alkohol

«Han (fastlegen) kjenner jo alle, heile familien. Og ungane er trygge på han. Han forstår kva me treng.»

Når foreldre strever med sjukdom eller rusproblem, kan det påverke funksjon på ulike nivå, også korleis dei klarer følgje opp og ta seg av barna sine. Fastlegen skal, i tillegg til å ta seg av den sjuke, også sørge for at barna i familien får nødvendig informasjon og oppfølging. Slik står det i lovverket, men er dette mogleg å følgje opp – og korleis kan det best gjerast? Dette vart undersøkt i mi doktorgradstudie fullført ved UiB i vår.

Frøydis Gullbrå

Frøydis Gullbrå er kommunelege i Modalen, Hordaland og har tatt doktorgrad på fastlegens rolle for barn som pårørende.

Sjukdom hjå ein forelder kan gjere at dei får vanskar med å sjå kva barna deira treng. Barna kan få ekstra påkjenningar og bekymringar, og om slike byrder varer over tid, kan det gå ut over barnet si eiga helse. Ved å tidleg fange opp dei som har behov for oppfølging, kan ein redusere påkjenninga og hindre eigne plager hjå barna. Dette er god, førebyggjande medisin.

«Når de gløttet inn på soverommet, så lå jeg og skrek hele tiden fordi jeg hadde så vondt. Det er klart ungene ble bekymret. De ble jo livredde og trodde jeg var døden nær… og jeg klarte ikke da å fange opp bekymringen deres i det heile tatt. Men senere har dattera mi fortalt om det, da.»

Dette fortel ei kvinne som i mange år har vore plaga av invalidiserande ryggsmerter. Ho var mykje i kontakt med fastlegen, men barna sin situasjon vart ikkje tema.

«Då mor låg på dødsleie heime, så skulle eg ønske at legen hadde tatt seg tid og sett seg ned med oss barna, berre ei lita stund, og spurt om korleis me hadde det. Og så kunne han fortalt litt om kva vi kunne forventa oss! Mor snakka for eksempel ikkje dei to siste dagane. Slikt kunne jo vore kjekt å vere førebudd på».

Slik fortel ein ungdom om behov for informasjon og å bli sett. Ho tenkjer fastlegen kunne vore til god hjelp.

Ein mann med psykisk sjukdom har denne erfaringa:

«Ja, han (fastlegen) ser liksom totalsituasjon han. Han kjenner jo alle, heile familien. Og ungane er trygge på han. Han forstår kva me treng. Om eg blir henvist til ein spesialist, så ser jo ikkje den totalsituasjonen. Det er veldig mykje vanskelegare for dei på DPS.»

Desse sitata er henta frå doktorgradsarbeidet mitt, og illustrerer behov og nytte av fastlegar for familiar med sjuke foreldre.

I denne studien har eg gjort intervju med fastlegar, ungdom av psykisk sjuke, alvorleg fysisk sjuke eller rusbrukande foreldre – og intervju med sjuke eller rusavhengige foreldre.

Gjennom intervju med fastlegar, finn eg at desse legane er i ein god posisjon for å hjelpe barn av sjuke foreldre. Dette skjer både ved rådgiving, samarbeid, vidare-tilvising og ikkje minst ved å tidleg identifisere dei som kan ha bruk for støtte og hjelp. Barna blir likevel ofte oversett. Fastlegar har ein travel kvardag, dei har mange å ta seg av, i tillegg til alt som skal dokumenterast i form av notat og erklæringar. Personen som oppsøkjer legen er ofte den som har tema å ta opp i timen, og det kan vere utfordrande å få tid eller kapasitet til å ta opp tema om barna.

Ungdomar som har vakse opp med sjuke eller rusavhengige foreldre treng at nokon veit om den vanskelege situasjonen dei lever i , med lite tryggleik og påkjenning knytt til foreldre sin sjukdom på eine sida, og ynskje om å vere normal, som andre på den andre sida. Mange uttrykkjer behov for meir informasjon om situasjonen til den sjuke forelderen. Fleire uttrykkjer behov for nokon å snakke med om situasjonen dei er i, og dei har opplevd å ofte bli oversett i hjelpeapparatet. Desse ungdomane er helst innom fastlegen om dei har fysiske plager eller behov for erklæringar. Dei ynskjer gjerne at fastlegen tok opp tema om heimesituasjonen, då dette også påverkar plager og helsa deira.

Sjuke eller rusbrukande foreldre fortel også at dei gjerne ynskjer at fastlegen tek opp tema om korleis barna sin situasjon blir påverka ved sjukdom. Dei ynskjer hjelp for barna sine, og fleire ynskjer råd om korleis snakke med barna om mor eller far sine vanskar.

Vi ser at fastlegane er i ein god posisjon for å hjelpe barn som pårørande, men ofte blir det likevel ikkje gjort. Ut frå dette doktorgradsarbeidet kan følgjande råd gjevast til fastlegar:

  • Spør om barna når du har konsultasjon med ein forelder med tilstand som kan påverke foreldrefungering.
  • Set eventuelt opp eigen time med barna som tema.
  • Kartlegg behov for informasjon eller oppfølging, gi råd til foreldre.
  • Bruk samarbeidande helsepersonell, til dømes helsesøster for oppfølging av barn/ungdom.
  • Nytt sjansen når ungdom er inne med fysiske plager. Snakk om heimesituasjonen.
  • Delta i aktuelle samarbeidsmøter rundt desse foreldra – der kan ein effektivt dele informasjon mellom mange.

Barn med sjuke og rusbrukande foreldre treng å bli sett – der trur eg mange fastlegar kan bli litt betre. Det skal ikkje alltid mykje til for å gjere situasjonen litt betre – det å få forståelse for at ein lever i ein vanskeleg situasjon og å få nokon å snakke med, kan vere god hjelp for mange.

Faren hans ruser seg – hva skal jeg si?

– Jeg var så fortvilet, jeg ringte rundt og spurte: Hva skal jeg si til sønnen min? Hvordan skal jeg fortelle ham at faren hans er narkoman?

Turid Wangensteen

Turid Wangensteen er phd-stipendiat ved Høgskolen i Lillehammer tilknyttet Mosaikkprosjektet (NFR).

Line er 43 år gammel og bor sammen med sønnen Anders, på 13. De siste årene har det bare vært de to. Da Line forsto at sønnens far hadde begynt å ruse seg igjen etter flere års rusfrihet, ble hun fortvilet og redd, og hun har i stor grad begrenset samværene mellom far og sønn. Faren blir invitert til bursdager og skoleavslutninger, men møter sjelden opp. Anders savner pappaen sin. Han husker tilbake på da de var i slalåmbakken sammen og da de gikk på kino – bare de to. Han blir sint på moren som nekter ham å være sammen med faren.

– På et tidspunkt da Anders var rundt 10 år forsto jeg at jeg måtte snakke med ham om farens problemer. Men hva skulle jeg si? Hvordan forklarer man en 10-åring at faren er rusmisbruker?

Hun ringte barneverntjenesten for å få råd, og fikk snakke med en saksbehandler. De kunne imidlertid ikke hjelpe til. På grunn av kapasitetsproblemer kunne de kun bistå dersom det var en registrert barnevernssak. Line ringte NAV, og fikk snakke med en ruskonsulent. Hun opplevde at ruskonsulenten kun var opptatt av farens rusmiddelproblemer og om å tilby behandlingstiltak. Hun hadde ingen råd å gi om hvordan Line kunne snakke med Anders.

Månedene gikk og Line hadde fortsatt ikke snakket ordentlig med Anders. Så får hun en telefon fra en behandlingsinstitusjon for rusmiddelavhengige.

– Hei, jeg heter Knut, og jeg er barneansvarlig her. Du vet det kanskje ikke, men Roger er innlagt her til behandling. Han er virkelig seriøs og gjør en veldig god jobb med seg selv. Vi lurer på om han kan få treffe sønnen sin. Vi vurderer at Roger er veldig klar for det nå, vi tror at det vil gjøre at han opprettholder motivasjonen til å fullføre behandlingen her. Og familie er veldig viktig, det viser seg at de som har god kontakt med familien, og særlig med barna, er de som klarer seg best.

Line blir rasende. Her ringer de fordi det kan være bra for faren, i hans behandlingssituasjon, å ha kontakt med sønnen. Hva med gutten da? Er den barneansvarlige på behandlingsinstitusjonen virkelig ikke interessert i hvordan Anders har det? Hvordan det har vært å være han i disse årene hvor faren ikke har vært tilstede?

Line fortviler, det må da være noen som kan gi råd om hva hun skal si til Anders. Hun er redd for å fortelle for mye, vil han da bli redd? Eller vil han bli enda sintere? Til slutt får hun tips om å ta kontakt med Pårørendesenteret. Hun ringer og blir invitert dit for en samtale. Line forteller meg om opplevelsen av å bli møtt av en varm dame som var opptatt av henne og av Anders, og ikke bare av faren. Denne kloke damen hadde et konkret råd å gi om hva Line kunne si til sønnen:

– Faren din har et problem med narkotika. Det er ikke din skyld. Han får hjelp av noen voksne som er eksperter på hjelpe folk med rusproblemer. Du kan spørre om hva du vil, og jeg skal svare så godt jeg kan.

Når jeg intervjuer Anders spør jeg om han har et råd til voksne som skal snakke med barn om foreldrenes rusproblemer?

– Jeg vet ikke egentlig… jeg vil kanskje anbefale å fortelle det så tidlig som mulig, sånn at barna kunne forstått det bedre, istedenfor å gå rundt å lure. De trenger å vite at det ikke er deres skyld.

Så hva kan vi lære av Lines og Anders’ historier? Hvordan kan vi bruke deres erfaringer til å møte familier med rusmiddelproblemer på bedre måter? For det første kan vi ta Anders sine råd på alvor. Han anbefaler at voksne snakker med barn om at foreldre har rusmiddelproblemer. Barn merker at det er noe, noe som ikke stemmer, noe som er annerledes. De opplever at familien deres er forskjellig fra andre familier, men uten at de helt vet hvorfor. Barn merker også godt når voksne ikke vil snakke om det, når de unngår temaet eller snakker det bort. De ungdommene jeg har intervjuet forteller om hvor opptatt de har vært av relasjonen til den rusavhengige forelderen, også når de ikke har bodd sammen. De forteller om en miks av følelser – om kjærlighet, sorg, sinne og bekymring. Og om ensomheten fordi det ikke har vært noe rom for dem å snakke om det. Det å ikke vite skaper større utrygghet enn det å vite. Og det til tross for at det er smertefullt å få vite at en eller begge foreldrene har alvorlige problemer. Men hva skal vi si? Hvordan skal vi si det?

Line opplevde å ikke ha noen å spørre til råds om hva hun kunne fortelle til Anders, og hun prøvde virkelig. Andre foreldre ville kanskje ha gitt opp etter noen forsøk.  Barna vil ikke fått den muligheten som Anders fikk til å snakke om sine følelser, tanker og bekymringer. Det finnes etter hvert flere gode barne- og ungdomsbøker, filmer og nettsteder (se linker under) om å vokse opp med foreldres rusmiddelproblemer. Kunnskap om disse må også ut til fagfolk på NAV, i barneverntjenesten, i barnehagen og på skolen, til de som møter barn og foreldre slik at de har råd å gi når noen spør. Trolig er det også blant disse et behov for mer kunnskap om rusmiddelavhengighet og om barn som vokser opp med det, slik at de kan møte familiene på gode måter og med forståelse for den situasjonen barna er i.

En tredje erfaring vi bør ta med oss er hvordan ansatte som jobber i rusbehandling kan bli flinkere til å ha et barneperspektiv når pasienter er foreldre. De fleste avdelinger har ansatte som er barneansvarlige, men det er nok flere enn bare Knut som ser på barna først og fremst som viktige i pasientens behandlingsprosess. Lines raseri over den barneansvarlige var berettiget, og hun stilte helt sentrale spørsmål – Hva med Anders, er det ingen som er opptatt av hvordan han har det? Vi har en unik mulighet til å se, møte og hjelpe barna når foreldrene er i rusbehandling. Det er en mulighet vi ikke må la gå fra oss!

 

www.barnsbeste.no

nyheter.barnsbeste.no

www.pårørendesenteret.no

www.barweb.no

www.parorende.no

www.snakketoyet.no

www.vfb.no

 

«Jeg lengtet etter at mamma skulle si: ­– Kaja, jeg skjønner at det har vært vanskelig og tøft for deg at jeg har vært alkoholiker og drukket mye»

 

aase-sundfaer-2

Aase Sundfær er klinisk sosionom og har i mange år jobbet ved Oslo Universitetssykehus, tilknyttet Barne -og Ungdomspsykiatrisk avdeling (BUP).

Kaja er en av mine informanter fra min forløpsstudie: Barna til 31 kvinner med rusproblemer. Studien – eller rettere sagt, fem studier – har strukket seg over 25 år. Jeg har vært særlig opptatt av hvordan barna kommuniserer til foreldre og andre nære personer om situasjonen i hjemmet og i hvilken grad barna får anerkjennelse for sine erfaringer.

Alle de fem studiene bygger på kvalitative intervjuer både med foreldre, barna og barnas lærer. Det var bare unntaksvis at barna fortalte at de snakket med noen om hvordan de hadde det. Enda mer sjeldent hendte det at barna eller de unge konfronterte foreldrene med rusmisbruket i familien. Et barn fortalte at hun heller ikke snakket med søsknene sine etter veldig dramatiske episoder i hjemmet. For eksempel da moren løp ut i snøen om natten og ville ta livet sitt, og hele familien var redd for at mamma skulle dø.

Denne historien beskriver behovet for og betydningen av anerkjennelse som psykologisk støtte og emosjonell avlastning med utgangspunkt i relasjonen mellom en mor og datteren Kaja.

Kaja var 20 år da denne samtalen mellom oss fant sted. Vi møtes på cafe. Hun har flyttet tilbake til moren etter at hun et halvt år har jobbet et annet sted i landet. Da hun var femten ville hun ikke bli intervjuet. Jeg måtte nøye meg med å intervjue moren som fortalte at det gikk dårlig med Kaja på skolen, mye skulking og mange møter med lærer som ikke var til hjelp. Da Kaja var åtte år, hadde vi en lang prat hjemme hos henne. Kaja var meddelsom, hun likte å tegne og gå på SFO der de fikk varm mat. Faren sin kunne hun ikke treffe så mye, fortalte hun den gang. Det var fordi han var på «hjem». Det betød, fikk jeg vite av moren, at faren var i rusbehandling. Moren har vært alene med Kaja og den to år eldre broren gjennom barnas oppvekst. Det har vært vanskelige år med dårlig råd og lite støtte fra omgivelsene. Broren hadde flyttet hjemmefra da jeg intervjuet Kaja som tjueåring.

– Hva har det betydd for deg at du har hatt en mor som har ruset seg? spør jeg.

Jeg har jo hatt to foreldre som har ruset seg. Pappa var jo narkoman fra jeg var null til jeg var ni år. Men jeg har vært mest sint på mamma. Hun har brukt penger og ikke holdt løftene sine. Jeg har vokst opp med to forskjellige mødre, som var avhengig av om hun hadde drukket eller ikke. Da jeg var liten bad jeg til Gud hver dag om at når mamma kom hjem, så skulle hun ikke ha drukket, – og hun gjorde aldri noe for å få behandling.

­

Det er noe jeg ikke greier å slutte å bry meg om, noe jeg aldri greier å slutte å tenke på, det kommer tilbake til meg på nytt og på nytt. Det er at moren min aldri har erkjent hvor vanskelig det har vært for meg og broren min at hun har drukket. At hun har valgt alkoholen alltid. Ingen, hverken mamma eller pappa, har innrømmet at de har gjort feil, at de har såret oss.

– Jeg lengtet etter at hun skulle si til meg: Kaja, jeg skjønner at det har vært vanskelig og tøft for deg at jeg har vært alkoholiker og drukket mye. Hun har aldri sagt det, aldri. Hun har sagt at hun ble så nervøs av oss og at vi har oppført oss dårlig, så hun fikk behov for å trøste seg. Hvis vi snakker om det nå, så ender det alltid med at det er mamma det er synd på. Og at hun drakk fordi vi barna hennes var så vanskelige, og at det egentlig var vår skyld, sier Kaja.

– Det er det jeg drømmer om. At hun skal si at hun har forstått at det har vært vanskelig for meg og for broren min, istedenfor så blir det liksom synd på henne.

– Ja, jeg vet, hvor vanskelig det har vært noen ganger. Du har fortalt at du ofte satt på trappa utenfor og ventet på at mamma skulle komme hjem og du hadde ikke nøkkel og at en gang satt du der til seint på kvelden og fikk overnatte hos naboen, sier jeg.

– Ja, vi har opplevd mye. En gang vi var på ferie i Hellas ble vi forlatt av mamma. Hun bare forsvant fra oss og vi ble igjen på hotellet. Vi ventet og ventet. Jeg var ni og broren min elleve.

– Vi måtte gå til noen voksne på hotellet som hjalp oss. De hjalp oss med å få komme tilbake til Norge. Det var barnevernet i Norge som ble kontaktet. Samme året prøvde mamma å ta livet sitt med piller, fortsetter Kaja.

For Kaja var det en stadig tilbakevendende sorg at moren ikke kunne erkjenne rusmisbruket sitt slik at datteren kunne bli bekreftet av moren som en jente som hadde opplevd mye skremmende og vanskelig i kjølvannet av morens alkoholisme.

Fem år seinere intervjuer jeg Kaja på nytt. Hun har invitert meg til å besøke henne i leiligheten der hun bor sammen med samboer og deres knapt ett år gamle datter.

Vi sitter i sofaen og datteren øver seg på å gå rundt salongbordet. Kaja ser forelsket på barnet sitt og har et øye med henne mens jeg intervjuer.

– Kaja , fikk du hjelp som vi snakket om sist vi møttes?

Nei, jeg har så vanskeligheter for å be om hjelp, og akkurat nå har jeg ikke behov for å søke hjelp. Det jeg er mest sår over er at mamma kunne velge å leve et slikt liv. Kaja løfter opp barnet og setter det på fanget.

Mamma innrømmer egentlig ikke noe, men jeg vet jo at hun er klar over det. Hun er ikke interessert i å ta tak i det selv. Jeg har på en måte lagt det fra meg at jeg skal hjelpe henne hele tiden, det nytter ikke. Før så såra det meg så veldig at hun kunne velge og leve et sånt liv. Jeg skjønte det aldri, men nå. Kaja stryker barnet over hånden og fortsetter: – Nei, jeg skjønner det ikke, det eneste jeg skjønner er at hun er syk. Hun har psykiske problemer.

Den første opplevelsen av anerkjennelse formes i nære relasjoner. Mors eller fars tilgjengelighet og innlevelse i barnet er en viktig forutsetning for barnets identitetsdannelse og utvikling av tillit.

Innen den enkelte vanskeligstilte familie er rusmisbruket og alt som følger med, ofte tabubelagt. Det betyr at både de voksne og barna er ensomme med sine erfaringer. Barna opplever ikke bekreftelse og anerkjennelse av det de opplever som kan være svært skremmende, slik Kaja forteller.

Dessverre oppsøkte hverken moren eller datteren noen gang behandling. Ingen av dem fikk hjelp til å snakke sammen om det som skjedde i familien. Moren fikk ikke hjelp til å bekrefte og anerkjenne datterens situasjon i hjemmet og datteren fikk ikke hjelp til å bearbeide skremmende og vonde erfaringer i oppveksten. Mot denne bakgrunn må man se betydningen av tilrettelagte samtaler mellom foreldre og barn som en viktig emosjonell avlastning for foreldre og barn, hvor barna og de unge kan få anerkjennelse og sosial verdsetting for sine erfaringer i familien. Å ha familieperspektivet i behandlingen av rusmisbrukere og deres pårørende er derfor livsviktig for den videre utvikling hos barna og kommunikasjonen mellom foreldre og barn. Derfor må man også se betydningen av bruk av barneansvarlig på de ulike behandlingsstedene.

Referanser
Sundfær, Aa,(2012) God dag jeg er et barn. Om barn som lever med rus eller psykisk sykdom i familien.  Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke.

Sundfær, Aase (2012) «Hvem skal passe på mamma hvis jeg flytter?» – kapittel i antologien Barn som pårørende. Abstrakt forlag.

 

Les også Sundfærs innlegg hos forebygging.no: Å være barn eller ungdom i familier med rus og/eller psykisk sykdom

 

«Når jeg ser han, får jeg sånn stikk i hjertet»

«Barn må snakke med andre voksne – jeg skulle ønske de bare visste hva det er for noe … skulle ønske det hadde vært en å prate med …»

«Viktig at alt ikke er forferdelig – samtidig som
det innimellom er ganske ille!»

Dette er sitater fra barn og ungdommer som deltok i en levekårsundersøkelse basert på intervjuer med barn og ungdommer i alderen 10-17 år. Barna har det felles at en eller begge foreldre strever med rusmiddelproblemer. Dette innlegget tar utgangspunkt i resultatene fra denne undersøkelsen og bygger altså på barnas egne uttalelser.

Elin Kufås og Marius Sjømæling

Elin Kufås og Marius Sjømæling har utført en kvalittativ studie om barn som har foreldre med rusmiddelproblemer.

Usikkerhet og uforutsigbarhet i hverdagen var et viktig tema for de barna og ungdommene vi snakket med. Erfaringer med svik, skuffelser og brutte avtaler er gjennomgående tema. For mange av barna og ungdommene medfører det manglende tillit til foreldre og andre barn og voksne. Eller det går ut over egen selvfølelse. Det tar lang tid før barn forstår hva som foregår og hva som ligger bak uforståelig atferd hos forelderen med rusmiddelproblemer. Barn og ungdom bruker krefter på å hjelpe foreldre i hverdagen, som å ta ansvar for at søsken kommer i barnehage eller skole og sørge for mat til familien og seg selv. De bidrar også til å redusere konflikter mellom de voksne, for eksempel ved å unnlate å søke tilflukt hos rusfri forelder når situasjonen hos den som ruser seg egentlig tilsier at det er betydelig bedre for barna selv hos den rusfrie voksen. Noen barn og ungdom finner etter hvert smarte strategier for å dekke egne behov.

«… det eneste du trenger, egentlig – hvis du er i en sånn situasjon, liksom – er noen å gå til».

Både livssituasjonen til barna og ungdommene og hvordan de selv er som personer, er forskjellige. På den måten påvirkes hverdagen ulikt hos de forskjellige barn og ungdommene. Barna og ungdommene viste omsorg for forelder med rusmiddelproblemer. De som hadde foreldre som fortsatt ruset seg, var veldig opptatt av at disse måtte ta imot hjelp, «kan hun ikke bare slutte!»

Trygge voksne. I tillegg til behovet for andre trygge voksne å ty til, «et sted å stikke», er barna og ungdommene opptatt av at de ikke alltid forsto hva som foregikk. At de ikke fikk forklaring på foreldreatferd og at det tok lang tid å forstå situasjonen. Mange hadde strukket seg langt for å bistå foreldre og selv blitt neglisjert og ikke fått nødvendig omsorg i slike situasjoner.

Å flytte i fosterhjem hadde vært fint for noen. Andre var redd for slike tiltak. «Jeg husker at jeg var ganske redd for at jeg skulle bli tatt fra familien min. Når man hører om barnevernet, så – jeg husker ikke at de sa noe – men jeg husker at jeg var redd for å bli tatt fra familien min sånn …»

Utsagn som går igjen er «Jeg har i alle fall lært at man aldri må stole på en alkoholiker». I kombinasjon med manglende åpenhet, informasjon og forståelse medfører slike erfaringer en sterk opplevelse av å være alene om rusmiddelproblemene i familien. For mange har det ført til store bekymringer for foreldres og familiens situasjon, lav tillit til andre, lav selvfølelse og gjennomgripende dyp ensomhet.

Helt i tråd med kjent kunnskap, var det flere som rapporterte dårlig økonomi og mangel på muligheter for å gjøre trivelige ting.

Egne arenaer. Barna og ungdommene snakker om egne arenaer. For mange har treffsteder, leire eller grupper med barn, ungdommer og familier med lignende erfaringer hatt avgjørende betydning for å endre oppfattelsen av seg selv og problemene i familien.

Noen vektlegger skolen som den arenaen som gir håp for fremtiden. For andre er relasjonen til venner helt avgjørende for selvfølelsen, hverdagsmestring, gleden og meningen med livet.

Helsepersonell som møter mødre og fedre med rusmiddelproblemer har mer å gjøre!

Har hørt unnskyldningene. Barna og ungdommene vet at mange foreldre ruser seg, også mellom konsultasjoner hos behandlere. De har erfart at det er vanskelig å stole på han/hun som ruser seg. De har hørt «unnskyldningene» til mor og far. Barn og ungdom har ikke den type kunnskap og informasjon om egen og familiens situasjon og muligheter som helsepersonell har. De vet ikke om helsepersonellet til mor eller far er til å stole på. Ofte vet ikke barn og ungdom helt hva rollen til helsepersonell er i mor eller fars liv. Vi mener at helsepersonell må bli modigere til å snakke om barns oppfattelser og erfaringer med disse «sannheter» og om rusens konsekvenser for deres hverdag med foreldre som går i behandling. Motiver de voksne til å snakke med egne barn, slik at barna og ungdommer kan få informasjon og kunnskap for egen del og gi barna og ungdommene informasjon om arenaer, tilbud og tiltak som kan være hjelpsomme. La barna delta i samtaler om hjelpetiltak for familien, barna vil bli inkludert. Barn og ungdom i familier med rusmiddelproblemer har det verre enn hva foreldre og helsepersonell tror.

Elin Kufås og Marius Sjømæling

 

Å bli sett

av Adam Reiremo, internasjonal leder i Sosialistisk Ungdom og samfunnsøkonomistudent

Enten det er en hemmelig forelskelse, en venns hemmelighet eller noe helt annet, barn har hemmeligheter som alle andre. Hemmeligheter som det kan være enkelt å gjennomskue eller så å si umulig å få fatt på for voksne. For mange barn som har det vanskelig er det som skjer innenfor hjemmets fire vegger en dypt bevart hemmelighet, enten det skyldes sykdom i familien, omsorgssvikt, overgrep, eller noe helt annet.

Det er også min opplevelse fra da jeg var et lite barn med vanskeligheter hjemme. Gjennom en barndom preget av få tillitspersoner og en alenemor med rus- og psykiske problemer utviklet jeg over tid en sterk evne til å undertrykke mine egne følelser og unngå å snakke om det som skjedde hjemme. Etter å ha lest alle tilbakemeldingene jeg fikk etter en kronikk på NRK Ytring sitter jeg også med et inntrykk at det også gjelder mange andre. Barn som etter beste evne forsøkte å være en usynlig del av gjengen eller rette fokuset over på andre ting enn det som egentlig er problemet.

Og hvorfor er det sånn? I mitt tilfelle var nok det en selvforsvarsmekanisme, men også skammen over egne følelser spilte en rolle. Jeg var aldri en av de barna som skammet seg over hvordan ting sto til hjemme, men jeg – som mange andre – skammet meg over det jeg hadde av følelser knyttet til det. Hvorfor det? Det har jeg oppriktig talt ikke et svar på, men sånn var det.

Adam Reiremo

Adam Reiremo, Internasjonal leder i Sosialistisk Ungdom og Samfunnsøkonomistudent

Over flere år forsøkte barnevern, fosterforeldre, lærere og voksne bekjente å hale ut hvordan jeg egentlig hadde det hjemme. Svaret de fikk var som oftest “ok”, “nei, litt vanskelig” eller lignende. Noen ganger satt jeg med følelsen av å bare ville komme meg ut av situasjonen der noen krevde at jeg satte ord på noe jeg ikke klarte å sette ord på. Av og til kunne jeg nok fortelle hva som skjedde hjemme, men hvordan jeg hadde det var det få som fikk svar på. Det betyr allikevel ikke at det ikke hjelper å snakke med barn!

Det er ofte en høy terskel å fortelle om noe som er vanskelig – uavhengig av om man har foreldre som ikke strekker til eller om du sliter med helt andre ting. Jeg har ingen oppskrift for hvordan man kan nå inn til barn som sitter inne med noe, men én ting virket spesielt for meg. Jeg hadde en lærer på barneskolen, som i likhet med mange andre sto i en helt ukjent situasjon med en gutt som åpenbart sleit med mye. Hans måte å håndtere det på var ved å gjøre to ting. Den ene, og mest praktiske, var at han kom å plukket meg opp hver dag for å få meg på skolen. En gang i uken over en periode tok han meg med inn på et møterom for å stille ett enkelt spørsmål, hvordan har du det. Han fikk nok heller ikke et utfyllende svar, men ga meg det rommet jeg trengte for å føle at jeg ble sett. Eller kanskje enda viktigere – at noen var interessert hvordan jeg faktisk hadde det. Her er det også på sin plass å nevne fosterforeldre som ga mye rom og stilte mange viktige og riktige spørsmål over mange år – på tross av lite oppfølging fra barnevernet.

For mange er det ikke først og fremst psykologer eller barnevernspedagoger man har mest å gjøre med i hverdagen, men lærere, venners foreldre og muligens en annen familie. Da er det selvsagt utrolig viktig at de som står i en slik situasjon har de verktøyene som trengs for å hjelpe utrygge barn til å bli trygge voksne. BarnsBeste har tatt et utrolig viktig steg i riktig retning ved å lansere snakketøyet.no, men vi må også sørge for de voksne som står i slike situasjoner får den veiledningen når det trengs. Så slipper kanskje noen hemmeligheter å være så hemmelige i fremtiden.