av Anna Luise Kirkengen, professor, dr. med.
Allmennmedisinsk Forskningsenhet, Institutt for samfunnsmedisin, NTNU og Institutt for samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø.

Anna Luise Kirkengen, professor, dr. med.

Ingen opplyste mennesker betviler lenger at barn som misbrukes, mishandles, vanskjøttes og forsømmes, som trakasseres, terroriseres eller foraktes – ikke bare lider under slike krenkelser mens disse foregår, men at de tar skade på sin sjel hvis de ikke blir beskyttet eller ikke får rett hjelp i rett tid. Med andre ord: det er allment erkjent at krenkelseserfaring i barndommen legger sterke føringer for utviklingen av det som tradisjonelt omtales som psykiske helseproblemer. Det er også allment kjent at slik erfaring kan påvirke barns kognitive utvikling, modning og læringsevne. Men ut over det vokser dokumentasjonen som belegger at slik barndomserfaring har en betydelig og skadelig langtidsvirkning på den kroppslige helsen. Det betyr at barndomstraumer kan resultere i alvorlig, kronisk sykdom i voksenlivet. Denne kunnskapen innebærer et budskap: det er ikke hensiktsmessig å opprettholde det tradisjonelle skillet mellom psykisk og kroppslig helse. Langvarig belastende erfaring påvirker nemlig mennesker på alle eksistensielle nivåer, fra det cellulære til det relasjonelle og sosiale.

Personer som fortsatt hevder at det ikke gjør barn noe ”å bli tuklet med” (i betydning misbrukt seksuelt) kan derfor kalles uopplyst. ”Å bli tuklet med” er en tildekkende og bagatelliserende omtale av overgrep. Ordbruken gir grunn til å anta at den som taler har egne hensikter og behov for å tildekke og eventuelt å legitimere. Slik ordbruk ble gjengitt i et intervju i A-Magasinet den 28. februar 2014. Taleren er Tor Erling Staff, en av Norges høyest profilerte forsvarsadvokater. Han har tidligere fortalt til sin biograf Håvard Rem at han som 12-åring kom i snakk med en mann på gaten i Oslo, hvorpå de gikk hjem til mannens hybel, satte seg på sengen og at resten løste seg selv. Nå tilføyer han i intervjuet: ”Jeg var med eldre menn en del ganger. Det var viktig for meg, og har ikke skadet meg eller har skapt frykt i meg.” Fra å oppfatte seg selv som ikke skadet slutter Staff åpenbart at slikt ikke er skadelig, hvilket er en sterkt normativ slutning. Den tillater å anta at han ikke vet om den omfattende og stadig voksende dokumentasjonen fra et bredt forskningsfelt som tilsier noe annet. Eller vet han om den men tillater seg å ignorere den helt og holdent? Gitt talerens tidligere rolle i norsk strafferettspleie, er hans utsagn, slik de er referert i A-Magasinet, ikke bare forstemmende. De er oppsiktsvekkende, enten de er vitnesbyrd av uvitenhet eller av normativitet.

En annen offentlig stemme hevdet noen dager senere det motsatte: Libe Rieber-Mohn, varaordfører i Oslo, fortalte i TV2-programmet Vårt lille land den 2. mars 2014 for første gang offentlig at hun var blitt voldtatt av sin stefar fra hun var syv eller åtte år. Hennes fremstilling av følgene av overgrepene for hennes barndom og ungdomstid – rusmidler, gateliv, tilhold blant utsatte barn, skam, skyldfølelse og tvil på egenverd – speiler meget nøyaktig det forskningen dokumenterer. Dette omfatter ikke bare den farlige utviklingen hun gled inn i, men også den åpenbare mangelen på omsorg fra de nærmeste omsorgspersoner og den påfallende uforstand og ignorants fra fagpersoners side, både i skolen og – enda mer betydningsfull – også i helsevesenet.

Den foran nevnte dokumentasjonen av senskader etter overgrep omfatter en stadig mer detaljert og presis påvisning av at seksuelle eller andre krenkelser mot barn har betydelige kroppslige følger. Disse igjen er en logisk konsekvens av at mennesker er i verden som kropper. Alle erfaringer utløser kroppslige reaksjoner – på annen måte er det simpelthen ikke mulig å erfare, fornemme, oppleve eller lære noe som helst. Dette gjelder både positive – i betydning nærende – og negative, altså tærende erfaringer. Ingen er vel i tvil om at det å bli elsket, verdsatt, vernet om, beskyttet og respektert er nærende og viktig for et barns sunne utvikling og fremtidige helse. Da er det underlig at det fortsatt finnes voksne mennesker som betviler at det å bli misbrukt, mishandlet, ringeaktet og vanskjøtt virker tærende og skader helsen.

I 2009 kom et nytt ord inn i den medisinske begrepsverden: toxic stress – giftig stress. Begrepet var knyttet til sammenhengen mellom langvarig overbelastning av kroppens grunnleggende funksjoner i form av krenkelses- og overgrepserfaring i barndommen på den ene siden, og sannsynligheten for alvorlig sykdom i voksenlivet på den andre. Giftig stress ble omtalt i Journal of the American Medical Association (JAMA), et av verdens ledende medisinske tidsskrifter, på følgende måte: Forebygging av sykdom hos voksne begynner med å forhindre giftig stress i barndommen. To barneleger og en spesialist i nevro-endokrinologi (læren om nervesystemets hormoner) redegjorde for hva som skjer i barnets kropp når barnet opplever kronisk stress, eller sagt på en annen måte, når et barn opplever misbruk, mishandling eller vanskjøtsel gjennom oppveksten.

Hva handler kronisk stress – kronisk overlast – om? Når mennesker lever i omgivelser som krever at de hele tiden er i maksimal beredskap – slik som det er tilfellet hos barn som vokser opp i voldelige, kaotiske eller alkoholiserte familier, da overbeskattes deres generelle tilpasningsevne. Disse barna er i konstant alarm, de er hele tiden på vakt! Deres blodtrykk, hjertefrekvens og muskelspenning er hele tiden forhøyet, deres husholdning for blodsukker, blodfettene og mineraler er forstyrret, deres hormon- og immunsystem er kronisk overbelastet, og deres smertefølsomhet er økt. Det fører på kort sikt til økt mottakelighet for ulike infeksjoner med virus og bakterier og på lengre sikt til kroniske betennelser, kroniske smertebilder og gjentatte eller reaktiverte infeksjonssykdommer. De nevnte forstyrrelsene danner grunnlaget for utvikling av hjerte- og karsykdommer, kroniske lungesykdommer, beinskjørhet og kreftsvulster, diabetes, sykelig overvekt, kroniske smertesyndromer, angst og depresjon. Det er mye som tyder på at barn som lider langvarig overlast blir – hvis ingen griper inn og tilbyr hjelp – til voksne som får kroniske, sammensatte sykdommer. Det er på tide at alle voksne i samfunnet vårt, også fagpersoner, tar denne kunnskapen inn over seg.