usynlige barn

Å bli sett

av Adam Reiremo, internasjonal leder i Sosialistisk Ungdom og samfunnsøkonomistudent

Enten det er en hemmelig forelskelse, en venns hemmelighet eller noe helt annet, barn har hemmeligheter som alle andre. Hemmeligheter som det kan være enkelt å gjennomskue eller så å si umulig å få fatt på for voksne. For mange barn som har det vanskelig er det som skjer innenfor hjemmets fire vegger en dypt bevart hemmelighet, enten det skyldes sykdom i familien, omsorgssvikt, overgrep, eller noe helt annet.

Det er også min opplevelse fra da jeg var et lite barn med vanskeligheter hjemme. Gjennom en barndom preget av få tillitspersoner og en alenemor med rus- og psykiske problemer utviklet jeg over tid en sterk evne til å undertrykke mine egne følelser og unngå å snakke om det som skjedde hjemme. Etter å ha lest alle tilbakemeldingene jeg fikk etter en kronikk på NRK Ytring sitter jeg også med et inntrykk at det også gjelder mange andre. Barn som etter beste evne forsøkte å være en usynlig del av gjengen eller rette fokuset over på andre ting enn det som egentlig er problemet.

Og hvorfor er det sånn? I mitt tilfelle var nok det en selvforsvarsmekanisme, men også skammen over egne følelser spilte en rolle. Jeg var aldri en av de barna som skammet seg over hvordan ting sto til hjemme, men jeg – som mange andre – skammet meg over det jeg hadde av følelser knyttet til det. Hvorfor det? Det har jeg oppriktig talt ikke et svar på, men sånn var det.

Adam Reiremo

Adam Reiremo, Internasjonal leder i Sosialistisk Ungdom og Samfunnsøkonomistudent

Over flere år forsøkte barnevern, fosterforeldre, lærere og voksne bekjente å hale ut hvordan jeg egentlig hadde det hjemme. Svaret de fikk var som oftest “ok”, “nei, litt vanskelig” eller lignende. Noen ganger satt jeg med følelsen av å bare ville komme meg ut av situasjonen der noen krevde at jeg satte ord på noe jeg ikke klarte å sette ord på. Av og til kunne jeg nok fortelle hva som skjedde hjemme, men hvordan jeg hadde det var det få som fikk svar på. Det betyr allikevel ikke at det ikke hjelper å snakke med barn!

Det er ofte en høy terskel å fortelle om noe som er vanskelig – uavhengig av om man har foreldre som ikke strekker til eller om du sliter med helt andre ting. Jeg har ingen oppskrift for hvordan man kan nå inn til barn som sitter inne med noe, men én ting virket spesielt for meg. Jeg hadde en lærer på barneskolen, som i likhet med mange andre sto i en helt ukjent situasjon med en gutt som åpenbart sleit med mye. Hans måte å håndtere det på var ved å gjøre to ting. Den ene, og mest praktiske, var at han kom å plukket meg opp hver dag for å få meg på skolen. En gang i uken over en periode tok han meg med inn på et møterom for å stille ett enkelt spørsmål, hvordan har du det. Han fikk nok heller ikke et utfyllende svar, men ga meg det rommet jeg trengte for å føle at jeg ble sett. Eller kanskje enda viktigere – at noen var interessert hvordan jeg faktisk hadde det. Her er det også på sin plass å nevne fosterforeldre som ga mye rom og stilte mange viktige og riktige spørsmål over mange år – på tross av lite oppfølging fra barnevernet.

For mange er det ikke først og fremst psykologer eller barnevernspedagoger man har mest å gjøre med i hverdagen, men lærere, venners foreldre og muligens en annen familie. Da er det selvsagt utrolig viktig at de som står i en slik situasjon har de verktøyene som trengs for å hjelpe utrygge barn til å bli trygge voksne. BarnsBeste har tatt et utrolig viktig steg i riktig retning ved å lansere snakketøyet.no, men vi må også sørge for de voksne som står i slike situasjoner får den veiledningen når det trengs. Så slipper kanskje noen hemmeligheter å være så hemmelige i fremtiden.

 

Hvordan snakke med barn som har syke foreldre?

 

fagrådgiver Signegun Romedal

av Signegun Romedal, fagrådgiver, BarnsBeste

Snakketøyet er et digitalt verktøy utviklet for å trygge voksne og barn når foreldre er syke. BarnsBeste har utviklet dette i samarbeid med Superego AS.

Hva skal til for at du tar opp barnas situasjon med foreldre som er syke eller ruser seg? Og hva skal til for at du snakker med barna selv, enten du er helsepersonell, lærer, trener, nabo eller en annen voksen som møter barna eller ungdommen der de er?

 

«Det gjorde så godt å møte voksne som viste at de brydde seg, som hadde tid og som snakket med meg på en måte som jeg forsto.»

BarnsBeste – nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende har i samarbeid med psykiater Anne Kristine Bergem og barnepsykolog Svein Øverland utviklet «Snakketøyet». Dette verktøyet er en starthjelp i å snakke med foreldre og med barn. Erfaringer fra voksne barn som pårørende har vært et viktig bidrag inn i arbeidet. Gjennom kontakten vår med helsepersonell, spesielt i voksentjenestene, vet vi at mange opplever seg usikre på hvordan de best kan gå fram i møte med familiene. Her vil vi komme med noen tips på veien – litt om forberedelser, litt om tilnærming og litt om hva som er lurt å tenke på relatert til ulike aldersgruppene. Vi har et ønske om at ”Snakketøyet” skal være et enkelt, konkret og tilgjengelig verktøy.

Vi har valgt å konsentrere oss om tre samtalesituasjoner. Det ene er når helsepersonell møter foreldre der foreldrerolle og barnas situasjon er tema. Så er det når helsepersonell møter barn og ungdom. Den siste samtalesituasjonen er når andre voksne – i nabolaget, på trening, i barnehagen, på skolen eller andre steder møter barna er i løpet av dagen. Dette handler i utgangspunktet om friske barn som trenger ærlig og konkret informasjon om den foreldres sykdom og behandling, om hva dette vil si for hverdagslivet til hele familien og informasjon om hva som vil skje fremover. I tillegg gir vi tips til hvordan du kan gjennomføre en samtale med barna om bekymring og hva du gjør når du er alvorlig bekymret.

Foreldrene er som oftest de beste til å informere sine barn, men de kan ha behov for å reflektere sammen med helsepersonell om barnas behov og verdien av å inkludere barna. I den krevende livssituasjonen de selv er i kan de ha ekstra behov for støtte og veiledning på hvordan dette kan gjøres. Som helsepersonell har du god mulighet til å motivere foreldre til å snakke åpent med barna, og å støtte dem på hva de faktisk får til som foreldre.

«Ikke vær eksperter! Jeg ble trygg med en gang mammas behandler sa til meg at han også kunne gjøre feil eller si noe feil. Da skjønte jeg at det gikk bra å si noe.»

Det er ofte lite som skal til for å gjøre en stor forskjell for barna. De trenger at voksne ser dem og er opptatt av å høre deres tanker, følelser og opplevelser.

«De voksne trenger ikke alltid ha et sva. Bare å snakke om det viser at du tåler å høre»

Det første som møter deg når du åpner opp «Snakketøyet» er en voksen mann på en benk sammen med en liten gutt. De har satt seg i samme høyde og blikkene deres er festet et sted foran dem. Tydelig litt undrende, litt usikre på situasjonen, men med et klart ønske om kontakt og interesse for hva den andre vil si.

«Snakketøyet» skal på en enkel måte gi deg kunnskap, gnist og pågangsmot til å ta opp barnas situasjon med foreldrene. Det skal også motivere deg til å snakke med barna dersom foreldrene ønsker det. Vi kom frem til et slagord for hele samtaleverktøyet: «For å trygge voksne og barn når foreldre er syke». Det er det det handler om. Vi håper at «Snakketøyet» kan gi deg tryggheten du trenger for å møte foreldre og barn der de er. Og at du selv vil erfare at det først og fremst handler om å være oppriktig engasjert, ærlig og tilstede for familiene og det de trenger der og da.

«Hold ut – gi aldri opp å nærme deg barn som har det vondt. Det gikk veldig lang tid før jeg ble trygg nok til å si noe om hvordan det egentlig var hjemme hos oss.»

Lansering av «Snakketøyet» skjer på skandinavisk konferanse om barn som pårørende i dag 28. mai.

Unge omsorgsgivere: Finnes de i Norge?

Av Vibecke Ulvær Vallesverd, fagrådgiver, BarnsBeste

Vi gleder oss over at Jonas Gahr Støre deler sin erfaring vedrørende omsorgsoppgaver for eldre foreldre.
– Dette er hverdagen for tusenvis på tusenvis av nordmenn. Vi har omsorgsoppgaver for dem som trenger oss. Vi har en fantastisk velferdsstat som bistår oss, men det er også det personlige ansvaret man har for sine nærmeste. Da jeg begynte i politikken hadde jeg barn i barnehagen, nå har jeg foreldre med et omsorgsbehov, sier Støre til VG. 
 Støre er ikke alene om å ha ansvar for foreldrene sine – vi minner om at det også finnes barn i Norge, som har omsorgsoppgaver.

Omslagsbilde

«I for store sko» lanseres på den skandinaviske konferansen om barn som pårørende i slutten av mai.

– Har dere young carers i Norge? spurte professor Saul Becker fra England fra scenen på konferansen Schizofreni-dagene i november 2012. Forsamlingen forble taus… Selvfølgelig har vi young carers i Norge også, eller unge omsorgsgivere som vi sier her. Så hvorfor blir vi da tause når vi får dette spørsmålet?

Under den skandinaviske konferansen «Barn som pårørende/ anhöriga» i Oslo 26.-28. mai lanseres boken «I for store sko». Her får vi høre historiene til ti ungdommer som har hatt store omsorgsoppgaver i hjemmet.

Young carers er for mange et ukjent begrep. I Storbritannia har young carers vært en anerkjent gruppe i mer enn 20 år. Young carers er barn og unge som utfører omsorgsarbeid i forbindelse med at foreldre, søsken eller andre nære personer strever med sykdom, avhengighet, skade, funksjonshemming eller annet. I Norge bruker vi begrepet barn som pårørende. Å være ung omsorgsgiver blir derfor mer et perspektiv eller en konsekvens av å være barn som pårørende. Et perspektiv som dessverre har fått altfor liten oppmerksomhet. Oppgavene de utfører kan være praktiske gjøremål som husarbeid, handle mat, tolke, betale regninger, hjelpe med personlig hygiene og passe søsken. Å trøste, motivere, holde med selskap eller hindre at noen blir skadet er andre eksempler. Mens noen av disse oppgavene er oppgaver som de fleste barn og unge bidrar med i et hjem, er andre utenkelige for de fleste.

Det som skiller en ung omsorgsgiver fra jevnaldrende, er typen oppgaver, omfanget av omsorgsarbeidet eller konsekvensene omsorgsarbeidet har for barnet. Oppgavene kan være gitt av andre eller tatt av den unge omsorgsgiveren selv, men ofte er de voksne rundt ikke klar over omfanget av omsorgsarbeidet som barnet utfører. Når vi tenker oss om er det både logisk og kjent at barn som er pårørende bidrar med omsorgsarbeid. Vi hører historiene hele tiden – når vi har perspektivet med oss. Og kanskje handler det nettopp om det. Du ser det ikke før du tror det, har blitt et viktig slagord i arbeidet for å bekjempe vold i nære relasjoner. Kanskje gjelder det samme her? – at ved å være klar over at noen barn utfører omsorgsarbeid, blir vi også i stand til å se og fange opp barna og deres behov.

Barn skal være mottakere ikke ytere av omsorg er en vanlig oppfatning i Skandinavia. En slik oppfatning er naturligvis godt ment, men kan være uheldig. At barn påtar seg omsorgsoppgaver kan fort bli oppfattet som galt og dermed noe vi ikke snakker om. Og snakker ikke andre om det, er sannsynligheten liten for at omsorgsgiverne og deres foreldre gjør det. Da er det heller ikke stor sannsynlighet for at de får den oppfølgingen de trenger. Når noen i familien strever, er det helt naturlig at alle i familien yter noe ekstra. Det er få som kan forvente hjelp utenfra 24 timer i døgnet, og for de fleste vil dette heller ikke være ønskelig. Det er også positive sider ved å være omsorgsgiver. Det kan oppleves både inkluderende og godt å hjelpe og det kan generere kunnskap og ferdigheter som kan være nyttig å ha med seg senere i livet. Men for noen vil kostnadene være store.  Belastende omsorgsoppgaver vil unektelig påvirke hverdagslivet. Skolearbeid, venner og fritidsaktiviteter kan gå på bekostning av omsorgarbeidet som skal utføres. Opplevelsen av ansvar kan føre til bekymringer og utmattelse. I tillegg vil omsorgsarbeidet kunne ha en negativ effekt på barnets helse, trivsel, utvikling og muligheter knyttet til utdanning, arbeid og bosted. Dette vil igjen naturligvis kunne føre til frustrasjoner og endring i atferd. At de som møter unge omsorgsgivere når dette får utløp oppfatter at det er naturlige reaksjoner på en vanskelig situasjon, vil ha stor betydning for opplevelsen av å bli sett og forstått. Som Unicef så nydelig frontet i sin kampanje Elsk meg!; ”Ofte er det barna som ”fortjener” det minst, som trenger deg mest.” Det er jammen noe å tenke på!

På bakgrunn av kunnskapen om konsekvensene, kan vi være fristet til å si at slik skal det ikke være; ”Dette ansvaret skal ikke du ha, lille venn!”. Så enkelt er det nok ikke. For noen kan omsorgsgiverrollen ha blitt en viktig del av deres identitet. For de som har hatt store omsorgsoppgaver over tid, kan omsorgsarbeidet være det som fyller hverdagen. Sosialt nettverk og fritidsaktiviteter kan være bortprioritert fordi det ikke har vært tid eller rom for det. Hverdagen kan da miste både innhold og mening om omsorgarbeidet tas bort. For andre kan opplevelsen av å kunne bidra og føle seg inkludert, være viktig. Å bli fratatt omsorgsoppgavene kan gi unge omsorgsgivere en opplevelse av avmakt, å bli ekskludert og å ha mislykkes. Vi bør derfor ikke frata dem oppgavene uten videre. Vi er helt avhengige av å spørre dem for å vite hva de har behov for. Hvordan tenker de selv at de best kan støttes? Hvilke oppgaver kan avlastes og hvem kan overta dem? Hvilke oppgaver ønsker de å beholde?

Mange i barnas hverdag; helsepersonell, skole, fritidsledere, naboer, venner og familie kan bidra til at unge omsorgsgivere blir sett, hørt og ivaretatt. Helsepersonell har i henhold til Lov om helsepersonell § 10a en plikt til å bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som barn som pårørende har. Men hva er egentlig nødvendig oppfølging? Dette spørsmålet har vi stilt oss i BarnsBeste og her mener vi det mangler forskning. Ikke minst knyttet til barn og unges egne erfaringer.

Vibecke Ulvær Vallesverd

Vibecke Ulvær Vallesverd, fagrådgiver, BarnsBeste – Nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende

”I for store sko er” et samarbeidsprosjekt mellom BarnsBeste og Stiftelsen Psykiatrisk opplysning som løfter frem nettopp unge omsorgsgivere og deres erfaringer. Boken gir et innblikk i hverdagen til ti unge omsorgsgivere fra Skandinavia. Historiene viser hvor forskjellige opplevelsene av det å være omsorgsgiver kan være og understreker viktigheten av å lytte til den enkelte når behovet for oppfølging skal kartlegges. Boken forteller sterke historier; om gutten som ønsket seg gardiner til bursdagen, jenta som måtte utføre intimpleie på sin mor og gutten som satt på rommet og studerte pakningsvedlegget til mors medisiner for å ha kontroll på funksjon og bivirkninger. De unge omsorgsgivernes beretninger akkompagnert av reflekterende essays, dikt og andre tekster fra engasjerte fagpersoner, levner ingen tvil om at barns innsats når nære personer strever bør settes på dagsorden. JA! – disse barna finnes så absolutt i Norge. Og kanskje kan du også bidra til å få åpenhet rundt at barn og unge kan være omsorgsgivere, at de blir sett, hørt, ivaretatt og anerkjent for den innsatsen de gjør!