belastninger i familien

Hvor gammelt er egentlig dette barnet?

Jeg er invitert hjem til Anna og Torben, og deres lille jenta, Sofia, som er 8 mnd.. Jeg ringer på dørklokken. Ingen åpner, men Torben roper at jeg kan komme inn. I sokkelleiligheten slipper ikke vårsolen inn, vinduene er dekket med mørke gardiner. Sigarettrøyken henger tungt i stuen. Mor og far sitter i sofaen med øynene klistret til Tv’n, mens en liten jente ligger helt musestille på gulvet uten noen å feste blikket sitt i. Jeg setter meg ned på gulvet og tenker….hun her kan umulig være mer en to måneder gammel….hun er bitteliten, og det eneste tegnet på at Sofia har enset meg er et kjapt blikk før hun sakte snur hodet sitt vekk fra meg. Jeg jobber lenge før jeg får et nytt kjapt øyekast. Jeg ber mor og far å skru av tv’n og så begynner vi å snakke sammen.

Ulrika Håkansson-portrett
Ulrika Håkansson, psykolog og stipendiat ved Høgskolen i Lillehammer

Mange av familiene jeg møter har fått en vanskelig start på livet sammen. Jeg får en klump i magen, og tenker at verken foreldre eller barn har det spesielt godt, verken hver for seg eller sammen. Sofia var fysisk frisk, men alvorlig preget av emosjonell omsorgssvikt. Ja, så preget at hun faktisk hadde sluttet å vokse, både i kropp og sinn. Hun viste tydelige tegn på «failure to thrive». Som en vakker blomst, som ikke har fått nok næring, var hun på god vei til å visne hen. Den første tiden i et barns liv er en forunderlig tid full av muligheter for barnet samtidig som det bringer håp, ønsker og drømmer for foreldreskapet. Barnet er åpent for alle muligheter til å forme sin identitet gjennom samspillet, noe som har utviklingsmessige konsekvenser langt utover barndomsårene, både når omsorgen er trygg og god, og når omsorgen er preget av sårbarhet og risiko.

Mange viktige ting skal på plass hos barnet den første tiden i livet. Når barnet har blitt åtte måneder, slik som Sofia, er det mange utviklingsmilepæler som allerede har passert. Hun har lært det meste hun skal lære om non-verbal kommunikasjon, og hun har lært seg på hvilken måte mamma og pappa er tilgjengelige eller utilgjengelige før henne når hun trenger det. Gjennom dette har hun også lært mye om hvordan hun skal forstå seg selv. Et barns identitet vil i stor grad bli til gjennom relasjonene hun inngår i og måten hun blir forstått på. For Anna og Torben var Sofia et mysterium, som de ikke klarte å forstå, og de hadde gitt opp å prøve for lengst.

Vanskelige omsorgsbetingelser. Mange av foreldrene jeg møter forteller selv om egen oppvekst, preget av vanskelige omsorgsbetingelser. Slik var det også for Anna og Torben. Begge hadde tidlig lært seg å måtte klare seg på egen hånd. En av dem hadde opplevd vold og overgrep. Den andre hadde flyttet fra fosterhjem til fosterhjem. Felles for de begge var at de var preget av et liv uten nære, trygge omsorgspersoner.

Da Anna ble gravid hadde de bare vært kjærester noen få måneder, men de bestemte seg at dette skulle bli deres mulighet til et «normalt liv». Folk rundt dem var imponert når det viste seg at begge klarte å holde sine forsett om å holde seg rusfrie, og på termin fødte Anna en frisk og fin jente. For den lille familien skulle det nye livet begynne, men slik ble det ikke. Det ble lange, tunge dager fylt av ensomhet og usikkerhet rundt foreldrerollen.

Litt ut i praten vår sier Anna at «Sofias utvikling kan vel ikke være normal?». Jeg var enig. Jeg svarte at jeg kunne se at verken Sofia eller Anna hadde det bra. Det viste seg at Anna lenge hadde lurt på hva som var galt med datteren, ja nesten siden Sofia var nyfødt. I møte med ulike fagfolk i kommunen hadde hun ventet på at noen skulle tematisere det med henne, men ingen hadde sagt noe. Tvert imot hadde foreldrene fått skryt for sin rusfrihet, men morskapet ble ikke snakket om, mente Anna. .

Redd for å spørre. Mange av foreldrene jeg møter gir uttrykk for usikkerhet om hvordan de kan være gode omsorgspersoner for barna sine, og det ser jeg at mange samspill bære preg av. For Annas del var motivasjonen for å møte meg at jeg kanskje kunne hjelpe henne å få bedre kontakt med barnet sitt. Hun var selv bekymret, men visste ikke hva hun skulle gjøre. Anna ville ikke spørre noen av hjelperne sine, fordi hun var redd for at de da skulle forstå at hun egentlig ikke hadde peiling på hvordan man skulle være mamma.

Både forskning og mangfoldige historier fra foreldre, barn og fagpersoner viser at det intuitive gode, sensitive foreldreskapet er langt mer automatisk hvis du selv som liten har fått god omsorg. Hvis du har blitt frarøvet en trygg oppvekst kan det være mye mer utfordrende å selv gi sensitiv omsorg, til tross for at ønsket om det aller beste for sitt eget barn er til stede. For Anna og Torben var det få ting som falt dem intuitivt naturlig når det gjaldt til omsorg. De hadde fått praktisk råd og veiledning. Sofia fikk mat, stell og søvn når hun skulle, men svært lite emosjonell omsorg utover de praktiske oppgavene.

Vente og se-holdning. Hvis jeg skal gjette var nok mange fagfolk rundt familien også bekymret. Kanskje gikk de med en klump i magen. Kanskje tenkte de at det var viktig å støtte og oppmuntre foreldrene, si gode ting om det de faktisk mestret som gjorde at de ble styrket i sin selvtillit som mamma og pappa, og så gi konkrete råd om praktiske ting, sånn at barnet fikk et minimum av omsorg.

Jeg gjetter også på at man kanskje hadde sagt at man kunne «vente litt og se ting an», at ting kanskje skulle gå seg til etter hvert og at kanskje det skulle bli bedre nå når Sofia snart skulle begynne barnehage.

Jeg er ikke i tvil om at fagfolk har gode grunner for å «vente og se», men for Sofia går tiden. Tid som Sofia ikke har, tid som hun ikke får igjen, uansett hvor mye reparasjon man prøver å tilby henne i etterkant. Når vi som fagpersoner venter og vaker, lar vi barnets mulighet for et trygt fundament, og en god start på livet forsvinne. Samtidig frarøver vi mammaer og pappaer sine muligheter til å være gode og trygge for barna sine. Noe sto i veien for at familien ikke fikk den hjelpen de faktisk trengte. Noe sto i veien for at Sofia skulle kunne vokse og utvikles til et barn med flere muligheter enn det Anna og Torben selv hadde hatt i sine liv. Noe sto også i veien for at Anna og Torben kunne få mulighet å bryte generasjonsrekken av svikt, som de nå i realiteten påførte sin egen datter.

Når vi møter sårbare foreldre, er sjelden overfladiske intervensjoner, råd eller veiledning nok. Med utgangspunkt i antagelsen at de fleste foreldre ønsker barna sine en god og trygg oppvekst vil man kunne si; «deg har vi troen på, og vi skal gi deg det beste vi har, gjøre det skikkelig grundig, og ikke slippe taket for raskt».

Om vi som fagpersoner venter og ser ting an risikerer vi å støtte så vel svikt av barn, som svikt av muligheten for utvikling av det gode foreldreskapet.

 

 

 

 

 

«Når jeg ser han, får jeg sånn stikk i hjertet»

«Barn må snakke med andre voksne – jeg skulle ønske de bare visste hva det er for noe … skulle ønske det hadde vært en å prate med …»

«Viktig at alt ikke er forferdelig – samtidig som
det innimellom er ganske ille!»

Dette er sitater fra barn og ungdommer som deltok i en levekårsundersøkelse basert på intervjuer med barn og ungdommer i alderen 10-17 år. Barna har det felles at en eller begge foreldre strever med rusmiddelproblemer. Dette innlegget tar utgangspunkt i resultatene fra denne undersøkelsen og bygger altså på barnas egne uttalelser.

Elin Kufås og Marius Sjømæling

Elin Kufås og Marius Sjømæling har utført en kvalittativ studie om barn som har foreldre med rusmiddelproblemer.

Usikkerhet og uforutsigbarhet i hverdagen var et viktig tema for de barna og ungdommene vi snakket med. Erfaringer med svik, skuffelser og brutte avtaler er gjennomgående tema. For mange av barna og ungdommene medfører det manglende tillit til foreldre og andre barn og voksne. Eller det går ut over egen selvfølelse. Det tar lang tid før barn forstår hva som foregår og hva som ligger bak uforståelig atferd hos forelderen med rusmiddelproblemer. Barn og ungdom bruker krefter på å hjelpe foreldre i hverdagen, som å ta ansvar for at søsken kommer i barnehage eller skole og sørge for mat til familien og seg selv. De bidrar også til å redusere konflikter mellom de voksne, for eksempel ved å unnlate å søke tilflukt hos rusfri forelder når situasjonen hos den som ruser seg egentlig tilsier at det er betydelig bedre for barna selv hos den rusfrie voksen. Noen barn og ungdom finner etter hvert smarte strategier for å dekke egne behov.

«… det eneste du trenger, egentlig – hvis du er i en sånn situasjon, liksom – er noen å gå til».

Både livssituasjonen til barna og ungdommene og hvordan de selv er som personer, er forskjellige. På den måten påvirkes hverdagen ulikt hos de forskjellige barn og ungdommene. Barna og ungdommene viste omsorg for forelder med rusmiddelproblemer. De som hadde foreldre som fortsatt ruset seg, var veldig opptatt av at disse måtte ta imot hjelp, «kan hun ikke bare slutte!»

Trygge voksne. I tillegg til behovet for andre trygge voksne å ty til, «et sted å stikke», er barna og ungdommene opptatt av at de ikke alltid forsto hva som foregikk. At de ikke fikk forklaring på foreldreatferd og at det tok lang tid å forstå situasjonen. Mange hadde strukket seg langt for å bistå foreldre og selv blitt neglisjert og ikke fått nødvendig omsorg i slike situasjoner.

Å flytte i fosterhjem hadde vært fint for noen. Andre var redd for slike tiltak. «Jeg husker at jeg var ganske redd for at jeg skulle bli tatt fra familien min. Når man hører om barnevernet, så – jeg husker ikke at de sa noe – men jeg husker at jeg var redd for å bli tatt fra familien min sånn …»

Utsagn som går igjen er «Jeg har i alle fall lært at man aldri må stole på en alkoholiker». I kombinasjon med manglende åpenhet, informasjon og forståelse medfører slike erfaringer en sterk opplevelse av å være alene om rusmiddelproblemene i familien. For mange har det ført til store bekymringer for foreldres og familiens situasjon, lav tillit til andre, lav selvfølelse og gjennomgripende dyp ensomhet.

Helt i tråd med kjent kunnskap, var det flere som rapporterte dårlig økonomi og mangel på muligheter for å gjøre trivelige ting.

Egne arenaer. Barna og ungdommene snakker om egne arenaer. For mange har treffsteder, leire eller grupper med barn, ungdommer og familier med lignende erfaringer hatt avgjørende betydning for å endre oppfattelsen av seg selv og problemene i familien.

Noen vektlegger skolen som den arenaen som gir håp for fremtiden. For andre er relasjonen til venner helt avgjørende for selvfølelsen, hverdagsmestring, gleden og meningen med livet.

Helsepersonell som møter mødre og fedre med rusmiddelproblemer har mer å gjøre!

Har hørt unnskyldningene. Barna og ungdommene vet at mange foreldre ruser seg, også mellom konsultasjoner hos behandlere. De har erfart at det er vanskelig å stole på han/hun som ruser seg. De har hørt «unnskyldningene» til mor og far. Barn og ungdom har ikke den type kunnskap og informasjon om egen og familiens situasjon og muligheter som helsepersonell har. De vet ikke om helsepersonellet til mor eller far er til å stole på. Ofte vet ikke barn og ungdom helt hva rollen til helsepersonell er i mor eller fars liv. Vi mener at helsepersonell må bli modigere til å snakke om barns oppfattelser og erfaringer med disse «sannheter» og om rusens konsekvenser for deres hverdag med foreldre som går i behandling. Motiver de voksne til å snakke med egne barn, slik at barna og ungdommer kan få informasjon og kunnskap for egen del og gi barna og ungdommene informasjon om arenaer, tilbud og tiltak som kan være hjelpsomme. La barna delta i samtaler om hjelpetiltak for familien, barna vil bli inkludert. Barn og ungdom i familier med rusmiddelproblemer har det verre enn hva foreldre og helsepersonell tror.

Elin Kufås og Marius Sjømæling

 

Pårørende fortsatt med?

Også pårørendes helse og livsvilkår er utsatt ved alvorlig sykdom. Det krever omfattende endringer på flere områder.

Alice Kjellevold. Førsteamanuensis, dr. juris, Institutt for helsefag, Universitetet i Stavanger

Alice Kjellevold. Førsteamanuensis, dr. juris, Institutt for helsefag, Universitetet i Stavanger

Vi vet mye om den belastningen og de utfordringer som pårørende har, ikke bare fordi de er pårørende til personer med alvorlige somatiske sykdommer, funksjonsnedsettelser, rusmiddelavhengighet eller psykiske lidelser, men også fordi de møter en helse- og omsorgstjeneste som ikke alltid forstår at det å involvere pårørende i behandlingen av pasienten både har helseeffekt for pasienten og for pårørende.

Synliggjøring. Det er vel og bra at Helsedirektoratet vil ta inn informasjon om pårørende i alle sine prioriteringsveiledere, og det er flott at Helsedirektoratet vil anbefale at pårørende involveres i pasientbehandlingen (Aftenbladet 08.07.15, side 3.). Men det må langt sterkere virkemidler til dersom praksis skal komme i nærheten av de politiske målene som både regjeringen og Stortinget har satt seg i sitt program for en aktiv og fremtidsrettet pårørendepolitikk, hvor pårørende skal synliggjøres, anerkjennes og støttes og hvor det skal være selvsagt at pårørende gis nødvendig støtte og involveres i pasientens behandling.

Men da er ikke det å gi pårørende pasientrettigheter veien å gå!

Derimot må pårørendes tilgang til råd, veiledning og opplæring lovfestes som plikt for den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og spesialisthelsetjenestens plikt til å gi opplæring til pårørende presiseres.

Det må lovfestes fleksible støtte- og avlastningstiltak for den som har tyngende omsorgsoppgaver, og som Helse- og omsorgsdepartementet har annonsert: Ordningene med omsorgslønn og pleiepenger må gjennomgås.

I spesialisthelsetjenesten må finansieringsordningene gjennomgås, for eksempel slik at det gis refusjon for samtaler med pårørende ut fra pårørendes egen situasjon.

Så trengs det endrete økonomiske stønadsordninger og permisjonsordninger slik at pårørende med tyngende omsorgsoppgaver kan kombinere yrkesaktivitet med omsorgsarbeid.

Dessuten bør vi kunne ønske oss en plikt for kommunene til å etablere eller finansiere ressurssenter som kan gi pårørende støtte, råd og veiledning

Viktig informasjon. Involvering av pårørende i behandlingen krever først og fremst en holdningsendring og tilførte kunnskaper om betydningen av involvering av pårørende for både pasienten og den pårørendes helsetilstand. Taushetsplikten er vanligvis ikke et hinder for å involvere pårørende, selv om den fremdeles blir brukt flittig for å avgrense kontakt med pårørende. Men det bør vurderes en rett til begrenset informasjon også når pasienten ikke samtykker til å gi pårørende informasjon, og en tydeliggjøring av plikten for kommunene og spesialisthelsetjenesten til å gi informasjon til pårørende. Og der pårørende ikke er hørt og deres meninger vektlagt kan det være god grunn til å spørre om det er tatt en faglig forsvarlig beslutning.

I Helsedirektoratet revisjon av prioriteringsveilederne er kanskje det viktigste å få frem at pasientens helse påvirker helsen til den pårørende, at involvering av pårørende i behandlingen kan gi pårørende en helsegevinst og at slik helsegevinst må være en faktor ved prioritering av pasienter.
Sterkere virkemidler. Fra helse- og omsorgsminister Bent Høie kommer viktige politiske signaler om pårørendestøtte og pårørendeinvolvering – senest i primærhelsetjenestemeldingen (Meld. St. 26. (2014-2015)). Nå må vi kunne forvente at sterkere virkemidler tas i bruk – som lovgivning og finansielle ordninger.

Alice Kjellevold er medlem av Programområdet for pårørendeforskning ved UiS og medlem av en arbeidsgruppe oppnevnt av Helsedirektoratet for utarbeidelse av ny veiler om pårørende i helse- og omsorgstjenesten. Hun er også medforfatter av boken «Pårørende i helse- og omsorgstjenesten – en klinisk og juridisk innføring».

Innlegget er opprinnelig skrevet som et debattinnlegg i Stavanger Aftenblad (10.07.15) og gjengis her med forfatterens tillatelse.

10 ønsker fra et pårørende barn i møte med helsepersonell

Da jeg var liten, var jeg ofte på besøk på ulike sykehus og institusjoner. Som pårørende barn av en psykisk syk og suicidal mamma, hadde jeg mange ønsker for hvordan helsepersonellet skulle kommunisere med meg. Dessverre var dette ønsker som jeg enten ikke klarte å uttrykke eller ikke våget å si noe om. Det er først nå jeg er i stand til det. Denne bloggposten handler derfor om profesjonalitet, ord og rekvisitter. Og den skal handle om mine ønsker for det jeg vil kalle for et maskefritt språk.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

Når man som pårørende barn kommer inn på et sykehus, er det gjerne de voksne som dominerer scenen. Det gjør at man som barn lett kan havne i kulissene. Det som er hverdagslig på et sykehus for en voksen, kan være skremmende for et barn. Slike skremmende elementer kan eksempelvis være låste dører, hvite frakker og uendelige korridorer. Det kan også være personer som løper mens de snakker eller gråter i telefonen. Det er også skremmende med lukt av medisiner, oppkast og sterke vaskemidler. Også andre pasienter som roper høyt, kan være skummelt. Pasienter kan også være skumle fordi de ser skremmende ut fordi de er syke, eller fordi de har slanger og utstyr festet i kroppen.

Det å møte på profesjonalitet kan også være utfordrende for et barn. Profesjonalitet på et sykehus er koblet til måter personalet ser ut på og snakker på. Profesjonalitet er dessuten koblet til de rekvisittene man bærer og bruker i den jobben man gjør. Når man jobber på et sykehus, bærer og bruker man kanskje nøkler, permer eller medisinsk utstyr. Rekvisittene har ikke bare en praktisk nytteverdi. De er også symboler. De forteller noe om rollen til dem som bærer dem. Samtidig kan de være symboler på makt, for i profesjonaliteten ligger det også potensielle kilder til maktutøvelse.

Man kan også smykke seg med ord. Kanskje har man standardformuleringer eller fraser som er innøvde, og som står i stil til den jobben man skal utføre. Som liten møtte jeg mange slike standardformuleringer. En ofte brukt frase var: «Du trenger ikke ha dårlig samvittighet». Jeg opplevde også samtaler der jeg følte at helsepersonellet gjemte seg bak profesjonalitet, permer, travelhet og store møtebord.

Til nå har jeg bevisst brukt flere metaforer fra teaterverdenen om det å være pårørende barn på et sykehus Heldigvis er vi mennesker ikke uten vilje. Vi er ikke dukker i et teater. Vi er slett ikke låst fast i rekvisittene eller prisgitt manus. Vi kan både tenke om oss selv og snakke om oss selv. Vi kan det som heter å metakommunisere. Det gjør også at vi bevisst kan bruke tanker og språk til å endre atferd. Når det trengs kan vi også ta av oss maskene våre.

Det må påpekes at mye positivt har skjedd siden jeg selv var liten, og pårørende barn får en heldigvis en helt annen oppfølging og oppmerksomhet enn det jeg selv fikk. Nedenfor deler jeg likevel min egen ønskeliste for en litt mer maskefri kommunikasjon på sykehuset. Til tross for at dette er mine ønsker til helsepersonellet, og til tross for at jeg ikke kan snakke for andre enn meg selv, er det nok ikke utenkelig at det fins ett og annet barn ute som deler disse ti ønskene:

Maja-tegning

  1. Se på meg og lær deg navnet mitt. Fortell meg også gjerne hva du heter selv. Da forstår jeg at du vil bli kjent med meg.
  2. Smil til meg. Det er ikke sikkert jeg smiler tilbake, for kanskje er jeg både redd og lei meg. Men smil til meg likevel. Når du smiler, viser du at du anerkjenner meg, og jeg føler meg inkludert.
  3. Spør om jeg trenger noe, for eksempel om jeg er sulten eller tørst. Da forstår jeg at du vil meg vel.
  4. Våg å se meg i øynene Når du ser meg i øynene når vi snakker sammen, vet jeg at du tåler og orker meg. Når du ser meg i øynene, viser du meg også at du tåler å se alt jeg skammer meg over. Når du holder fast blikket mitt viser du meg at du er en trygg voksenperson som jeg kan stole på. Hvis jeg er veldig liten, så sett deg gjerne på huk når du snakker med meg. Da forstår jeg at den store kroppen din ikke er farlig.
  5. Vis vilje til å se verden fra mitt perspektiv. Ikke tro at du vet sannheten om meg og mitt liv. Kanskje har du møtt barn tidligere som minner om meg, eller kanskje har du selv hatt en tøff barndom. Men jeg er bare meg. Og du er deg. Så ikke legg ordene i munnen på meg.
  6. Still meg heller åpne spørsmål, altså spørsmål der du ikke vet svaret på forhånd. Dette er spørsmål som begynner med hva eller hvordan f.eks Hvordan synes du det er å være her på besøk på sykehuset? Hva tenker du om at pappaen din må være her? Hvordan har du det i dag? Hva tenker du om at du snart skal se mammaen din igjen? Når du spør meg om mitt perspektiv, og hvordan jeg har det, da forstår jeg at du er opptatt av alle mennesker, og at du vil det beste både for meg og familien min.
  7. Legg fra deg permene og nøklene når du prater med meg. Da blir jeg modigere fordi vi er likere. Gå vekk fra skrivebordet og sett deg heller ved siden av meg. Da slipper jeg kjenne på den voldsomme avstanden mellom oss.
  8. Fortell meg at det er greit å gråte, og at det er greit å være både trist og redd. Da forstår jeg at du anerkjenner følelsene mine og sorgen min.
  9. Gi meg lov til å være et barn. Fortell meg også at jeg har lov til å tulle og le selv om vi er på et sykehus. Da forstår jeg at du skjønner at jeg er et barn, og du gir meg lov til å være et barn.
  10. Vær deg selv, slik du er. Det betyr også at du kanskje må våge å legge vekk noe av profesjonaliteten din. Når du er ditt autentiske jeg, da gir du også meg tillatelse til å være den jeg er.

Snakk med barna om kriser og sorg

«Det er ikke skadelig for barn å snakke, men det er galt av oss å ikke lytte»
(Raundalen & Schultz, 2011).

Mette Senneseth

Mette Senneseth, stipendiat og forsker ved
Senter for Krisepsykologi, Bergen.

(mer…)

Hvordan helter i barnelitteraturen kan hjelpe verdensmestre i usynlighet ut av skapet – eller peisen

Jeg vil tro at vi er mange som er, eller har vært, verdensmestre i usynlighet. Man blir gjerne verdensmester i usynlighet når man har opplevd overgrep og vold, eller har vokst opp med foreldre som er psykisk syke, som sitter i fengsel eller som ruser seg. Verdensmestre i usynlighet får sjelden gullmedaljer og utmerkelser. Isteden får de merker i kroppen og sjelen som ingen kan se. De er jo tross alt usynlige.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

Denne bloggposten skal handle om det å være såkalt usynlig barn. Men den skal først og fremst handle om det å lese. Som pårørende og overgrepsutsatt barn, vet jeg hvor viktig det er å ha helter å identifisere seg med, og i litteraturen fins det mange helter som kanskje kan være til hjelp når de usynlige barna skal hjelpes fram i synligheten. Det er fantastisk når litteraturen gjør at man møter seg selv i døra eller på boksiden. Det er fantastisk når man kjenner igjen en bitteliten flik av seg selv i helten. Når man ser hva som faktisk er mulig å få til. Heltene i litteraturen gjør at vi ser hvordan det umulige blir mulig. Vi ser at det går an å kjempe. Overvinne. Mestre.

Som barn hadde jeg mange litterære helter: Pippi fordi hun klarte seg uten en mamma. Madicken fordi hun var så enormt tøff som balanserte på skoletaket, og som sloss. Skorpan i Bröderna Lejonhjärta fordi han etterhvert måtte våge for å kunne bli et menneske istedenfor en liten lort. Frøken Detektiv fordi hun hamlet opp med den ene skurken etter den andre. Rydiger von Schlotterstein i Den vesle Vampyren fordi han skilte seg ut fra andre vampyrene, og fordi han hadde skeive tenner, akkurat slik som jeg hadde selv før jeg fikk tannregulering.

Som barn gjorde jeg meg ofte usynlig ved å si at alt var bra. Når jeg var lei meg, gjemte jeg meg. Ofte satt jeg inne i klesskapet til mamma. Det luktet så godt av klærne hennes. Det var et slags trygt sted å være, også da hun var innlagt på psykiatrisk avdeling. Jeg hadde også et hemmelig gjemmested inne i den store murpeisen i kjellerstua vår. Jeg krøyp inn i det rommet som var tiltenkt oppbevaring av ved. Hvis jeg klatret litt oppover, var det en liten hylle der som jeg fikk plass til å sitte på. Der kunne jeg sitte på gode dager, med lommelykt og lørdagsgodt. Inne i peisen møtte jeg alle heltene mine! Der leste jeg både Pippi, Frøken Detektiv og Den vesle vampyren. Men jeg satt ikke bare inne i peisen for å få fred og ro til å lese. Jeg satt dessverre også inne i peisen når jeg faktisk trengte å bli sett. Særlig da. Jeg ble skikkelig god på å være usynlig når jeg hadde størst behov for å være synlig.

Et kjennetegn ved noen av heltene i barnelitteraturen er at de ofte klarer seg mer eller mindre uten voksenhjelp eller at de må kjempe mot voksne. Men alle små helter trenger gode hjelpere! Barn trenger de trygge voksenpersonene. Uten den trygge voksenpersonen som jeg selv hadde i mitt eget liv, vet jeg heller ikke om jeg hadde klart meg like godt som jeg gjør i dag. Jeg tror derfor det viktigste budskapet vi sender ut til barn i vanskelige livssituasjoner, er at de skal slippe å være alene med utfordringene sine.

De gode barnebøkene i dag som tar opp tabubelagte temaer, har nettopp tydelige voksenperson som hjelper barnet. I boka Håret til mamma av Gro Dahle og Svein Nyhus som tematiserer psykisk sykdom, får Emma hjelp av en mann (han kan tolkes som psykolog) til å rydde opp i alle flokene i mammas hår. Også i Eli Ryggs bok Jeg sa ikke kom inn som tematiserer seksuelle overgrep, fins det voksne hjelpere. Det er først og fremst moren til hovedpersonen Maria som er den trygge hjelperen, men Maria får også støtte fra faren, læreren, en venn av familien og en psykolog. I boka Filiokus og Blåmann Klåmann av Mari Hoem Kvam får Filiokus i likhet med Mari hjelp av mamma til å bryte tausheten i etterkant av overgrep. I Sinna Mann som tematiserer vold, og som i likhet med Håret til mamma er laget av Gro Dahle og Svein Nyhus, får Boj hjelp av en dame han møter i parken. Til og med selveste kongen blir en viktig hjelper for Boj! Kongen svarer nemlig på et brev som Boj sender ham.

Både Emma, Maria, Filiokus og Boj har altså voksenpersoner som ser dem. Likevel: Det kan være vanskelig og utfordrende å bli synlig når man har vært verdensmester i usynlighet, selv når man har støttende voksenpersoner rundt seg. Man føler seg naken og skamfull når andres øyne plutselig ser alt det som hittil har vært så god skjult. Derfor tror jeg det er viktig at de usynlige ikke tvinges ut av usynligheten, men lokkes sakte ut gjennom anerkjennelse og ved at noen har troen på dem.

Jeg skulle ønske at alle de usynlige barna som lever i dag kunne få hjelp til sakte og forsiktig å komme ut av skapet – eller peisen. Det å bli synlig, og å bli helten i sitt eget liv, er ikke noe som er gjort på en dag, eller som kan fikses i en feil. Det krever tid, mot og øvelse, og kanskje altså en god dose litteratur. Noen ganger må vi kanskje hjelpe et barn med å finne de heltene det kan identifisere seg med. Men at det fins en passende helt der ute for alle barn, det er jeg helt sikker på. Kanskje kan noen av tekstene som er nevnt i denne bloggposten være en start?

Nettverksdugnad etterlyses når foreldre rammes av kreft

av Mette Senneseth, stipendiat, Senter for Krisepsykologi, Bergen

Årlig opplever ca. 3500 barn at mor eller far får en kreftdiagnose . Kreft er en alvorlig sykdom som ikke bare rammer den syke, men som påvirker hele familien. Små barn påvirkes ofte av de konkrete endringene i hverdagen, som at mor eller far er på sykehus og at rutinene hjemme endres. Større barn er svært belastet med bekymring for den syke, men har ofte vansker med å utrykke tanker og følelser omkring dette.

Mette Senneseth

Mette Senneseth, stipendiat
Senter for Krisepsykologi

Undersøkelser har vist at større barns bekymring for den syke er så tilstedeværende på skolen at læring blir vanskelig og at skolekravene blir for store. De kan også oppleve at foreldrene har mindre mulighet til deltagelse i fritidsaktiviteter og at det er vanskelig å planlegge ferier og andre aktiviteter. Samtidig som den kreftsyke gjennomgår både langvarige og tøffe behandlinger, opplever den friske forelderen ofte en betydelig økt rollebelastning. Mange av disse foreldre erfarer at belastningen på familien er så stor at de har mindre kapasitet til å følge opp barna. Disse foreldrene uttrykker behov for mer støtte fra sitt sosiale nettverk og hevder at det er umulig å opprettholde en tilnærmet normal hverdag for barna uten hjelp .

 

Noen familier kan også oppleve at hjelpen de får ikke er støttende eller at deler av nettverket trekker seg helt bort. Mange opplever at kreft er en langvarig sykdom og etterlyser hjelp over tid. De kreftrammede familiene etterspør hjelp til å følge barna på trening, delta på sosiale aktiviteter og til praktiske oppgaver i hjemmet. Dette betyr at nettverket kan bidra på mange ulike områder, alt etter familiens behov og hva som er naturlig for den enkelte.

Undersøkelser har imidlertid vist at det sosiale nettverket ønsker å støtte, men at de er usikre på hvordan. Nettverkene etterlyser mer kunnskap om hvordan de best kan yte slik hjelp og støtte. Dermed har vi en situasjon der de rammede familiene på sin side trenger hjelp, men synes det er vanskelig å be om den, og på den andre siden står et usikkert nettverk som trenger råd og veiledning i hvordan de best kan hjelpe.

På bakgrunn av dette har Senter for Krisepsykologi startet forskningsprosjektet «Sosial nettverksstøtte og kreft» . Hensikten med prosjektet er å finne ut om man ved å undervise nettverket kan optimalisere støtten til familier som er rammet av kreft – og å undersøke om dette bedrer barnas livskvalitet og mentale helse. Ved å avhjelpe både den friske og syke forelderen er det nærliggende å tro at man også kan øke foreldrenes kapasitet til å følge opp barna.

Vi ser fram til resultatene av denne studien, fordi de kan åpne for en bedre livskvalitet for mange barn og deres foreldre i framtiden. Inntil videre oppmuntres familier som er rammet av kreft til å kommunisere ut sitt behov for hjelp og støtte i nettverket . Nettverket oppfordres til å gå sammen i en nettverksdugnad, slik at støtten kan deles på flere og ikke minst vare over tid.