Heia barndommen!

Barndommen har en egenverdi, barndommen varer evig, barna er framtida, barna er det viktigste vi har. Hørt det før? Antakelig. Forhåpentligvis er du ikke lei, for det viser seg nå at barndommen er enda viktigere enn vi har trodd. Barndommen er nemlig det viktigste vi har, skriver forhenværende barne,-inkluderings,- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen.

Inga Marte Thorkildsen-bloggbilde

Forhenværende barneminister Inga Marte Thorkildsen

Professor Kari Killén, som nylig mottok Kongens fortjenstmedalje, viste oss tidlig gjennom sin forskning at en god barndom ikke bare varer hele livet, men i generasjoner. Og at det gjør ofte en dårlig barndom også, selv om det er mange muligheter til bedring underveis. Lege og professor Anna Luise Kirkengen introduserte mange av oss til den amerikanske ACE-forskningen (Adverse Childhood Experiences) gjennom sin bok ”Hvordan krenkede barn blir syke voksne”. Nevrovitenskapelige forskere, som Bruce D. Perry, har blant annet sett på hjernens reaksjoner på konstant stress og fare og vi får stadig flere bidrag til forskningen om hva manglende tilknytning til omsorgspersoner gjør med barnehjernen. Konklusjonen er at hjernen absolutt ikke er alene, men at den tvert imot i høy grad er et produkt av hvordan barnet som eier den er ivaretatt, og at tiden underveis i svangerskapet og gjennom de første leveårene er aller viktigst. Dessuten er barnehjernen mer plastisk enn tidligere antatt, og mye kan bedres om hjelpa kommer både tidlig og godt. Aller viktigst er det at alle som jobber med mennesker fullt ut erkjenner at det er mulig å gjøre en forskjell.

Barn som pårørende har heldigvis fått søkelyset rettet mot seg de siste sju årene. Noen av disse barna er ikke bare pårørende, men de er utsatt selv. For omsorgssvikt, for eksempel, med de konsekvensene dette kan få for barnas trygghet og helse seinere i livet. Andre lever først og fremst med et ansvar de ikke burde hatt, de får vite ting de burde vært forskånet for eller de får ikke den informasjonen de burde hatt for å være trygge. Uansett hva slags situasjon barna er i, og om de har pårørende med alvorlige somatiske sykdommer, psykiske lidelser, rusproblematikk eller de er i fengsel, så trenger barna at voksne bryr seg om dem, ser dem og tar deres situasjon på alvor. Barn må aldri bli glemt! I møte med voksne som lider må vi huske på at det ofte fins et barn der som lider enda mer. Noen i stillhet, andre gjør med brask og bram.

Alle barn har behov for å bli sett. Barn har behov for å få anerkjennelse. De har behov for at voksne tar det ansvaret voksne skal ta og at ikke barna gradvis blir sine foreldres – eller søskens – foreldre. De har behov for informasjon og for å bli lyttet til. Å bli hørt og respektert for sine meninger er til og med en menneskerett barn har, nedfelt i barnekonvensjonens artikkel 12.  Å bli hørt er ikke en uviktig rett, men tvert imot fryktelig viktig. Det lærte jeg alt om i møte med barnevernsbarn, barn og unge som ofte hadde blitt umyndiggjort i møte med de voksne ”ekspertene”. Men, sa de, hvis dere ikke snakker med oss, hvordan skal dere da kunne ta vare på oss, gi oss trygghet og vise oss respekt? Barn har behov for å vite, ellers lager de ofte sin egen virkelighet som kan være mye verre og vanskeligere. Barn har verdifull informasjon om livene sine som ingen andre har. Barn vil bli tatt på alvor, akkurat som voksne vil det. Det handler om noe så grunnleggende som utvikling av selvrespekt, mulighet til å mestre og til å forstå seg selv og andre. Dessuten handler det om kvalitet, og det vil vi jo ha i velferdsstaten vår.

I skrivende stund leser jeg nok en gang om barn som utagerer. ”Hvor er spesialskolene?” spør noen i maktesløsheten som råder etter at unger med store problemer igjen har gått berserk. Men hvordan er det i det hele tatt mulig at det kan gå så langt at barn blir så ”umulige” at ikke voksne mennesker klarer ”å takle dem”? Hvordan har det seg at ikke voksne klarer å finne sammen, på tvers av faggrenser og ansvarsområder, for å gjøre en forskjell for dette barnet da de første tegn på at noe var galt kom for en dag? For tegnene er der, men altfor ofte tenker vi at det er barnet det er noe galt med. Barnets ”atferd” får oppmerksomhet, men ikke følelsene bak. ”Noen slår og sparker som akutte reaksjoner på ting de ikke behersker. En kan spørre seg hva det barnet har opplevd i helgen. Har de fått mat, drikke og sosial kontakt?” spør verneombudet i denne artikel i Aftenposten. Jeg sitter og håper at dette ikke bare forblir et spørsmål ut i løse luften, men at noen faktisk spør disse barna om akkurat det. Om hvordan de har det. At de bryr seg – virkelig.

De barna som utagerer hardt og intenst får til slutt oppmerksomhet, selv om den som regel er negativ og forsterker problemene framfor å bøte på dem. Alle de barna som ikke utagerer, men som kanskje bare er veldig snille og pliktoppfyllende eller som oppfører seg tilsynelatende normalt mens de egentlig har det vondt inni seg, de er det lettere å overse. Men alle disse barna har behov for omsorg og anerkjennelse, de har behov for å få sine rettigheter oppfylt av voksne som tar ansvar og som bryr seg.

Jeg håper du er en av dem. Fordi vi vet at en god barndom varer i generasjoner og at det er mulig å gjøre en forskjell for voksne som bryr seg. Jeg har sett det på nært hold, gang på gang.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s