helse

Det trengs en hel landsby for å oppdra et barn. Hvordan oppdra en landsby til denne rollen?

Det afrikanske uttrykket «It takes a village to raise a child» har gitt navnet til et internasjonalt forskningsprosjekt, der også Norge er med. Forskningsprosjektet «Village – how to raise the village to raise the child» har som mål å bedre mestring, livskvalitet og utviklingsforløp hos barn som vokser opp med psykisk syke foreldre.

ingunn-olea-lund

Ingunn Olea Lund, PhD, Seniorforsker ved Folkehelseinstituttet

På verdensbasis bor rundt hvert fjerde barn bor sammen med en psykisk syk forelder. Hvordan går det med disse barna? Det ble tatt frem som noe det var viktig å forske på under en stor idedugnad som ble gjennomført i Østerrike.

Gjennom idedugnaden «Tell Us!» ble personer som er i behandling for psykiske lidelser, deres pårørende, og helsepersonell som jobber med denne pasientgruppen oppfordret til å si noe om hva slags forskningsspørsmål de mente det var viktig å få besvart. Et tema som ble trukket frem var: Hva kan gjøres for å redusere risiko for at barn av psykisk syke foreldre selv utvikler slike problemer? Hvordan kan forskning bidra til å støtte disse familiene, og bidra til bedre evne til å håndtere stress, påkjenninger og vanskelige situasjoner? Disse spørsmålene ble opplevd som viktige for både de berørte familiene og helsepersonell.

Arrangerte en «idelab»

I etterkant av idedugnaden deltok forskere fra hele verden på en såkalt idelab, arrangert i Østerrike i 2017. Idelab er inspirert av en metode utviklet i England, kalt «the sandpit» som brukes til å utvikle innovative forskningsprosjekter gjennom utveksling av ideer og diskusjon på tvers av faggrenser over fem lange og intense dager. Hensikten med idelaben var å samle forskere som har barn av psykisk syke foreldre som interesseområde, men som har ulik fagbakgrunn og tilnærming, og som derfor vanligvis ikke møtes. Forskere fra hele verden kunne søke om å delta, og 30 av disse ble valgt ut. Opplegget var planlagt og fasilitert av Ludwig Boltzmann Gesellshaft, KnownInnovation og eksperter på forskningsfeltet. Tanken bak samlingen var å stimulere til utvikling av innovative forskningsprosjekter, og oppmuntre til å jobbe og tenke annerledes. Den tverrfaglige tilnærmingen resulterte i nye samarbeid og ny tenkning rundt samfunnsproblemer og hvordan disse kan løses. Et utfall av idelaben var at to av forskningsprosjektene som ble utviklet ble tildelt 3 millioner euro hver for å gjennomføre forskning som skal bidra til bedre støtte til barn av psykisk syke foreldre.

Internasjonalt samarbeid

Et av prosjektene som ble finansiert er «Village – How to raise the village to raise the child». Prosjektet skal gjennomføres i Østerrike og finansieres av the Austrian Federal Ministry of Health – Science and Research. Prosjektgruppen består av et tverrfaglig forskerteam fra seks land: Østerrike (Innsbruck Medical University og Ludwig Boltzmann Institute for Health Technology Assessment, Australia (Monash University), Pakistan (The Aga Khan University), Tyskland (Philipps University Marburg), England (London School of Economics) og Norge (Folkehelseinstituttet).

Ett av fire barn

Bakgrunnen for prosjektet «The Village» er at ca. ett av fire barn bor sammen med en psykisk syk forelder. Den emosjonelle, sosiale, økonomiske og praktiske innvirkningen på de personene det gjelder og på samfunnet rundt er stor. Barn av foreldre med psykiske lidelser har økt risiko for å oppleve en rekke problemer slik som angst, depresjon og andre psykiske problemer, og problemer med skole og sosialt. Intervensjoner som støtter opp om behovene til disse barna og ungdommene kan bidra til å redusere risikoen for slike problemer, og bidra til bedre livskvalitet, mestring og utviklingsforløp.

Lovparagraf er ikke nok

Det er fortsatt store utfordringer knyttet til tidlig identifisering av barn som pårørende. I Norge har vi en lovparagraf som pålegger helsepersonell å avklare om pasienter som kommer til behandling for psykiske problemer har barn – og å informere og følge opp de av barna som er under 18 år. Dette er unikt i verdenssammenheng. Men, på tross av lovparagrafer, viser forskning at dette ikke gjøres i tilstrekkelig grad i praksis. Resultater fra en nylig gjennomført multisenterstudie (Ruud m.fl. 2015) fant at loven ikke har medført tilstrekkelig endring og det trekkes frem at ytterligere tiltak er nødvendig.

Barna forblir usynlige

I de fleste land forblir barna «usynlige» – og med det er sannsynligheten stor for at behovene deres ikke blir møtt. Mangel på samarbeid på tvers av disipliner og sektorer for å tilby støtte og oppfølging av barn som lever med psykisk syke foreldre er en global utfordring.

Forskningsprosjektet «The Village» skal finne måter å kartlegge om voksne med psykiske lidelser har barn – og å bedre den formelle og uformelle støtten som disse barna, ungdommene og familiene deres mottar. Dette skal gjøres i samarbeid med interessenter, slik som ungdommer og unge voksne som har egenopplevd erfaring med å vokse opp med psykisk syke foreldre, og representanter fra helsetjenesten. Med bakgrunn i dette skal vi utvikle, implementere og evaluere om tiltakene hjelper barn og ungdom. Effektive intervensjoner vil kunne bidra til bedre helse og trivsel for fremtidige østerrikske generasjoner, og å bryte generasjonsoverføring av negative erfaringer i barndommen. Forskningsresultatene vil også være relevante for helsepersonell og beslutningstakere i andre land, og det internasjonale forskningsmiljøet.

Følg prosjektet!

Vi er i oppstartsfasen med prosjektet, som startet i februar i år, men sjekk gjerne ut nettsiden vår for mer informasjon: http://village.lbg.ac.at/. Her kan dere også fylle inn e-post adresse om dere ønsker å få tilsendt nyhetsbrev. Følg oss også gjerne på twitter (@lbgvillagechild), eller ta kontakt med oss om dere vil vite mer!

 

«Han (fastlegen) kjenner jo alle, heile familien. Og ungane er trygge på han. Han forstår kva me treng.»

Når foreldre strever med sjukdom eller rusproblem, kan det påverke funksjon på ulike nivå, også korleis dei klarer følgje opp og ta seg av barna sine. Fastlegen skal, i tillegg til å ta seg av den sjuke, også sørge for at barna i familien får nødvendig informasjon og oppfølging. Slik står det i lovverket, men er dette mogleg å følgje opp – og korleis kan det best gjerast? Dette vart undersøkt i mi doktorgradstudie fullført ved UiB i vår.

Frøydis Gullbrå

Frøydis Gullbrå er kommunelege i Modalen, Hordaland og har tatt doktorgrad på fastlegens rolle for barn som pårørende.

Sjukdom hjå ein forelder kan gjere at dei får vanskar med å sjå kva barna deira treng. Barna kan få ekstra påkjenningar og bekymringar, og om slike byrder varer over tid, kan det gå ut over barnet si eiga helse. Ved å tidleg fange opp dei som har behov for oppfølging, kan ein redusere påkjenninga og hindre eigne plager hjå barna. Dette er god, førebyggjande medisin.

«Når de gløttet inn på soverommet, så lå jeg og skrek hele tiden fordi jeg hadde så vondt. Det er klart ungene ble bekymret. De ble jo livredde og trodde jeg var døden nær… og jeg klarte ikke da å fange opp bekymringen deres i det heile tatt. Men senere har dattera mi fortalt om det, da.»

Dette fortel ei kvinne som i mange år har vore plaga av invalidiserande ryggsmerter. Ho var mykje i kontakt med fastlegen, men barna sin situasjon vart ikkje tema.

«Då mor låg på dødsleie heime, så skulle eg ønske at legen hadde tatt seg tid og sett seg ned med oss barna, berre ei lita stund, og spurt om korleis me hadde det. Og så kunne han fortalt litt om kva vi kunne forventa oss! Mor snakka for eksempel ikkje dei to siste dagane. Slikt kunne jo vore kjekt å vere førebudd på».

Slik fortel ein ungdom om behov for informasjon og å bli sett. Ho tenkjer fastlegen kunne vore til god hjelp.

Ein mann med psykisk sjukdom har denne erfaringa:

«Ja, han (fastlegen) ser liksom totalsituasjon han. Han kjenner jo alle, heile familien. Og ungane er trygge på han. Han forstår kva me treng. Om eg blir henvist til ein spesialist, så ser jo ikkje den totalsituasjonen. Det er veldig mykje vanskelegare for dei på DPS.»

Desse sitata er henta frå doktorgradsarbeidet mitt, og illustrerer behov og nytte av fastlegar for familiar med sjuke foreldre.

I denne studien har eg gjort intervju med fastlegar, ungdom av psykisk sjuke, alvorleg fysisk sjuke eller rusbrukande foreldre – og intervju med sjuke eller rusavhengige foreldre.

Gjennom intervju med fastlegar, finn eg at desse legane er i ein god posisjon for å hjelpe barn av sjuke foreldre. Dette skjer både ved rådgiving, samarbeid, vidare-tilvising og ikkje minst ved å tidleg identifisere dei som kan ha bruk for støtte og hjelp. Barna blir likevel ofte oversett. Fastlegar har ein travel kvardag, dei har mange å ta seg av, i tillegg til alt som skal dokumenterast i form av notat og erklæringar. Personen som oppsøkjer legen er ofte den som har tema å ta opp i timen, og det kan vere utfordrande å få tid eller kapasitet til å ta opp tema om barna.

Ungdomar som har vakse opp med sjuke eller rusavhengige foreldre treng at nokon veit om den vanskelege situasjonen dei lever i , med lite tryggleik og påkjenning knytt til foreldre sin sjukdom på eine sida, og ynskje om å vere normal, som andre på den andre sida. Mange uttrykkjer behov for meir informasjon om situasjonen til den sjuke forelderen. Fleire uttrykkjer behov for nokon å snakke med om situasjonen dei er i, og dei har opplevd å ofte bli oversett i hjelpeapparatet. Desse ungdomane er helst innom fastlegen om dei har fysiske plager eller behov for erklæringar. Dei ynskjer gjerne at fastlegen tok opp tema om heimesituasjonen, då dette også påverkar plager og helsa deira.

Sjuke eller rusbrukande foreldre fortel også at dei gjerne ynskjer at fastlegen tek opp tema om korleis barna sin situasjon blir påverka ved sjukdom. Dei ynskjer hjelp for barna sine, og fleire ynskjer råd om korleis snakke med barna om mor eller far sine vanskar.

Vi ser at fastlegane er i ein god posisjon for å hjelpe barn som pårørande, men ofte blir det likevel ikkje gjort. Ut frå dette doktorgradsarbeidet kan følgjande råd gjevast til fastlegar:

  • Spør om barna når du har konsultasjon med ein forelder med tilstand som kan påverke foreldrefungering.
  • Set eventuelt opp eigen time med barna som tema.
  • Kartlegg behov for informasjon eller oppfølging, gi råd til foreldre.
  • Bruk samarbeidande helsepersonell, til dømes helsesøster for oppfølging av barn/ungdom.
  • Nytt sjansen når ungdom er inne med fysiske plager. Snakk om heimesituasjonen.
  • Delta i aktuelle samarbeidsmøter rundt desse foreldra – der kan ein effektivt dele informasjon mellom mange.

Barn med sjuke og rusbrukande foreldre treng å bli sett – der trur eg mange fastlegar kan bli litt betre. Det skal ikkje alltid mykje til for å gjere situasjonen litt betre – det å få forståelse for at ein lever i ein vanskeleg situasjon og å få nokon å snakke med, kan vere god hjelp for mange.

Faren hans ruser seg – hva skal jeg si?

– Jeg var så fortvilet, jeg ringte rundt og spurte: Hva skal jeg si til sønnen min? Hvordan skal jeg fortelle ham at faren hans er narkoman?

Turid Wangensteen

Turid Wangensteen er phd-stipendiat ved Høgskolen i Lillehammer tilknyttet Mosaikkprosjektet (NFR).

Line er 43 år gammel og bor sammen med sønnen Anders, på 13. De siste årene har det bare vært de to. Da Line forsto at sønnens far hadde begynt å ruse seg igjen etter flere års rusfrihet, ble hun fortvilet og redd, og hun har i stor grad begrenset samværene mellom far og sønn. Faren blir invitert til bursdager og skoleavslutninger, men møter sjelden opp. Anders savner pappaen sin. Han husker tilbake på da de var i slalåmbakken sammen og da de gikk på kino – bare de to. Han blir sint på moren som nekter ham å være sammen med faren.

– På et tidspunkt da Anders var rundt 10 år forsto jeg at jeg måtte snakke med ham om farens problemer. Men hva skulle jeg si? Hvordan forklarer man en 10-åring at faren er rusmisbruker?

Hun ringte barneverntjenesten for å få råd, og fikk snakke med en saksbehandler. De kunne imidlertid ikke hjelpe til. På grunn av kapasitetsproblemer kunne de kun bistå dersom det var en registrert barnevernssak. Line ringte NAV, og fikk snakke med en ruskonsulent. Hun opplevde at ruskonsulenten kun var opptatt av farens rusmiddelproblemer og om å tilby behandlingstiltak. Hun hadde ingen råd å gi om hvordan Line kunne snakke med Anders.

Månedene gikk og Line hadde fortsatt ikke snakket ordentlig med Anders. Så får hun en telefon fra en behandlingsinstitusjon for rusmiddelavhengige.

– Hei, jeg heter Knut, og jeg er barneansvarlig her. Du vet det kanskje ikke, men Roger er innlagt her til behandling. Han er virkelig seriøs og gjør en veldig god jobb med seg selv. Vi lurer på om han kan få treffe sønnen sin. Vi vurderer at Roger er veldig klar for det nå, vi tror at det vil gjøre at han opprettholder motivasjonen til å fullføre behandlingen her. Og familie er veldig viktig, det viser seg at de som har god kontakt med familien, og særlig med barna, er de som klarer seg best.

Line blir rasende. Her ringer de fordi det kan være bra for faren, i hans behandlingssituasjon, å ha kontakt med sønnen. Hva med gutten da? Er den barneansvarlige på behandlingsinstitusjonen virkelig ikke interessert i hvordan Anders har det? Hvordan det har vært å være han i disse årene hvor faren ikke har vært tilstede?

Line fortviler, det må da være noen som kan gi råd om hva hun skal si til Anders. Hun er redd for å fortelle for mye, vil han da bli redd? Eller vil han bli enda sintere? Til slutt får hun tips om å ta kontakt med Pårørendesenteret. Hun ringer og blir invitert dit for en samtale. Line forteller meg om opplevelsen av å bli møtt av en varm dame som var opptatt av henne og av Anders, og ikke bare av faren. Denne kloke damen hadde et konkret råd å gi om hva Line kunne si til sønnen:

– Faren din har et problem med narkotika. Det er ikke din skyld. Han får hjelp av noen voksne som er eksperter på hjelpe folk med rusproblemer. Du kan spørre om hva du vil, og jeg skal svare så godt jeg kan.

Når jeg intervjuer Anders spør jeg om han har et råd til voksne som skal snakke med barn om foreldrenes rusproblemer?

– Jeg vet ikke egentlig… jeg vil kanskje anbefale å fortelle det så tidlig som mulig, sånn at barna kunne forstått det bedre, istedenfor å gå rundt å lure. De trenger å vite at det ikke er deres skyld.

Så hva kan vi lære av Lines og Anders’ historier? Hvordan kan vi bruke deres erfaringer til å møte familier med rusmiddelproblemer på bedre måter? For det første kan vi ta Anders sine råd på alvor. Han anbefaler at voksne snakker med barn om at foreldre har rusmiddelproblemer. Barn merker at det er noe, noe som ikke stemmer, noe som er annerledes. De opplever at familien deres er forskjellig fra andre familier, men uten at de helt vet hvorfor. Barn merker også godt når voksne ikke vil snakke om det, når de unngår temaet eller snakker det bort. De ungdommene jeg har intervjuet forteller om hvor opptatt de har vært av relasjonen til den rusavhengige forelderen, også når de ikke har bodd sammen. De forteller om en miks av følelser – om kjærlighet, sorg, sinne og bekymring. Og om ensomheten fordi det ikke har vært noe rom for dem å snakke om det. Det å ikke vite skaper større utrygghet enn det å vite. Og det til tross for at det er smertefullt å få vite at en eller begge foreldrene har alvorlige problemer. Men hva skal vi si? Hvordan skal vi si det?

Line opplevde å ikke ha noen å spørre til råds om hva hun kunne fortelle til Anders, og hun prøvde virkelig. Andre foreldre ville kanskje ha gitt opp etter noen forsøk.  Barna vil ikke fått den muligheten som Anders fikk til å snakke om sine følelser, tanker og bekymringer. Det finnes etter hvert flere gode barne- og ungdomsbøker, filmer og nettsteder (se linker under) om å vokse opp med foreldres rusmiddelproblemer. Kunnskap om disse må også ut til fagfolk på NAV, i barneverntjenesten, i barnehagen og på skolen, til de som møter barn og foreldre slik at de har råd å gi når noen spør. Trolig er det også blant disse et behov for mer kunnskap om rusmiddelavhengighet og om barn som vokser opp med det, slik at de kan møte familiene på gode måter og med forståelse for den situasjonen barna er i.

En tredje erfaring vi bør ta med oss er hvordan ansatte som jobber i rusbehandling kan bli flinkere til å ha et barneperspektiv når pasienter er foreldre. De fleste avdelinger har ansatte som er barneansvarlige, men det er nok flere enn bare Knut som ser på barna først og fremst som viktige i pasientens behandlingsprosess. Lines raseri over den barneansvarlige var berettiget, og hun stilte helt sentrale spørsmål – Hva med Anders, er det ingen som er opptatt av hvordan han har det? Vi har en unik mulighet til å se, møte og hjelpe barna når foreldrene er i rusbehandling. Det er en mulighet vi ikke må la gå fra oss!

 

www.barnsbeste.no

nyheter.barnsbeste.no

www.pårørendesenteret.no

www.barweb.no

www.parorende.no

www.snakketoyet.no

www.vfb.no

 

«Jeg lengtet etter at mamma skulle si: ­– Kaja, jeg skjønner at det har vært vanskelig og tøft for deg at jeg har vært alkoholiker og drukket mye»

 

aase-sundfaer-2

Aase Sundfær er klinisk sosionom og har i mange år jobbet ved Oslo Universitetssykehus, tilknyttet Barne -og Ungdomspsykiatrisk avdeling (BUP).

Kaja er en av mine informanter fra min forløpsstudie: Barna til 31 kvinner med rusproblemer. Studien – eller rettere sagt, fem studier – har strukket seg over 25 år. Jeg har vært særlig opptatt av hvordan barna kommuniserer til foreldre og andre nære personer om situasjonen i hjemmet og i hvilken grad barna får anerkjennelse for sine erfaringer.

Alle de fem studiene bygger på kvalitative intervjuer både med foreldre, barna og barnas lærer. Det var bare unntaksvis at barna fortalte at de snakket med noen om hvordan de hadde det. Enda mer sjeldent hendte det at barna eller de unge konfronterte foreldrene med rusmisbruket i familien. Et barn fortalte at hun heller ikke snakket med søsknene sine etter veldig dramatiske episoder i hjemmet. For eksempel da moren løp ut i snøen om natten og ville ta livet sitt, og hele familien var redd for at mamma skulle dø.

Denne historien beskriver behovet for og betydningen av anerkjennelse som psykologisk støtte og emosjonell avlastning med utgangspunkt i relasjonen mellom en mor og datteren Kaja.

Kaja var 20 år da denne samtalen mellom oss fant sted. Vi møtes på cafe. Hun har flyttet tilbake til moren etter at hun et halvt år har jobbet et annet sted i landet. Da hun var femten ville hun ikke bli intervjuet. Jeg måtte nøye meg med å intervjue moren som fortalte at det gikk dårlig med Kaja på skolen, mye skulking og mange møter med lærer som ikke var til hjelp. Da Kaja var åtte år, hadde vi en lang prat hjemme hos henne. Kaja var meddelsom, hun likte å tegne og gå på SFO der de fikk varm mat. Faren sin kunne hun ikke treffe så mye, fortalte hun den gang. Det var fordi han var på «hjem». Det betød, fikk jeg vite av moren, at faren var i rusbehandling. Moren har vært alene med Kaja og den to år eldre broren gjennom barnas oppvekst. Det har vært vanskelige år med dårlig råd og lite støtte fra omgivelsene. Broren hadde flyttet hjemmefra da jeg intervjuet Kaja som tjueåring.

– Hva har det betydd for deg at du har hatt en mor som har ruset seg? spør jeg.

– Jeg har jo hatt to foreldre som har ruset seg. Pappa var jo narkoman fra jeg var null til jeg var ni år. Men jeg har vært mest sint på mamma. Hun har brukt penger og ikke holdt løftene sine. Jeg har vokst opp med to forskjellige mødre, som var avhengig av om hun hadde drukket eller ikke. Da jeg var liten bad jeg til Gud hver dag om at når mamma kom hjem, så skulle hun ikke ha drukket, – og hun gjorde aldri noe for å få behandling.

­

– Det er noe jeg ikke greier å slutte å bry meg om, noe jeg aldri greier å slutte å tenke på, det kommer tilbake til meg på nytt og på nytt. Det er at moren min aldri har erkjent hvor vanskelig det har vært for meg og broren min at hun har drukket. At hun har valgt alkoholen alltid. Ingen, hverken mamma eller pappa, har innrømmet at de har gjort feil, at de har såret oss.

– Jeg lengtet etter at hun skulle si til meg: Kaja, jeg skjønner at det har vært vanskelig og tøft for deg at jeg har vært alkoholiker og drukket mye. Hun har aldri sagt det, aldri. Hun har sagt at hun ble så nervøs av oss og at vi har oppført oss dårlig, så hun fikk behov for å trøste seg. Hvis vi snakker om det nå, så ender det alltid med at det er mamma det er synd på. Og at hun drakk fordi vi barna hennes var så vanskelige, og at det egentlig var vår skyld, sier Kaja.

– Det er det jeg drømmer om. At hun skal si at hun har forstått at det har vært vanskelig for meg og for broren min, istedenfor så blir det liksom synd på henne.

– Ja, jeg vet, hvor vanskelig det har vært noen ganger. Du har fortalt at du ofte satt på trappa utenfor og ventet på at mamma skulle komme hjem og du hadde ikke nøkkel og at en gang satt du der til seint på kvelden og fikk overnatte hos naboen, sier jeg.

– Ja, vi har opplevd mye. En gang vi var på ferie i Hellas ble vi forlatt av mamma. Hun bare forsvant fra oss og vi ble igjen på hotellet. Vi ventet og ventet. Jeg var ni og broren min elleve.

– Vi måtte gå til noen voksne på hotellet som hjalp oss. De hjalp oss med å få komme tilbake til Norge. Det var barnevernet i Norge som ble kontaktet. Samme året prøvde mamma å ta livet sitt med piller, fortsetter Kaja.

For Kaja var det en stadig tilbakevendende sorg at moren ikke kunne erkjenne rusmisbruket sitt slik at datteren kunne bli bekreftet av moren som en jente som hadde opplevd mye skremmende og vanskelig i kjølvannet av morens alkoholisme.

Fem år seinere intervjuer jeg Kaja på nytt. Hun har invitert meg til å besøke henne i leiligheten der hun bor sammen med samboer og deres knapt ett år gamle datter.

Vi sitter i sofaen og datteren øver seg på å gå rundt salongbordet. Kaja ser forelsket på barnet sitt og har et øye med henne mens jeg intervjuer.

– Kaja , fikk du hjelp som vi snakket om sist vi møttes?

– Nei, jeg har så vanskeligheter for å be om hjelp, og akkurat nå har jeg ikke behov for å søke hjelp. Det jeg er mest sår over er at mamma kunne velge å leve et slikt liv. Kaja løfter opp barnet og setter det på fanget.

Mamma innrømmer egentlig ikke noe, men jeg vet jo at hun er klar over det. Hun er ikke interessert i å ta tak i det selv. Jeg har på en måte lagt det fra meg at jeg skal hjelpe henne hele tiden, det nytter ikke. Før så såra det meg så veldig at hun kunne velge og leve et sånt liv. Jeg skjønte det aldri, men nå. Kaja stryker barnet over hånden og fortsetter: – Nei, jeg skjønner det ikke, det eneste jeg skjønner er at hun er syk. Hun har psykiske problemer.

Den første opplevelsen av anerkjennelse formes i nære relasjoner. Mors eller fars tilgjengelighet og innlevelse i barnet er en viktig forutsetning for barnets identitetsdannelse og utvikling av tillit.

Innen den enkelte vanskeligstilte familie er rusmisbruket og alt som følger med, ofte tabubelagt. Det betyr at både de voksne og barna er ensomme med sine erfaringer. Barna opplever ikke bekreftelse og anerkjennelse av det de opplever som kan være svært skremmende, slik Kaja forteller.

Dessverre oppsøkte hverken moren eller datteren noen gang behandling. Ingen av dem fikk hjelp til å snakke sammen om det som skjedde i familien. Moren fikk ikke hjelp til å bekrefte og anerkjenne datterens situasjon i hjemmet og datteren fikk ikke hjelp til å bearbeide skremmende og vonde erfaringer i oppveksten. Mot denne bakgrunn må man se betydningen av tilrettelagte samtaler mellom foreldre og barn som en viktig emosjonell avlastning for foreldre og barn, hvor barna og de unge kan få anerkjennelse og sosial verdsetting for sine erfaringer i familien. Å ha familieperspektivet i behandlingen av rusmisbrukere og deres pårørende er derfor livsviktig for den videre utvikling hos barna og kommunikasjonen mellom foreldre og barn. Derfor må man også se betydningen av bruk av barneansvarlig på de ulike behandlingsstedene.

Referanser
Sundfær, Aa,(2012) God dag jeg er et barn. Om barn som lever med rus eller psykisk sykdom i familien.  Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke.

Sundfær, Aase (2012) «Hvem skal passe på mamma hvis jeg flytter?» – kapittel i antologien Barn som pårørende. Abstrakt forlag.

 

Les også Sundfærs innlegg hos forebygging.no: Å være barn eller ungdom i familier med rus og/eller psykisk sykdom

 

Hvor gammelt er egentlig dette barnet?

Jeg er invitert hjem til Anna og Torben, og deres lille jenta, Sofia, som er 8 mnd.. Jeg ringer på dørklokken. Ingen åpner, men Torben roper at jeg kan komme inn. I sokkelleiligheten slipper ikke vårsolen inn, vinduene er dekket med mørke gardiner. Sigarettrøyken henger tungt i stuen. Mor og far sitter i sofaen med øynene klistret til Tv’n, mens en liten jente ligger helt musestille på gulvet uten noen å feste blikket sitt i. Jeg setter meg ned på gulvet og tenker….hun her kan umulig være mer en to måneder gammel….hun er bitteliten, og det eneste tegnet på at Sofia har enset meg er et kjapt blikk før hun sakte snur hodet sitt vekk fra meg. Jeg jobber lenge før jeg får et nytt kjapt øyekast. Jeg ber mor og far å skru av tv’n og så begynner vi å snakke sammen.

Ulrika Håkansson-portrett
Ulrika Håkansson, psykolog og stipendiat ved Høgskolen i Lillehammer

Mange av familiene jeg møter har fått en vanskelig start på livet sammen. Jeg får en klump i magen, og tenker at verken foreldre eller barn har det spesielt godt, verken hver for seg eller sammen. Sofia var fysisk frisk, men alvorlig preget av emosjonell omsorgssvikt. Ja, så preget at hun faktisk hadde sluttet å vokse, både i kropp og sinn. Hun viste tydelige tegn på «failure to thrive». Som en vakker blomst, som ikke har fått nok næring, var hun på god vei til å visne hen. Den første tiden i et barns liv er en forunderlig tid full av muligheter for barnet samtidig som det bringer håp, ønsker og drømmer for foreldreskapet. Barnet er åpent for alle muligheter til å forme sin identitet gjennom samspillet, noe som har utviklingsmessige konsekvenser langt utover barndomsårene, både når omsorgen er trygg og god, og når omsorgen er preget av sårbarhet og risiko.

Mange viktige ting skal på plass hos barnet den første tiden i livet. Når barnet har blitt åtte måneder, slik som Sofia, er det mange utviklingsmilepæler som allerede har passert. Hun har lært det meste hun skal lære om non-verbal kommunikasjon, og hun har lært seg på hvilken måte mamma og pappa er tilgjengelige eller utilgjengelige før henne når hun trenger det. Gjennom dette har hun også lært mye om hvordan hun skal forstå seg selv. Et barns identitet vil i stor grad bli til gjennom relasjonene hun inngår i og måten hun blir forstått på. For Anna og Torben var Sofia et mysterium, som de ikke klarte å forstå, og de hadde gitt opp å prøve for lengst.

Vanskelige omsorgsbetingelser. Mange av foreldrene jeg møter forteller selv om egen oppvekst, preget av vanskelige omsorgsbetingelser. Slik var det også for Anna og Torben. Begge hadde tidlig lært seg å måtte klare seg på egen hånd. En av dem hadde opplevd vold og overgrep. Den andre hadde flyttet fra fosterhjem til fosterhjem. Felles for de begge var at de var preget av et liv uten nære, trygge omsorgspersoner.

Da Anna ble gravid hadde de bare vært kjærester noen få måneder, men de bestemte seg at dette skulle bli deres mulighet til et «normalt liv». Folk rundt dem var imponert når det viste seg at begge klarte å holde sine forsett om å holde seg rusfrie, og på termin fødte Anna en frisk og fin jente. For den lille familien skulle det nye livet begynne, men slik ble det ikke. Det ble lange, tunge dager fylt av ensomhet og usikkerhet rundt foreldrerollen.

Litt ut i praten vår sier Anna at «Sofias utvikling kan vel ikke være normal?». Jeg var enig. Jeg svarte at jeg kunne se at verken Sofia eller Anna hadde det bra. Det viste seg at Anna lenge hadde lurt på hva som var galt med datteren, ja nesten siden Sofia var nyfødt. I møte med ulike fagfolk i kommunen hadde hun ventet på at noen skulle tematisere det med henne, men ingen hadde sagt noe. Tvert imot hadde foreldrene fått skryt for sin rusfrihet, men morskapet ble ikke snakket om, mente Anna. .

Redd for å spørre. Mange av foreldrene jeg møter gir uttrykk for usikkerhet om hvordan de kan være gode omsorgspersoner for barna sine, og det ser jeg at mange samspill bære preg av. For Annas del var motivasjonen for å møte meg at jeg kanskje kunne hjelpe henne å få bedre kontakt med barnet sitt. Hun var selv bekymret, men visste ikke hva hun skulle gjøre. Anna ville ikke spørre noen av hjelperne sine, fordi hun var redd for at de da skulle forstå at hun egentlig ikke hadde peiling på hvordan man skulle være mamma.

Både forskning og mangfoldige historier fra foreldre, barn og fagpersoner viser at det intuitive gode, sensitive foreldreskapet er langt mer automatisk hvis du selv som liten har fått god omsorg. Hvis du har blitt frarøvet en trygg oppvekst kan det være mye mer utfordrende å selv gi sensitiv omsorg, til tross for at ønsket om det aller beste for sitt eget barn er til stede. For Anna og Torben var det få ting som falt dem intuitivt naturlig når det gjaldt til omsorg. De hadde fått praktisk råd og veiledning. Sofia fikk mat, stell og søvn når hun skulle, men svært lite emosjonell omsorg utover de praktiske oppgavene.

Vente og se-holdning. Hvis jeg skal gjette var nok mange fagfolk rundt familien også bekymret. Kanskje gikk de med en klump i magen. Kanskje tenkte de at det var viktig å støtte og oppmuntre foreldrene, si gode ting om det de faktisk mestret som gjorde at de ble styrket i sin selvtillit som mamma og pappa, og så gi konkrete råd om praktiske ting, sånn at barnet fikk et minimum av omsorg.

Jeg gjetter også på at man kanskje hadde sagt at man kunne «vente litt og se ting an», at ting kanskje skulle gå seg til etter hvert og at kanskje det skulle bli bedre nå når Sofia snart skulle begynne barnehage.

Jeg er ikke i tvil om at fagfolk har gode grunner for å «vente og se», men for Sofia går tiden. Tid som Sofia ikke har, tid som hun ikke får igjen, uansett hvor mye reparasjon man prøver å tilby henne i etterkant. Når vi som fagpersoner venter og vaker, lar vi barnets mulighet for et trygt fundament, og en god start på livet forsvinne. Samtidig frarøver vi mammaer og pappaer sine muligheter til å være gode og trygge for barna sine. Noe sto i veien for at familien ikke fikk den hjelpen de faktisk trengte. Noe sto i veien for at Sofia skulle kunne vokse og utvikles til et barn med flere muligheter enn det Anna og Torben selv hadde hatt i sine liv. Noe sto også i veien for at Anna og Torben kunne få mulighet å bryte generasjonsrekken av svikt, som de nå i realiteten påførte sin egen datter.

Når vi møter sårbare foreldre, er sjelden overfladiske intervensjoner, råd eller veiledning nok. Med utgangspunkt i antagelsen at de fleste foreldre ønsker barna sine en god og trygg oppvekst vil man kunne si; «deg har vi troen på, og vi skal gi deg det beste vi har, gjøre det skikkelig grundig, og ikke slippe taket for raskt».

Om vi som fagpersoner venter og ser ting an risikerer vi å støtte så vel svikt av barn, som svikt av muligheten for utvikling av det gode foreldreskapet.

 

 

 

 

 

10 ønsker fra et pårørende barn i møte med helsepersonell

Da jeg var liten, var jeg ofte på besøk på ulike sykehus og institusjoner. Som pårørende barn av en psykisk syk og suicidal mamma, hadde jeg mange ønsker for hvordan helsepersonellet skulle kommunisere med meg. Dessverre var dette ønsker som jeg enten ikke klarte å uttrykke eller ikke våget å si noe om. Det er først nå jeg er i stand til det. Denne bloggposten handler derfor om profesjonalitet, ord og rekvisitter. Og den skal handle om mine ønsker for det jeg vil kalle for et maskefritt språk.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

Maja Michelsen er språkviter og jobber ved Høgskolen i Østfold.

Når man som pårørende barn kommer inn på et sykehus, er det gjerne de voksne som dominerer scenen. Det gjør at man som barn lett kan havne i kulissene. Det som er hverdagslig på et sykehus for en voksen, kan være skremmende for et barn. Slike skremmende elementer kan eksempelvis være låste dører, hvite frakker og uendelige korridorer. Det kan også være personer som løper mens de snakker eller gråter i telefonen. Det er også skremmende med lukt av medisiner, oppkast og sterke vaskemidler. Også andre pasienter som roper høyt, kan være skummelt. Pasienter kan også være skumle fordi de ser skremmende ut fordi de er syke, eller fordi de har slanger og utstyr festet i kroppen.

Det å møte på profesjonalitet kan også være utfordrende for et barn. Profesjonalitet på et sykehus er koblet til måter personalet ser ut på og snakker på. Profesjonalitet er dessuten koblet til de rekvisittene man bærer og bruker i den jobben man gjør. Når man jobber på et sykehus, bærer og bruker man kanskje nøkler, permer eller medisinsk utstyr. Rekvisittene har ikke bare en praktisk nytteverdi. De er også symboler. De forteller noe om rollen til dem som bærer dem. Samtidig kan de være symboler på makt, for i profesjonaliteten ligger det også potensielle kilder til maktutøvelse.

Man kan også smykke seg med ord. Kanskje har man standardformuleringer eller fraser som er innøvde, og som står i stil til den jobben man skal utføre. Som liten møtte jeg mange slike standardformuleringer. En ofte brukt frase var: «Du trenger ikke ha dårlig samvittighet». Jeg opplevde også samtaler der jeg følte at helsepersonellet gjemte seg bak profesjonalitet, permer, travelhet og store møtebord.

Til nå har jeg bevisst brukt flere metaforer fra teaterverdenen om det å være pårørende barn på et sykehus Heldigvis er vi mennesker ikke uten vilje. Vi er ikke dukker i et teater. Vi er slett ikke låst fast i rekvisittene eller prisgitt manus. Vi kan både tenke om oss selv og snakke om oss selv. Vi kan det som heter å metakommunisere. Det gjør også at vi bevisst kan bruke tanker og språk til å endre atferd. Når det trengs kan vi også ta av oss maskene våre.

Det må påpekes at mye positivt har skjedd siden jeg selv var liten, og pårørende barn får en heldigvis en helt annen oppfølging og oppmerksomhet enn det jeg selv fikk. Nedenfor deler jeg likevel min egen ønskeliste for en litt mer maskefri kommunikasjon på sykehuset. Til tross for at dette er mine ønsker til helsepersonellet, og til tross for at jeg ikke kan snakke for andre enn meg selv, er det nok ikke utenkelig at det fins ett og annet barn ute som deler disse ti ønskene:

Maja-tegning

  1. Se på meg og lær deg navnet mitt. Fortell meg også gjerne hva du heter selv. Da forstår jeg at du vil bli kjent med meg.
  2. Smil til meg. Det er ikke sikkert jeg smiler tilbake, for kanskje er jeg både redd og lei meg. Men smil til meg likevel. Når du smiler, viser du at du anerkjenner meg, og jeg føler meg inkludert.
  3. Spør om jeg trenger noe, for eksempel om jeg er sulten eller tørst. Da forstår jeg at du vil meg vel.
  4. Våg å se meg i øynene Når du ser meg i øynene når vi snakker sammen, vet jeg at du tåler og orker meg. Når du ser meg i øynene, viser du meg også at du tåler å se alt jeg skammer meg over. Når du holder fast blikket mitt viser du meg at du er en trygg voksenperson som jeg kan stole på. Hvis jeg er veldig liten, så sett deg gjerne på huk når du snakker med meg. Da forstår jeg at den store kroppen din ikke er farlig.
  5. Vis vilje til å se verden fra mitt perspektiv. Ikke tro at du vet sannheten om meg og mitt liv. Kanskje har du møtt barn tidligere som minner om meg, eller kanskje har du selv hatt en tøff barndom. Men jeg er bare meg. Og du er deg. Så ikke legg ordene i munnen på meg.
  6. Still meg heller åpne spørsmål, altså spørsmål der du ikke vet svaret på forhånd. Dette er spørsmål som begynner med hva eller hvordan f.eks Hvordan synes du det er å være her på besøk på sykehuset? Hva tenker du om at pappaen din må være her? Hvordan har du det i dag? Hva tenker du om at du snart skal se mammaen din igjen? Når du spør meg om mitt perspektiv, og hvordan jeg har det, da forstår jeg at du er opptatt av alle mennesker, og at du vil det beste både for meg og familien min.
  7. Legg fra deg permene og nøklene når du prater med meg. Da blir jeg modigere fordi vi er likere. Gå vekk fra skrivebordet og sett deg heller ved siden av meg. Da slipper jeg kjenne på den voldsomme avstanden mellom oss.
  8. Fortell meg at det er greit å gråte, og at det er greit å være både trist og redd. Da forstår jeg at du anerkjenner følelsene mine og sorgen min.
  9. Gi meg lov til å være et barn. Fortell meg også at jeg har lov til å tulle og le selv om vi er på et sykehus. Da forstår jeg at du skjønner at jeg er et barn, og du gir meg lov til å være et barn.
  10. Vær deg selv, slik du er. Det betyr også at du kanskje må våge å legge vekk noe av profesjonaliteten din. Når du er ditt autentiske jeg, da gir du også meg tillatelse til å være den jeg er.

Barn som pårørende – internasjonale perspektiver

Tidligere i år deltok jeg på verdenskongressen i barnepsykiatri i Durban i Sør-Afrika. Jeg var invitert til å delta i et symposium om barn av psykisk syke foreldre. Temaet for symposiet var forskjellige lands politikk på dette området. Det var ikke vanskelig å si ja til forespørselen, fordi jeg vet at jeg har et godt budskap med meg når jeg presenterer vår nasjonale satsing for barn som pårørende.

Temaet Barn som pårørende blir svært forskjellig behandlet, også i land som har kommet langt i arbeidet. Begrepene og forståelsen er ulik, og tilbudet til familier, forskningen og hva man vektlegger i nasjonal politikk blir dermed også forskjellig.

Kristin Stavnes er PhD-kandidat og spesialist i barne- og ungdomspsykiatri og i voksenpsykiatri. Hun jobber ved Nordlandssykehuset.

Kristin Stavnes er PhD-kandidat og spesialist i barne- og ungdomspsykiatri og i voksenpsykiatri. Hun jobber ved Nordlandssykehuset.

I Australia har man for eksempel hatt hovedfokus på psykisk helse. Arbeidet går under begrepet COPMI: Children of parents with mental illness. Man har ikke fått en samlende nasjonal strategi på plass, men det jobbes intensivt i store deler av landet med å gi denne gruppen en bedret situasjon. Flere andre land jobber ut fra et lignende perspektiv. I Storbritannia har man fortrinnsvis et fokus på ”Young carers”. Dette er barn som har omsorgsoppgaver hjemme, overfor syk forelder og søsken. De overlapper delvis alle fagfelt: rus, psykiatri og somatikk, men dekker dem ikke, fordi begrepet ikke gjelder de barna som lever under vanskelige forhold, uten å være omsorgsgivere. Young carers har lovfestede rettigheter i Storbritannia, men ikke barn som pårørende generelt.

Beardslees familieintervensjon. I Norge har vi i mange år lært av internasjonale forskere, som har utarbeidet gode modeller for arbeid med barn som pårørende. En viktig inspirasjonskilde har for eksempel vært William Beardlees familieintervensjonsprogram. Jeg trodde lenge at hans program var representativt for USAs ivaretagelse av barn som pårørende. Etter å ha blitt mer kjent med det internasjonale miljøet, har det gått opp for meg at hans arbeid er knyttet til ett av universitetene i Boston. Programmet er i bruk i området universitetet dekker, og en del andre områder. Men det er ikke implementert nasjonalt. Generelt ligger USA langt etter Norge når det gjelder ivaretagelse av barn som pårørende.

Det er tilfredsstillende å kunne presentere den norske modellen, som helt logisk gjennom lovgivningen omfatter alle barn som har en syk forelder, uansett fagfelt og uansett hvilke konsekvenser situasjonen har hatt så langt. Vi har en lovgiving som harmoniserer godt med FNs barnekonvensjon, som avklarer at barn har rett til informasjon om saker som angår dem, at barns meninger skal tillegges vekt, at barn skal ha nødvendig sosial hjelp og økonomisk støtte og rett til hvile, fritid og lek.

I forkant av konferansen i Durban begynte det å demre for meg at konferansen, som for første gang ble arrangert på det afrikanske kontinentet, sannsynligvis ville bli preget av nettopp det, både når det gjaldt innhold og deltagere. Tankene begynte å bevege seg nedover det afrikanske kontinentet: Mange land har lite eller ingen barnepsykiatri. AIDS-epidemien har ført til at tusener av barn lever med egen sykdom eller syke foreldre gjennom barndommen, eller er foreldreløse. Helsehjelpen er generelt dårlig i mange land, slik at barn og voksne lever med og dør av banale sykdommer, som er ufarlige for mennesker i den vestlige verden.

Måtte jekke meg ned. Jeg kjente at jeg måtte jekke meg ned noen hakk. Hvordan vil det kjennes for representanter fra utviklingsland at jeg kommer fra rike Norge og reklamerer for vår ypperlige modell for barn som pårørende-arbeidet? Da jeg holdt foredraget, sa jeg det som det var: At vi bor i et rikt land, at vi har en lovgiving vi kan anbefale, at vi er klar over at mange land lever under vanskeligere økonomiske betingelser, men at vår tankegang forhåpentligvis kan være interessant likevel.

I løpet av symposiet kom det flere innspill fra tilhørerne, som både bekreftet og avkreftet avstanden mellom Norge og mange andre land. En av tilhørerne fortalte om utfordringen med å jobbe i en kultur der man serverer barn alkohol. Andre fortalte om et magert utbygd helsevesen, som innebar at det ikke var noen instans å henvise familien til når man var bekymret for barns omsorgssituasjon. Alt i alt var det likevel tydelig at de som var tilstede, hadde felles holdninger til barn som pårørende.

Afrikansk glød og optimisme. Gjennom konferansen fikk vi høre hvordan andre land hadde fortrinn foran for eksempel Norge, gjennom at deres kultur har en organisering og holdninger som er en stor ressurs. For eksempel fikk vi beskrevet hvordan man gjennom AIDS-epidemien hadde kunnet utnytte stor-familie-kulturen som fortsatt er utbredt i mange afrikanske land. Selv om barn mister en eller begge foreldrene, er det mange andre nære voksne som ser det som naturlig å ivareta mindreårige slektninger. Mest slående var den optimismen og gløden mange afrikanere formidlet, selv om de står overfor langt større utfordringer enn vi til daglig gjør i Norge.

Under konferansen ble det lansert et prosjekt som i utgangspunktet ble kalt ”Doubling”. Det handler kort sagt om det å dele og dermed doble ressurser, både faglige og økonomiske. Det koster for eksempel en brøkdel å utdanne og lønne en barnepsykiater i et utviklingsland sammenlignet med land som Norge. Dette prosjektet skal gjøre det mulig å skape forbindelser, faglige og økonomiske, helt ned på det personlige plan. For eksempel kan en gruppe kolleger i Norge kan gå sammen om å finansiere lønnen til en kollega i Afrika. Faglig inspirasjon kan gå begge veier.

Nylig kom det første konkrete prosjektet på plass. Psykiatere og andre helsearbeidere i Liberia skal gi støttesamtaler til helsearbeidere som står tett på ebola-epidemien og deres familier. De lever i konstant frykt på grunn av den risikoen de utsetter seg for ved å behandle ebola-syke pasienter. Omstendighetene er ekstreme. Sykehusene er bare delvis gjenoppbygd etter krigen. Det er prekær mangel på behandlingstilbud. Pr. 25.10.14 er 10114 smittet og 4912 døde. Bare i Liberia er over 100 barn av helsearbeidere blitt foreldreløse. Her fikk vi en mulighet til å bidra raskt og direkte med å støtte kolleger som jobber med livet som innsats. I en email fra Augustus Quiah er hans hovedfokus barna. ”It is heartbreaking and emotional to see children and adolescents crying with fear. What’s keeping me going is my passion for service, especially for children and adolescents affected by Ebola”.

Å ivareta Barn som pårørende er en verdensvid problemstilling. I mange land er utfordringene overveldende. Norge er et foregangsland for å sikre barn rettigheter. Men fokuset er det samme i land med helt andre utfordringer og en helt annen ressurssituasjon enn oss. De har noe å lære oss. Å være en del av et internasjonalt nettverk er meningsfullt og påkaller ydmykhet overfor innsatsen ildsjeler gjør i forskjellige deler av verden.

Når barn lider overlast

av Anna Luise Kirkengen, professor, dr. med.
Allmennmedisinsk Forskningsenhet, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU og Institutt for samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø.

Anna Luise Kirkengen, professor, dr. med.

Anna Luise Kirkengen, professor, dr. med.

Ingen opplyste mennesker betviler lenger at barn som misbrukes, mishandles, vanskjøttes og forsømmes, som trakasseres, terroriseres eller foraktes – ikke bare lider under slike krenkelser mens disse foregår, men at de tar skade på sin sjel hvis de ikke blir beskyttet eller ikke får rett hjelp i rett tid. Med andre ord: det er allment erkjent at krenkelseserfaring i barndommen legger sterke føringer for utviklingen av det som tradisjonelt omtales som psykiske helseproblemer. Det er også allment kjent at slik erfaring kan påvirke barns kognitive utvikling, modning og læringsevne. Men ut over det vokser dokumentasjonen som belegger at slik barndomserfaring har en betydelig og skadelig langtidsvirkning på den kroppslige helsen. Det betyr at barndomstraumer kan resultere i alvorlig, kronisk sykdom i voksenlivet. Denne kunnskapen innebærer et budskap: det er ikke hensiktsmessig å opprettholde det tradisjonelle skillet mellom psykisk og kroppslig helse. Langvarig belastende erfaring påvirker nemlig mennesker på alle eksistensielle nivåer, fra det cellulære til det relasjonelle og sosiale.

Personer som fortsatt hevder at det ikke gjør barn noe ”å bli tuklet med” (i betydning misbrukt seksuelt) kan derfor kalles uopplyst. ”Å bli tuklet med” er en tildekkende og bagatelliserende omtale av overgrep. Ordbruken gir grunn til å anta at den som taler har egne hensikter og behov for å tildekke og eventuelt å legitimere. Slik ordbruk ble gjengitt i et intervju i A-Magasinet den 28. februar 2014. Taleren er Tor Erling Staff, en av Norges høyest profilerte forsvarsadvokater. Han har tidligere fortalt til sin biograf Håvard Rem at han som 12-åring kom i snakk med en mann på gaten i Oslo, hvorpå de gikk hjem til mannens hybel, satte seg på sengen og at resten løste seg selv. Nå tilføyer han i intervjuet: ”Jeg var med eldre menn en del ganger. Det var viktig for meg, og har ikke skadet meg eller har skapt frykt i meg.” Fra å oppfatte seg selv som ikke skadet slutter Staff åpenbart at slikt ikke er skadelig, hvilket er en sterkt normativ slutning. Den tillater å anta at han ikke vet om den omfattende og stadig voksende dokumentasjonen fra et bredt forskningsfelt som tilsier noe annet. Eller vet han om den men tillater seg å ignorere den helt og holdent? Gitt talerens tidligere rolle i norsk strafferettspleie, er hans utsagn, slik de er referert i A-Magasinet, ikke bare forstemmende. De er oppsiktsvekkende, enten de er vitnesbyrd av uvitenhet eller av normativitet.

En annen offentlig stemme hevdet noen dager senere det motsatte: Libe Rieber-Mohn, varaordfører i Oslo, fortalte i TV2-programmet Vårt lille land den 2. mars 2014 for første gang offentlig at hun var blitt voldtatt av sin stefar fra hun var syv eller åtte år. Hennes fremstilling av følgene av overgrepene for hennes barndom og ungdomstid – rusmidler, gateliv, tilhold blant utsatte barn, skam, skyldfølelse og tvil på egenverd – speiler meget nøyaktig det forskningen dokumenterer. Dette omfatter ikke bare den farlige utviklingen hun gled inn i, men også den åpenbare mangelen på omsorg fra de nærmeste omsorgspersoner og den påfallende uforstand og ignorants fra fagpersoners side, både i skolen og – enda mer betydningsfull – også i helsevesenet.

Den foran nevnte dokumentasjonen av senskader etter overgrep omfatter en stadig mer detaljert og presis påvisning av at seksuelle eller andre krenkelser mot barn har betydelige kroppslige følger. Disse igjen er en logisk konsekvens av at mennesker er i verden som kropper. Alle erfaringer utløser kroppslige reaksjoner – på annen måte er det simpelthen ikke mulig å erfare, fornemme, oppleve eller lære noe som helst. Dette gjelder både positive – i betydning nærende – og negative, altså tærende erfaringer. Ingen er vel i tvil om at det å bli elsket, verdsatt, vernet om, beskyttet og respektert er nærende og viktig for et barns sunne utvikling og fremtidige helse. Da er det underlig at det fortsatt finnes voksne mennesker som betviler at det å bli misbrukt, mishandlet, ringeaktet og vanskjøtt virker tærende og skader helsen.

I 2009 kom et nytt ord inn i den medisinske begrepsverden: toxic stress – giftig stress. Begrepet var knyttet til sammenhengen mellom langvarig overbelastning av kroppens grunnleggende funksjoner i form av krenkelses- og overgrepserfaring i barndommen på den ene siden, og sannsynligheten for alvorlig sykdom i voksenlivet på den andre. Giftig stress ble omtalt i Journal of the American Medical Association (JAMA), et av verdens ledende medisinske tidsskrifter, på følgende måte: Forebygging av sykdom hos voksne begynner med å forhindre giftig stress i barndommen. To barneleger og en spesialist i nevro-endokrinologi (læren om nervesystemets hormoner) redegjorde for hva som skjer i barnets kropp når barnet opplever kronisk stress, eller sagt på en annen måte, når et barn opplever misbruk, mishandling eller vanskjøtsel gjennom oppveksten.

Hva handler kronisk stress – kronisk overlast – om? Når mennesker lever i omgivelser som krever at de hele tiden er i maksimal beredskap – slik som det er tilfellet hos barn som vokser opp i voldelige, kaotiske eller alkoholiserte familier, da overbeskattes deres generelle tilpasningsevne. Disse barna er i konstant alarm, de er hele tiden på vakt! Deres blodtrykk, hjertefrekvens og muskelspenning er hele tiden forhøyet, deres husholdning for blodsukker, blodfettene og mineraler er forstyrret, deres hormon- og immunsystem er kronisk overbelastet, og deres smertefølsomhet er økt. Det fører på kort sikt til økt mottakelighet for ulike infeksjoner med virus og bakterier og på lengre sikt til kroniske betennelser, kroniske smertebilder og gjentatte eller reaktiverte infeksjonssykdommer. De nevnte forstyrrelsene danner grunnlaget for utvikling av hjerte- og karsykdommer, kroniske lungesykdommer, beinskjørhet og kreftsvulster, diabetes, sykelig overvekt, kroniske smertesyndromer, angst og depresjon. Det er mye som tyder på at barn som lider langvarig overlast blir – hvis ingen griper inn og tilbyr hjelp – til voksne som får kroniske, sammensatte sykdommer. Det er på tide at alle voksne i samfunnet vårt, også fagpersoner, tar denne kunnskapen inn over seg.