettopp unge omsorgsgivere og deres erfaringer. Boken gir et innblikk i hverdagen til ti unge omsorgsgivere fra Skandinavia. Historiene viser hvor forskjellige opplevelsene av det å være omsorgsgiver kan være og understreker viktigheten av å lytte til den enkelte når behovet for oppfølging skal kartlegges. Boken forteller sterke historier; om gutten som ønsket seg gardiner til bursdagen, jenta som måtte utføre intimpleie på sin mor og gutten som satt på rommet og studerte pakningsvedlegget til mors medisiner for å ha kontroll på funksjon og bivirkninger. De unge omsorgsgivernes beretninger akkompagnert av reflekterende essays, dikt og andre tekster fra engasjerte fagpersoner, levner ingen tvil om at barns innsats når nære personer strever bør settes på dagsorden. JA! – disse barna finnes så absolutt i Norge. Og kanskje kan du også bidra til å få åpenhet rundt at barn og unge kan være omsorgsgivere, at de blir sett, hørt, ivaretatt og anerkjent for den innsatsen de gjør!

SAMHANDLING – MULIGHETENES MARKED

av Eva Mikkelsen, Regional koordinator,  Modellkommuneforsøket, BUFetat Region Vest

De aller fleste av oss, som på ulike måter arbeider med barn som pårørende, har noen vi samhandler med. På et eller annet vis. Og sannsynligvis sitter vi alle med fortellinger om både gode og mindre vellykka samhandlingsopplevelser. Spør du, vil de fleste svare at samhandling av ulike grunner er viktig. Det finnes mye internasjonal og nasjonal forskning på samhandling, betydningen den har og hva som bør være på plass for at det faktisk skal fungere. Men hva legger du, jeg og de vi samhandler med i dette? Det er et begrep som ikke har en klar felles forståelse verken i teorien eller i praksis. Likevel snakker vi om det med en tatt-for-gitthet. Som om vi alle har den samme forståelsen. Hva samhandling skal være, og på hvilken måte den skal foregå, må defineres og oversettes inn i den sammenhengen det skal skje. Noen yrkesgrupper og tjenester er pålagt å samhandle etter ulike lovverk. Rollene kan være forskjellige, og det samme kan mulighetene og begrensningene også være. Hvordan jobbes det med å skape en felles forståelse av denne forskjelligheten? For det er nettopp forskjelligheten som er inngangsporten til samhandlingen vår: De ulike kompetansene, yrkene og arbeidsoppgavene skal kunne utfylle hverandre, slik at de bidrar til å løse oppgaver ut fra barnas behov. Det forutsetter å være tydelig på hva som er ditt mandat fra din arbeidsplass inn i samhandlingen. Hva er kompetanse, muligheter og begrensninger jeg tar med meg inn? Og hvordan vet jeg at andre kjenner til dette og hva det betyr i praksis? Det forutsetter også trygghet til å romme andres perspektiver, mandater, muligheter og begrensninger. At vi gjennom meningsbrytninger kan utfordre hverandre på hvordan vi forstår barnet og familiens behov. Og hva vi forstår dette ut fra. Det betyr å romme forskjelligheten mens vi jobber ensrettet.

Eva Mikkelsen, Modelkommuneforsøket

Eva Mikkelsen, Regional koordinator, Modellkommuneforsøket, BUFetat Region Vest

Makt og konflikter vil alltid være en del av samhandling. Makt assosieres ofte negativt, noe vi ikke ønsker å vedkjenne oss. Men om vi ikke vedkjenner oss at vi har makt, reflekterer over hva som ligger i den og synet vi selv har på makten, vil den kunne misbrukes bevisst eller ubevisst. Også gjennom den konstruktive betydningen makt kan ha. Det handler om å kunne se når kompromiss må inngås i samhandlingen. Å ha tro på at andres løsninger og oppfølging bidrar til å nå målet på en litt annen måte.

Hva velger vi å ha fokus på? Barnets behov, og hvordan jeg og andre med sine ulike bidrag kan jobbe bredere og dypere i et familieperspektiv? Eller faglige motsetninger, trange rammer og ressurser, personlige ulikheter og preferanser? Det påvirker hvilken betydning samhandlingen får. I et slikt perspektiv ligger også et personlig ansvar for å utvikle forståelse av seg selv som arbeidsverktøy. Hvordan kan jeg oppfattes av andre? Hvilke preferanser hos meg selv kan jeg i større grad utvikle? Hvilke preferanser har jeg som fungerer utviklende i kommunikasjonen og samhandlingen? Å sjekke ut om mine forståelser stemmer overens med hva den andre har ment å uttrykke. Kommunisere tydelig egne forventninger, slik at de kan drøftes og avklares. Og å være lyttende med utgangspunkt i gode intensjoner for det arbeidet som skal gjøres. Utviklingen av samhandlingen skjer i relasjonen til hverandre, blant annet gjennom tilbakemeldinger satt i system. Limet i samhandlingen er kommunikasjonen. Og gode rutiner for tilbakemeldinger kan være et bidrag til bedre samhandling. Da kan vi bli bevisst betydningen av vår innsats og hvilket bidrag det gir. Det gir muligheter for korrigeringer og endring av kurs. Oppklaring av misforståelser og forebygging av konflikter. For nyansatte bidrar det til sosialisering inn i refleksiv praksis, som gir rom for innsikt og læring. Personlig stil kan da bli et positivt redskap heller enn et irritasjonsmoment. For vi kan ikke alltid velge hvem vi skal samhandle med. Men vi kan velge hvem vi vil være, og hva vi velger å ta utgangspunkt i som mål for samhandlingen.

Det kan være lett å tenke at begrensningene for hva en kan gjøre er mange. Til syvende og sist er det hver enkelt av oss, som med våre daglige valg fortolker og omgjør i praksis hvilket mulighetenes marked samhandlingen får lov til å bli.