snakk med barn

På vei mot frihet for alle barn

Av Maja Michelsen

Jeg sitter på toget og ser det høstgule landskapet fare forbi. Jeg synes alltid det er noe spesielt med å sitte på tog. Jeg er på vei et sted. Og jeg er fri til å reise hvor jeg vil. Som barn var jeg ikke fri, fordi jeg opplevde vold og overgrep i de omgivelsene som burde vært trygge for meg. Mens jeg sitter her, går tankene mine til to barn. To barn som jeg bare har møtt gjennom tekster og bilder i media, men som likevel rører sterkt ved hjertet mitt. De rører ved hjertet mitt fordi de er to barn som, i motsetning til barnet i meg, aldri fikk oppleve den friheten som jeg opplever nå. Jeg tenker på Monika. Og jeg tenker på Christoffer. Jeg tenker på at de aldri mer skal få oppleve et høstgult landskap. At de aldri mer skal få oppleve den klare, friske lufta. Kjenne på følelsen av å være på vei.

Når barn lever i utrygge hjem og utsettes for krenkelser av de voksne som burde beskyttet dem, frarøves de frihet. Ekte frihet er å kunne tenke på det du vil og å kunne si det høyt. Ekte frihet er å være helt sikker på at du en dag kommer til å bli voksen. Ekte frihet er å være trygg i ditt eget hjem. Denne friheten handler om å slippe å ligge våken om natten og lytte gjennom veggene. Den handler om å slippe alltid å være på vakt. Den handler også om å være trygg på besøk hos slekt og venner, på skoleveien, på lekeplassen, i hagen, på stranda og i skogen. Frihet er voksne som vil deg vel. Det er voksne som beskytter deg, overøser deg med kjærlighet og kjemper for deg, uansett! Hver dag! Frihet burde være en selvfølge for alle barn.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

Jeg fikk tilbake friheten min. I dette øyeblikket er ekte frihet for meg å få sitte på toget. Kjenne at det kribler i magen fordi jeg snart skal få se igjen noen jeg er glad i. Frihet for meg i dette øyeblikket er å få lov til å kjenne på smaken av en klementin mens jeg lar tankene vandre. Her og nå er frihet å kunne lene hodet tilbake mot setet, lukke øynene og kanskje sove litt, uten å være redd for at noen kan komme og skade eller true meg! Det føles så godt å være fri. Denne uvante friheten må jeg likevel øve meg på. Noen dager er det enklere enn andre dager. Men jeg får i det minste lov til å øve meg. Det gjør ikke Monika og Christoffer.

«Min tanke og lengsel vil bryte hver stengsel. Og slik vil det alltid bli: Min tanke er fri!» heter det i «Din tanke er fri» som er gitt norsk tekst av Alf Cranner. I konfirmasjonen min husker jeg at vi sang denne sangen. Jeg husker at jeg kjente i hele kroppen hvordan akkurat den teksten, akkurat da, angikk akkurat meg. Jeg kjente at jeg identifiserte meg med alle som har opplevd krig. Jeg vet hvordan det er å være ufri. For jeg har levd med krig i de omgivelsene som burde vært trygge for meg. Men selv ikke den voksne personen som utsatte meg for krenkelser, kunne vite hva jeg tenkte på og drømte om.

Det jeg drømte om der jeg satt i min egen konfirmasjon, var at en dag skulle jeg fortelle alt, akkurat sånn som det var. Det var bare det at mine tanker og lengsler hjalp jo ikke. Ikke før mange, mange år etterpå. For jeg visste ikke hvordan jeg kunne bli fri. Jeg ante ikke hvordan jeg skulle klare å bryte tausheten – den største stengselen av dem alle. Den stengselen som også Monika og Christoffer må ha kjent på. Og som mange andre barn må kjenne på hver eneste dag. Det er derfor jeg unner alle barn ekte frihet. Fordi jeg vet hvor ensomt det føles å være et barn som bare er fri i tankene.

Om ikke lenge skal jeg gå av toget og videre ut i friheten. Likevel tenker jeg at vi har en enda lengre reise foran oss alle sammen. Vi er ikke ved målet før alle barn får oppleve ekte frihet. Vi er ikke ved målet før barn slipper å drømme om å få bli frie fra volden i sitt eget hjem. Men det er dit vi skal!

Vi voksne må ta ansvar for å gjøre barn som lever i vold frie. Det betyr kanskje at vi må ta ansvar for barn som ikke er våre egne. Vi må bry oss om alle barn! Reell beskyttelse fra voksne som er villige til å stå i kampen sammen med barnet, må til hvis man som barn skal klare å tenke på det aller vondeste og bryte tausheten. Bare da kan barn tåle å fortelle om alt det vonde de bærer på. Og da må vi voksne også gjøre noe mer enn å håpe på at alt skal ordne seg av seg selv. Vi må gjøre noe annet enn å vente på at en annen voksen skal gripe inn. Vi må handle og gripe inn selv når vi er bekymret for et barn.

Kjære Monika. Kjære Christoffer. Jeg skulle ønske at jeg på vegne av alle voksne kunne si at dere ikke døde forgjeves. Og jeg håper at jeg snakker for mange andre når jeg sier dette: Vi skal vise dere at vi er villige til å kjempe. Vi er voksne, og vi lover å ta ansvaret vårt nå. Vi skal stå på! Vi skal jobbe for at alle barn skal få leke og være frie i det høstgule landskapet. Vi er på vei!

Maja Michelsen

1001 kritiske døgn

av Kerstin Söderström, barnepsykolog PhD, Høgskolen i Lillehammer

Hvis jeg kunne valgt foreldre på nytt…, sa Linda. Hun vokste opp med foreldre som hadde rusproblemer. ”Det burde ingen barn utsettes for”, sier hun. Da hun til slutt ble fjernet fra foreldrenes omsorgssvikt, ble hun utsatt for offentlig omsorgssvikt i form av utallige flyttinger før hun fylte tolv.

Hvis, hvis, hvis…
Hvis Linda hadde kunnet velge, ville hun valgt en trygg barndom med rusfrie og velfungerende foreldre. Men barn velger verken foreldre eller fosterforeldre. Det er den voksne som må velge barnet.

Hvis den første fosterfamilien fikk hjelp til å forstå det som lå bak ”Lindas” vanskelige oppførsel, ville de kanskje valgt henne. Ett av fire av barn under barnevernets omsorg blir fosterhjems-hoppere. Fra den ene til den andre, fra håp til skuffelse til resignasjon, hopp – hopp – hopp. Relasjoner bygges opp og brytes ned, igjen og igjen.
”Hvis jeg hadde fått mer hjelp til å velge barnet framfor rusen”, sa ”Lindas” mor. For det var barnet hun helst ville ha. Det nye livet i magen ga henne håp og styrke, men ikke nok. Til slutt vant avhengigheten. Uten ressurser og redskaper til å håndtere det nye livet, er veien tilbake til det gamle kort.

Hvis ”Linda” hadde blitt beskyttet på et tidligere tidspunkt, kunne det kanskje forhindret at hun selv utviklet rusproblemer. Sviktede og rotløse barn overfører ofte konsekvensene av omsorgssvikten til neste generasjon, og neste. Ikke fordi det er det de vil, men fordi det er det de har lært.
Hva kan vi gjøre for å stoppe de ulykksalige gjentakelsene, fra en omsorgsbase til den neste, fra en generasjon til den neste? Trenger vi mer kunnskap? Nei, sier det toneangivende miljøet ved Harvard Child Study Center. Vi trenger bare å gjøre mer med det vi allerede vet.

Kerstin Söderström

-Vi trenger å gjøre mer med det vi allerede vet, forklarer Kerstin Söderström, barnepsykolog PhD, Høgskolen i Lillehammer

Det store alvoret
Vi vet at menneskelivets første tusen døgn er en mirakuløs prosess fra unnfangelsen til en bablende, aktiv toåring med egen personlighet. Ett nytt menneske som er grunnleggende avhengig av andre for å bli seg selv. To voksne, et par og et hverdagsliv som gjennomgår en radikal forandring hvor ingenting blir som før. En livsfase fylt av engstelse, håp, lykke og fortvilelse i salig blanding.
Vi vet at samspillet mellom barn og foreldre er et følelses- og opplevelsesfellesskap som former barnets identitet og væremåte. I løpet av de første to leveårene bygges en biologisk, psykologisk og sosial grunnmur som har betydning for helse og trivsel gjennom hele livet. Når familiefellesskapet er preget av frykt, rus og vonde minner kan barn få varige utviklingsskader. Dette kaller barnepsykolog Magne Raundalen for Det store alvoret.
Linda ble født med magiske muligheter. Fra første stund søker barn menneskelig kontakt, men Linda fant ingen trygg havn. Hun ble rammet av Det store alvoret. Hun ble fremmed for seg selv og sosialt samvær ble vanskelig. Hun fikk problemer med følelser og atferd. Barns hjerner er i rask utvikling og formes av omsorgssvikt, med alvorlige konsekvenser. Det stygge paradokset er at rusen, på svikefullt vis, fikk innpass og fotfeste hos Linda fordi den ga noe som lignet det hun engang ikke fikk, ro, trøst, regulering av vanskelige følelser og tilstander. I det harde rusmiljøet fant hun et fellesskap. Alle trenger noen.
Det store alvoret består av kunnskap som maner til handling, helst rask handling. Utsagnet ”Barnet kan ikke vente” høres ofte i barnevernsarbeid. Barnets utviklingsbehov kan ikke vente på foreldrenes langsomme og usikre endringsprosesser. Et annet utsagn er ”Barnevern framfor foreldrevern”. Foreldres rettsvern må ikke gå på bekostning av utviklingsstøtte til barnet. Det er lett å være enig i de to utsagnene, men vanskelig å vite hva man skal gjøre.

Forestill deg at Linda blir gravid og hun bestemmer seg for å slutte å ruse seg. ”Linda” har startet på sitt livs reise, dette er hennes mulighet til å få skikk på seg selv og livet. Hun føler omsorg og glede, ja, en følelse av kjærlighet når hun tenker på barnet i magen. Men bekymringene, redselen for å ikke strekke til og tanken på at hun kanskje ikke kan bli en god mor, blander seg sammen med gode følelser. Hun er redd for å bli dømt nord og ned før hun har fått vist hva hun kan og hvem hun kan bli.
Bør hun få en sjanse eller bør barnet få en annen omsorgsperson fra starten, for sikkerhets skyld? Finnes det løsninger som ivaretar begge?

1001 kritiske døgn
1001 kritiske døgn er navnet på en omfattende satsning på foreldrestøtte og spedbarnevern i Storbritannia. Kampanjen tar utgangspunkt i et manifest som krever at eksisterende kunnskap om det ferske foreldreskapets endringsprosesser og sped- og småbarns utviklingsbehov tas i bruk. Første bud er at barn og foreldre skal ha hjelp før barnet tar skade. Dernest at hjelpen må være helhetlig og sømløs og fokusere på foreldre-barn relasjonen.

Med en liten utvidelse av Norges allerede gode mor-barn-helsetilbud har vi en enestående mulighet til å gjøre det samme, altså sette alle kluter til for å sikre de mest utsatte små en trygg og god start i livet.

Hjelp under svangerskapet
Linda, for eksempel, burde få hjelp til å bli rusfri og å forberede seg til foreldreskapet allerede under svangerskapet. Under graviditeten er ”gamle” sår og relasjonserfaringer åpne for bearbeidelse. Følelsesmessige bånd til barnet knyttes mens det ennå ligger i magen. Hun burde få tett oppfølging og koordinert hjelp av få, men stabile hjelpere som vet hva barnet trenger og hvordan man kan styrke foreldreskapet. Utvikling av omsorgskompetanse er det samme som å utforske følelser og de nære relasjoner. Det er å bli kjent med seg selv og barnet som tenkende og følende vesener. Det er å lære seg å romme og regulere overveldende følelsestilstander på en naturlig og konstruktiv måte. Det handler om å trøste, roe og å være nær. Alle disse kompetansene gagner barnet, og er i tillegg god behandling for Linda.
Enn om det ikke er nok eller går for sakte? Hjelp til Linda er ikke bortkastet, selv om barnet skulle komme til å vokse opp hos fosterforeldre. Det kan bidra til at hun lettere ser at den største omsorgshandlingen er å la barnet få sin barndom hos andre foreldre. Forståelse for barnets behov og samspillets betydning kan gi bedre samværsbesøk. Tett og respektfull oppfølging av nybakte foreldre kan dessuten gi tidligere oppdagelse av svikt, og bedre prosesser fram mot en eventuell omsorgsovertakelse. Det store alvoret og de 1001 kritiske døgnene krever at vi bruker all vår faglige kunnskap, vår etiske bevissthet, evne til refleksjon og en stor porsjon ydmykhet, mot og samarbeidsvilje.

Barndommen er et landskap
Barndommen er ikke en tid, den er et landskap, skriver forfatteren Edvard Hoem. Barndommens landskap finnes i den voksne, og den framtidige forelderen ligger i barnet. Det gjelder å verne og forme dette landskapet slik at det er godt å være i og godt å bygge videre på.
Lindas landskap var ingen av delene. Hvis hun virkelig kunne valgt på nytt er det ikke sikkert at hun ville valgt nye foreldre, men at foreldrene fikk hjelp til å være rusfrie, trygge og pålitelige. Hun hadde valgt en barndom uten fyllebråk, pinlige situasjoner, redsel, rot og skuffelser. Når hun, med alle sine belastninger, velger å bli mor bør hun å få den hjelpen hun trenger. Ikke på bekostning av barnet, men for å se og ta vare på barnet, det barnet hun en gang var og det barnet som kommer.