av Mette Senneseth, stipendiat, Senter for Krisepsykologi, Bergen

Årlig opplever ca. 3500 barn at mor eller far får en kreftdiagnose . Kreft er en alvorlig sykdom som ikke bare rammer den syke, men som påvirker hele familien. Små barn påvirkes ofte av de konkrete endringene i hverdagen, som at mor eller far er på sykehus og at rutinene hjemme endres. Større barn er svært belastet med bekymring for den syke, men har ofte vansker med å utrykke tanker og følelser omkring dette.

Undersøkelser har vist at større barns bekymring for den syke er så tilstedeværende på skolen at læring blir vanskelig og at skolekravene blir for store. De kan også oppleve at foreldrene har mindre mulighet til deltagelse i fritidsaktiviteter og at det er vanskelig å planlegge ferier og andre aktiviteter. Samtidig som den kreftsyke gjennomgår både langvarige og tøffe behandlinger, opplever den friske forelderen ofte en betydelig økt rollebelastning. Mange av disse foreldre erfarer at belastningen på familien er så stor at de har mindre kapasitet til å følge opp barna. Disse foreldrene uttrykker behov for mer støtte fra sitt sosiale nettverk og hevder at det er umulig å opprettholde en tilnærmet normal hverdag for barna uten hjelp .

 

Noen familier kan også oppleve at hjelpen de får ikke er støttende eller at deler av nettverket trekker seg helt bort. Mange opplever at kreft er en langvarig sykdom og etterlyser hjelp over tid. De kreftrammede familiene etterspør hjelp til å følge barna på trening, delta på sosiale aktiviteter og til praktiske oppgaver i hjemmet. Dette betyr at nettverket kan bidra på mange ulike områder, alt etter familiens behov og hva som er naturlig for den enkelte.

Undersøkelser har imidlertid vist at det sosiale nettverket ønsker å støtte, men at de er usikre på hvordan. Nettverkene etterlyser mer kunnskap om hvordan de best kan yte slik hjelp og støtte. Dermed har vi en situasjon der de rammede familiene på sin side trenger hjelp, men synes det er vanskelig å be om den, og på den andre siden står et usikkert nettverk som trenger råd og veiledning i hvordan de best kan hjelpe.

På bakgrunn av dette har Senter for Krisepsykologi startet forskningsprosjektet «Sosial nettverksstøtte og kreft» . Hensikten med prosjektet er å finne ut om man ved å undervise nettverket kan optimalisere støtten til familier som er rammet av kreft – og å undersøke om dette bedrer barnas livskvalitet og mentale helse. Ved å avhjelpe både den friske og syke forelderen er det nærliggende å tro at man også kan øke foreldrenes kapasitet til å følge opp barna.

Vi ser fram til resultatene av denne studien, fordi de kan åpne for en bedre livskvalitet for mange barn og deres foreldre i framtiden. Inntil videre oppmuntres familier som er rammet av kreft til å kommunisere ut sitt behov for hjelp og støtte i nettverket . Nettverket oppfordres til å gå sammen i en nettverksdugnad, slik at støtten kan deles på flere og ikke minst vare over tid.