av Eva Mikkelsen, Regional koordinator,  Modellkommuneforsøket, BUFetat Region Vest

De aller fleste av oss, som på ulike måter arbeider med barn som pårørende, har noen vi samhandler med. På et eller annet vis. Og sannsynligvis sitter vi alle med fortellinger om både gode og mindre vellykka samhandlingsopplevelser. Spør du, vil de fleste svare at samhandling av ulike grunner er viktig. Det finnes mye internasjonal og nasjonal forskning på samhandling, betydningen den har og hva som bør være på plass for at det faktisk skal fungere. Men hva legger du, jeg og de vi samhandler med i dette? Det er et begrep som ikke har en klar felles forståelse verken i teorien eller i praksis. Likevel snakker vi om det med en tatt-for-gitthet. Som om vi alle har den samme forståelsen. Hva samhandling skal være, og på hvilken måte den skal foregå, må defineres og oversettes inn i den sammenhengen det skal skje. Noen yrkesgrupper og tjenester er pålagt å samhandle etter ulike lovverk. Rollene kan være forskjellige, og det samme kan mulighetene og begrensningene også være. Hvordan jobbes det med å skape en felles forståelse av denne forskjelligheten? For det er nettopp forskjelligheten som er inngangsporten til samhandlingen vår: De ulike kompetansene, yrkene og arbeidsoppgavene skal kunne utfylle hverandre, slik at de bidrar til å løse oppgaver ut fra barnas behov. Det forutsetter å være tydelig på hva som er ditt mandat fra din arbeidsplass inn i samhandlingen. Hva er kompetanse, muligheter og begrensninger jeg tar med meg inn? Og hvordan vet jeg at andre kjenner til dette og hva det betyr i praksis? Det forutsetter også trygghet til å romme andres perspektiver, mandater, muligheter og begrensninger. At vi gjennom meningsbrytninger kan utfordre hverandre på hvordan vi forstår barnet og familiens behov. Og hva vi forstår dette ut fra. Det betyr å romme forskjelligheten mens vi jobber ensrettet.

Makt og konflikter vil alltid være en del av samhandling. Makt assosieres ofte negativt, noe vi ikke ønsker å vedkjenne oss. Men om vi ikke vedkjenner oss at vi har makt, reflekterer over hva som ligger i den og synet vi selv har på makten, vil den kunne misbrukes bevisst eller ubevisst. Også gjennom den konstruktive betydningen makt kan ha. Det handler om å kunne se når kompromiss må inngås i samhandlingen. Å ha tro på at andres løsninger og oppfølging bidrar til å nå målet på en litt annen måte.

Hva velger vi å ha fokus på? Barnets behov, og hvordan jeg og andre med sine ulike bidrag kan jobbe bredere og dypere i et familieperspektiv? Eller faglige motsetninger, trange rammer og ressurser, personlige ulikheter og preferanser? Det påvirker hvilken betydning samhandlingen får. I et slikt perspektiv ligger også et personlig ansvar for å utvikle forståelse av seg selv som arbeidsverktøy. Hvordan kan jeg oppfattes av andre? Hvilke preferanser hos meg selv kan jeg i større grad utvikle? Hvilke preferanser har jeg som fungerer utviklende i kommunikasjonen og samhandlingen? Å sjekke ut om mine forståelser stemmer overens med hva den andre har ment å uttrykke. Kommunisere tydelig egne forventninger, slik at de kan drøftes og avklares. Og å være lyttende med utgangspunkt i gode intensjoner for det arbeidet som skal gjøres. Utviklingen av samhandlingen skjer i relasjonen til hverandre, blant annet gjennom tilbakemeldinger satt i system. Limet i samhandlingen er kommunikasjonen. Og gode rutiner for tilbakemeldinger kan være et bidrag til bedre samhandling. Da kan vi bli bevisst betydningen av vår innsats og hvilket bidrag det gir. Det gir muligheter for korrigeringer og endring av kurs. Oppklaring av misforståelser og forebygging av konflikter. For nyansatte bidrar det til sosialisering inn i refleksiv praksis, som gir rom for innsikt og læring. Personlig stil kan da bli et positivt redskap heller enn et irritasjonsmoment. For vi kan ikke alltid velge hvem vi skal samhandle med. Men vi kan velge hvem vi vil være, og hva vi velger å ta utgangspunkt i som mål for samhandlingen.

Det kan være lett å tenke at begrensningene for hva en kan gjøre er mange. Til syvende og sist er det hver enkelt av oss, som med våre daglige valg fortolker og omgjør i praksis hvilket mulighetenes marked samhandlingen får lov til å bli.