unge omsorgsgivere

Å ha passe sko …

Noe av det søteste jeg vet er tærne til nyfødte babyer. De er så små og velskapte. Jeg må alltid beundre dem etter jeg har tatt imot et barn. Fem små tær på hver fot – med bittesmå negler på. Om et år skal de kanskje ta sine første skritt. Vaklende, etter hvert løpende, hoppende og dansende. Det er vakkert å tenke på.

Kristin Håland er seniorrådgiver ved KorRus Sør – Borgestadklinikken og har ansvar for temaer innen svangerskap, sped- og småbarnstiden. Hun har jobbet som jordmor og psykiatrisk sykepleier og tok i 2014 doktorgrad om vold i svangerskapet.

Jeg undrer meg over hvilken livsvei de skal gå. Nedoverbakker og svingete veier. Over solfylte sletter og noen åskammer. Noen ganger brede veier og andre ganger er veien smal og kronglete. Jeg håper ikke livsveien blir for bratt for den lille.

Skoene er betydningsfulle

For å kunne gå godt og støtt er det viktig hvilket skotøy barnet får på seg. Skoene må tilpasses både årstid og vær, og også størrelse. Skoene skaper gode rammer rundt føttene. De beskytter føttene. Skoenes tilpasning og funksjon virker inn på hele kroppen. Ja, kanskje kan metaforen «sko» peke på tanker om selve livet?

For trange sko

Noen barn har for trange sko. Da krøller tærne seg, og det er vondt å gå. Det er fort å få gnagsår, og da er gleden over å kunne gå og bruke føttene borte. Man får lyst til å sette seg ned. Nye utfordringer og bevegelse blir gledesløst, livet blir passivt, sårt og tungt. Kreativitet og forventninger stenges inne. Nye muligheter tåkelegges og drømmer kveles. Oppmerksomheten trekkes mot det som er vanskelig, mot de trange skoene og de såre føttene.

For store sko

Andre barn har for store sko. Det er heller ikke godt. Bevegelse og livsutfoldelse er vanskelig å få til. Når føttene ikke fyller ut det meste i skoene, er det strevsomt å komme seg avgårde. Selv om skoene kanskje er vakre å se på, blir gangen subbete og lite funksjonell. Det er vanskelig å se det gode rundt seg dersom man er avhengig av å ha blikket festet på de store skoene for å holde balansen og komme seg fremover. I for store sko kan barn føle seg alene. Det er også tungt å gå. For store sko krever mer enn det kroppen og barnet er klar for. Resultatet blir at man snubler og faller, og får en opplevelse av å komme til kort og mislykkes.

Individuelt tilpasset sko

Barn kan ha ulike skostørrelser selv om de har samme alder. Barn trenger hjelp til å få sko som passer. Barn trenger hjelp av voksne til å finne ord og til å kunne si ifra når skoene begynner å bli trange, eller når skoene er altfor store. Å bli sett er grunnleggende og viktig for å bli trygge mennesker og for å kunne stå støtt. Barn trenger voksne som ser dem og som hjelper dem med å finne riktige sko. Det er ikke alltid foreldrene har overskudd, helse eller kunnskap til å se og tilpasse skostørrelser til barneføtter. Barn som er pårørende er utsatt for å få sko med feil størrelse og passform. Barn som er pårørende står i risikosonen for å få både såre føtter og gnagsår. Når foreldre er syke, har rusproblemer eller har nedsatt omsorgsevne er det derfor så viktig at det er andre voksne som ivaretar barnas behov, og som har kunnskap om både forebygging og behandling av belastninger og skader på barns føtter.

Voksne har ansvar for barns føtter gjennom hele oppveksten!

Hverken barn eller vi som er voksne kan helt råde over hvilken livsvei som ligger foran oss, men vi som er voksne kan hjelpe barn med å sørge for at de har det beste skotøyet. Ikke bare en gang, men gjennom hele oppveksten må vi som er voksne se barna og sørge for at skoene er riktige i forhold til deres utvikling og vekst. Vi har ansvar for at barna skal kunne stå støtt, kjenne seg trygge og få gode utviklingsmuligheter ut fra deres egne «skostørrelser» og forutsetninger.

La oss som er voksne hjelpe barn til å kunne løpe, hoppe, danse og leke med friske føtter og passe sko!

 

Lyst til å lese mer: Boken «I for store sko» – en tekstsamling om barn i omsorgsroller utgitt på Hertervig forlag i 2014, Vibecke Ulvær Vallesverd (fagrådgiver i Barnsbeste) og Iselin Kleppestø Thorsen som redaktører

 

 

Vær nysgjerrig på barnets tilknytning og relasjoner

«De hadde aldri bodd sammen, men hun følte at han var den viktigste person i verden for henne. Et ankerfeste som definerte hvem hun var og som hun måtte bekymre seg for og ta vare på.»

Tormod Rimehaug, førsteamanuensis ved RKBU Midt-Norge (NTNU) og psykologspesialist ved BUP Levanger.

Tormod Rimehaug, førsteamanuensis ved RKBU Midt-Norge (NTNU) og psykologspesialist ved BUP Levanger.

Du har møtt følelsen av å høre sammen mellom foreldre og barn, mellom søsken, i par- og bestevennforhold, mellom barnebarn og besteforeldre – men ikke alltid. Tilknytningen har som regel en lang historie, men du vil ikke alltid oppfatte den som fornuftig eller i samsvar med realitetene. Den kan ofte bygge på drømmen om og håp for den andre. Håpet om moren han kunne hatt. Drømmen om bestevenninnen som kunne vært der. Følelsen av å være viktig for noen. Erfaringen av å mestre og å være en som gjør en forskjell.

Betydningen av tilknytning og relasjoner

Tilknytning handler om å høre sammen og oppleves som noe uforanderlig og ubrytelig, selv om det faktisk kan endre seg noe over lang tid. Tilknytning handler om tanker og følelser om at nærhet og kontakt med dette mennesket kan føre noe godt med seg, i beste fall trygghet. Vi bruker tilknytningsbegrepet helst om barn og omsorgspersoner, men det kan strengt tatt også brukes om andre relasjoner med forventning om varighet og noe godt eller nødvendig. Men også når relasjonen er dårlig eller knapt eksisterer kan tilknytningen oppleves sterk og tydelig.

Relasjon handler om forholdet mellom mennesker som påvirker hverandre. Relasjoner er knyttet til her og nå og det som foregår mellom mennesker, og kan forandre seg mer over tid. Sterke følelsesmessige relasjoner kan ofte fylle hele eller deler av den omsorgsrollen og tilknytningen foreldre fyller for de fleste. Men en følelse av tilknytning er ikke avhengig av en faktisk relasjon. Du liker kanskje å tro at en relasjon eller en tilknytning ligger mellom menneskene og er like avhengig av dem begge. Det er mye riktig i det. Likevel er det slik at en relasjon og en tilknytning kan eksistere i hodet og hjertet til en person uten å være speilet i en annen.

Prisen for å bli hjulpet

Skal du kunne hjelpe barn som pårørende, må du både gjøre deg kjent med relasjonene de har og tilknytningen de føler. Og du må forsøke å forstå og respektere tilknytningen og følelsene de har selv om de kan være overraskende og du synes de stemmer dårlig med realitetene. For at barn som er pårørende skal kunne oppleve avlastning, er det avgjørende at personene som er så viktige for dem blir ivaretatt og tatt ansvar for av andre. De kan også trenge å fortsatt ha nær kontakt eller følge med på hvordan det går. Belastningen kan oppleves stor selv om den ikke synes konkret eller på utsiden. Vi må komme i kontakt med barnets egen opplevelse og følelser for å vite hvor belastet de er, og om de kan forestille seg andre muligheter.

Å bli tvunget ut av belastende omsorg og ansvar som pårørende kan oppleves som et overgrep og en nedvurdering. Den som blir tvunget ut får kanskje ikke lenger være den viktige, får ikke levd ut tilhørigheten, og kan fratas følelsen av å være dyktig eller uunnværlig. «Avlastningen» kan oppleves som en trussel mot å få være sammen eller mot å ha en tydelig rolle og føle seg verdifull. Den belastende pårørende-rollen kan ha gitt dem alt dette. Hjelp som ikke respekterer barnets egen opplevelse kan komme til å koste dem mye.

Et barn som har en omsorgsrolle skal ikke nødvendigvis fratas denne. Bare hvis den er for stor, for belastende eller koster for mye for barnets egne ønsker eller behov. Skal barn avlastes fra omsorgsoppgaver, må det i hvert fall gjøres med respekt for verdien av det de har gjort og ved at andre overtar for dem. Barn bør få mulighet til å påvirke endringene når de skal avlastes eller hjelpes i rollen som pårørende.

Hvem tror du kan ha bruk for hjelp?

Det er ikke bare syke og belastede foreldre barn tar seg av. Det kan også være besteforeldre, søsken eller venner som barnet er så nær eller knyttet til at de har utløst omsorgs- og ansvarsfølelse. Når den syke blir alvorlig syk eller dør kan vi lett ta feil i forestillingene våre om hvem som er deres nærmeste og hvem som føler at de har hatt en viktig relasjon eller tilknytning til dem. Barnebarn, søsken eller bestevenner kan være riktig å inkludere i støttetiltak og ivaretagelse til de pårørende – de må kanskje inkluderes på samme måte som nære familiemedlemmer. Det er barns egen opplevelse av relasjonen og tilknytningen som er avgjørende.

Unge omsorgsgivere: Finnes de i Norge?

Av Vibecke Ulvær Vallesverd, fagrådgiver, BarnsBeste

Vi gleder oss over at Jonas Gahr Støre deler sin erfaring vedrørende omsorgsoppgaver for eldre foreldre.
– Dette er hverdagen for tusenvis på tusenvis av nordmenn. Vi har omsorgsoppgaver for dem som trenger oss. Vi har en fantastisk velferdsstat som bistår oss, men det er også det personlige ansvaret man har for sine nærmeste. Da jeg begynte i politikken hadde jeg barn i barnehagen, nå har jeg foreldre med et omsorgsbehov, sier Støre til VG. 
 Støre er ikke alene om å ha ansvar for foreldrene sine – vi minner om at det også finnes barn i Norge, som har omsorgsoppgaver.

Omslagsbilde

«I for store sko» lanseres på den skandinaviske konferansen om barn som pårørende i slutten av mai.

– Har dere young carers i Norge? spurte professor Saul Becker fra England fra scenen på konferansen Schizofreni-dagene i november 2012. Forsamlingen forble taus… Selvfølgelig har vi young carers i Norge også, eller unge omsorgsgivere som vi sier her. Så hvorfor blir vi da tause når vi får dette spørsmålet?

Under den skandinaviske konferansen «Barn som pårørende/ anhöriga» i Oslo 26.-28. mai lanseres boken «I for store sko». Her får vi høre historiene til ti ungdommer som har hatt store omsorgsoppgaver i hjemmet.

Young carers er for mange et ukjent begrep. I Storbritannia har young carers vært en anerkjent gruppe i mer enn 20 år. Young carers er barn og unge som utfører omsorgsarbeid i forbindelse med at foreldre, søsken eller andre nære personer strever med sykdom, avhengighet, skade, funksjonshemming eller annet. I Norge bruker vi begrepet barn som pårørende. Å være ung omsorgsgiver blir derfor mer et perspektiv eller en konsekvens av å være barn som pårørende. Et perspektiv som dessverre har fått altfor liten oppmerksomhet. Oppgavene de utfører kan være praktiske gjøremål som husarbeid, handle mat, tolke, betale regninger, hjelpe med personlig hygiene og passe søsken. Å trøste, motivere, holde med selskap eller hindre at noen blir skadet er andre eksempler. Mens noen av disse oppgavene er oppgaver som de fleste barn og unge bidrar med i et hjem, er andre utenkelige for de fleste.

Det som skiller en ung omsorgsgiver fra jevnaldrende, er typen oppgaver, omfanget av omsorgsarbeidet eller konsekvensene omsorgsarbeidet har for barnet. Oppgavene kan være gitt av andre eller tatt av den unge omsorgsgiveren selv, men ofte er de voksne rundt ikke klar over omfanget av omsorgsarbeidet som barnet utfører. Når vi tenker oss om er det både logisk og kjent at barn som er pårørende bidrar med omsorgsarbeid. Vi hører historiene hele tiden – når vi har perspektivet med oss. Og kanskje handler det nettopp om det. Du ser det ikke før du tror det, har blitt et viktig slagord i arbeidet for å bekjempe vold i nære relasjoner. Kanskje gjelder det samme her? – at ved å være klar over at noen barn utfører omsorgsarbeid, blir vi også i stand til å se og fange opp barna og deres behov.

Barn skal være mottakere ikke ytere av omsorg er en vanlig oppfatning i Skandinavia. En slik oppfatning er naturligvis godt ment, men kan være uheldig. At barn påtar seg omsorgsoppgaver kan fort bli oppfattet som galt og dermed noe vi ikke snakker om. Og snakker ikke andre om det, er sannsynligheten liten for at omsorgsgiverne og deres foreldre gjør det. Da er det heller ikke stor sannsynlighet for at de får den oppfølgingen de trenger. Når noen i familien strever, er det helt naturlig at alle i familien yter noe ekstra. Det er få som kan forvente hjelp utenfra 24 timer i døgnet, og for de fleste vil dette heller ikke være ønskelig. Det er også positive sider ved å være omsorgsgiver. Det kan oppleves både inkluderende og godt å hjelpe og det kan generere kunnskap og ferdigheter som kan være nyttig å ha med seg senere i livet. Men for noen vil kostnadene være store.  Belastende omsorgsoppgaver vil unektelig påvirke hverdagslivet. Skolearbeid, venner og fritidsaktiviteter kan gå på bekostning av omsorgarbeidet som skal utføres. Opplevelsen av ansvar kan føre til bekymringer og utmattelse. I tillegg vil omsorgsarbeidet kunne ha en negativ effekt på barnets helse, trivsel, utvikling og muligheter knyttet til utdanning, arbeid og bosted. Dette vil igjen naturligvis kunne føre til frustrasjoner og endring i atferd. At de som møter unge omsorgsgivere når dette får utløp oppfatter at det er naturlige reaksjoner på en vanskelig situasjon, vil ha stor betydning for opplevelsen av å bli sett og forstått. Som Unicef så nydelig frontet i sin kampanje Elsk meg!; ”Ofte er det barna som ”fortjener” det minst, som trenger deg mest.” Det er jammen noe å tenke på!

På bakgrunn av kunnskapen om konsekvensene, kan vi være fristet til å si at slik skal det ikke være; ”Dette ansvaret skal ikke du ha, lille venn!”. Så enkelt er det nok ikke. For noen kan omsorgsgiverrollen ha blitt en viktig del av deres identitet. For de som har hatt store omsorgsoppgaver over tid, kan omsorgsarbeidet være det som fyller hverdagen. Sosialt nettverk og fritidsaktiviteter kan være bortprioritert fordi det ikke har vært tid eller rom for det. Hverdagen kan da miste både innhold og mening om omsorgarbeidet tas bort. For andre kan opplevelsen av å kunne bidra og føle seg inkludert, være viktig. Å bli fratatt omsorgsoppgavene kan gi unge omsorgsgivere en opplevelse av avmakt, å bli ekskludert og å ha mislykkes. Vi bør derfor ikke frata dem oppgavene uten videre. Vi er helt avhengige av å spørre dem for å vite hva de har behov for. Hvordan tenker de selv at de best kan støttes? Hvilke oppgaver kan avlastes og hvem kan overta dem? Hvilke oppgaver ønsker de å beholde?

Mange i barnas hverdag; helsepersonell, skole, fritidsledere, naboer, venner og familie kan bidra til at unge omsorgsgivere blir sett, hørt og ivaretatt. Helsepersonell har i henhold til Lov om helsepersonell § 10a en plikt til å bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som barn som pårørende har. Men hva er egentlig nødvendig oppfølging? Dette spørsmålet har vi stilt oss i BarnsBeste og her mener vi det mangler forskning. Ikke minst knyttet til barn og unges egne erfaringer.

Vibecke Ulvær Vallesverd

Vibecke Ulvær Vallesverd, fagrådgiver, BarnsBeste – Nasjonalt kompetansenettverk for barn som pårørende

”I for store sko er” et samarbeidsprosjekt mellom BarnsBeste og Stiftelsen Psykiatrisk opplysning som løfter frem nettopp unge omsorgsgivere og deres erfaringer. Boken gir et innblikk i hverdagen til ti unge omsorgsgivere fra Skandinavia. Historiene viser hvor forskjellige opplevelsene av det å være omsorgsgiver kan være og understreker viktigheten av å lytte til den enkelte når behovet for oppfølging skal kartlegges. Boken forteller sterke historier; om gutten som ønsket seg gardiner til bursdagen, jenta som måtte utføre intimpleie på sin mor og gutten som satt på rommet og studerte pakningsvedlegget til mors medisiner for å ha kontroll på funksjon og bivirkninger. De unge omsorgsgivernes beretninger akkompagnert av reflekterende essays, dikt og andre tekster fra engasjerte fagpersoner, levner ingen tvil om at barns innsats når nære personer strever bør settes på dagsorden. JA! – disse barna finnes så absolutt i Norge. Og kanskje kan du også bidra til å få åpenhet rundt at barn og unge kan være omsorgsgivere, at de blir sett, hørt, ivaretatt og anerkjent for den innsatsen de gjør!