Usynlige smertearbeidere

Barn som pårørende blir usynlige. De utøver omsorg for foreldre og/ eller søsken, men smerten må de bære selv. De blir smertearbeidere, skriver Per Åge Gjertsen.

Per-Åge Gjertsen-nov13

I vårt samfunn har vi godt utviklede velferdsordninger og utdanningsmuligheter for barn og unge. Likevel kommer det stadig nyhetsmeldinger og faglige rapporter om barn som ikke blir sett, anerkjent eller verdsatt av egen familie eller offentlige myndigheter. I NRK 10.02.2014 forteller forskerne Camilla Lauritzen og Charlotte Reedtz ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge Nord om at det er store mangler ved kartleggingen av om psykisk syke foreldre har barn. Hvis det ikke blir undersøkt om pasienten har barn, blir de usynlige. Forskerne sier at barna kan tro at det er deres skyld at mor eller far er syk. I 2010 fikk barn rettigheter som pårørende når foreldre er syke. Siri Gjesdahl, leder for kompetansenettverket BarnsBeste sier til NRK at selv om pasienten har fortalt om egne barn, så er i mange tilfeller ikke dette blitt fulgt opp. Det er ikke blitt spurt om antall barn, alder, hvem som tar seg av dem og om det er behov for oppfølging eller samtale med barna.

«Jeg følte at jeg var alene, og prøvde å fortelle det til noen, uten at de skjønte at det var noe». Slik forklarer Helene i boka «De usynlige barna» av Per-Åge Gjertsen (2013) hvordan det har vært å vokse opp sammen med en psykisk syk mor. Hun beskriver sammen med Liv og Tore i boka hvordan det er å være pårørende for egne foreldre. Liv sin mor er psykotisk og mor til Tore er rusmisbruker. Josefa i den samme boka er enslig mindreårig asylsøker, som kom til Norge da hun var 14 år. Felles for dem er at de måtte ta hånd om sine egne liv og ble overlatt til seg selv før de var utviklet til å gjøre dette. Det blir en omvendt omsorg: Helene, Liv og Tore får omsorgen for dem skulle være deres omsorgspersoner og for egne søsken. Smerten må de bære selv, de blir smertearbeidere.

Vi kjenner fra skjønnlitteraturen hvordan usynligheten oppleves, som for eksempel Mummi-familien i boka «Det usynlige barnet» av Tove Jansson. Vi blir kjent med familien på den måten de snakker med hverandre. Hovedpersonen Ninni er blitt usynlig fordi hun er blitt skremt.  I romanen «Usynlig mann» forteller forfatteren som har utenlands bakgrunn, om sin usynlighet. Romanen handler om hvordan hovedpersonen ikke blir sett av de hvite. Han opplever at de bare ser omgivelsene eller seg selv. Selv om dette dreier seg om en voksen mann, forteller det hvordan det oppleves å ikke bli sett.

Det kan være to former for usynlighet. Den ene går ut på at barnet i virkeligheten ikke blir sett slik som i romanen «Den usynlige mann». Den andre som er den mest vanlige, blir barnet fysisk observert, men oversett. Et barn kan bli sett av en person, men er usynlig for en annen. For at et barn skal bli sosialt synlig må det bli gjenkjent og anerkjent som individ med en bekreftelse. Det kan skje ved å hilse, smile eller nikke. Det er en tynn hinne mellom anerkjennelse og krenkelse, et smil kan utgjøre forskjellen.

Det er helt avgjørende for barn å bli anerkjent. Barn som er pårørende fikk styrket sin stilling på det juridiske området ved endringene i Lov om helsepersonell og Lov om spesialisthelsetjenesten i 2010. Juridisk anerkjennelse er imidlertid ikke nok. Å ha rett betyr ikke det samme som å få rett. Anerkjennelse må også skje i nære relasjoner, mellom barn og foreldre og mellom offentlige ansatte og barn. Dette er emosjonell anerkjennelse. Foreldre som er syke eller rusavhengige, makter ikke dette. Krenkelser og omsorgssvikt kan bli resultatet. Krigsbarn og barnehjemsbarn som har hatt store påkjenninger, har fortalt at det verste var likevel og ikke å bli sett av de voksne. Dette til tross for at disse barna hadde opplevd omfattende psykisk og fysisk vold. Det vondeste minnet de hadde fra barndommen, var mangelen på verdsetting som det barnet de var. Anerkjennelse betyr også sosial verdsetting, på skolen, blant venner og i fritidsaktiviteter.

Det skjer både privat og offentlig omsorgssvikt. Barn er usynlige, overlatt til seg selv og må ta på seg oppgaver som de ikke er i stand til å klare. De blir ikke sett på som barn av dem som de er avhengige av, og som burde ha sett dem. Barn som er pårørende for foreldre, blir pålagt for store belastninger. Den individualiserte barndommen er blitt en ensom barndom. Når foreldre ikke er i stand til å være omsorgspersoner for egne barn, er det mange eksempler på at offentlige hjelpere i skole og barnevern ikke er for barnets beste. Nettverket rundt barna er heller ikke noen god erstatning når de ikke blir sett verken av foreldre eller offentlige institusjoner. I et større forskningsprosjekt kalt «Det nye barnevernet» er en av konklusjonene at mange foreldre som barnevernet møter, har psykiske og sosiale problemer. Skal barna få hjelp, må også foreldre få det. Barnevernet må både være et risikobarnevern og et velferdsbarnevern.

Kjersti Ericsson skriver i boka «Samfunnets stebarn» at barn er lite synlige i vår tid. I rapporter eller utredninger blir de omdefinerte, omstrukturerte og reduserte til det som passer til de problemene som skal løses. Barn er ikke subjekt, men objekt, ikke deltaker, men tilskuer.  Barn har imidlertid langt sterkere lovverk i ryggen enn tidligere. Likevel ser vi at når det er konflikter mellom ulike lover som i asylpolitikken, må barns beste vike. Barn blir møtt med mer respekt enn for noen tiår siden. De blir også lyttet til i motsetning til tidligere da de skulle» ses, men ikke høres». Respekten og lydhørheten og rettigheten som barn har, er avhengig av voksnes velvilje. Selv med klare forbedringer når det gjelder barns beste, kan uhensiktsmessige tanker og arbeidsmåter fortsette. De kan imidlertid ha fått nye navn. Symptomer skal passe inn i modeller og diagnoser og ikke knyttes til barns erfaringer og liv. Barna blir smertearbeidere. De bruker sine krefter på å overleve familiens og samfunnets krenkelser. Barna blir usynliggjort. (Per Are Løkke i Dagsavisen 28.02.14)

Liv som er vokst opp sammen med en psykotisk mor, er i en sårbar og utsatt stilling. I boka «De usynlige barna» forteller hun at hun bare var 7 år da mora ble syk og at hun kjente seg alene og isolert. Hun hadde to søsken som var yngre. Hun forteller: «Det var ingen som forklarte oss om mamma. Det nærmeste jeg kom, var pappa som en morgen sa: din mor er lagt inn, hun er blitt sinnssyk». Først trodde jeg det var noe han sa fordi han var sint på henne. Jeg skjønte ikke hva det betyr å være sinnssyk». Liv dro på egen hånd for å finne ut mer om mora. En sjuåring har vanskelig for å finne fram på et sykehus, samtidig som hun var skamfull fordi mora var innlagt på et sinnssykehus.  Da hun endelig fikk hjelp til å finne henne, hadde mora følge med to sykepleiere. Liv forsto ikke hvorfor dette var nødvendig. Hun syntes møtet med det psykiatriske sykehuset gjorde sterkt inntrykk. Hun forteller at det var veldig kaldt, nesten som et fengsel. Det var noe rart med de voksne. Liv likte ikke hvordan mora var.

Hvordan skal de usynlige barna bli synlig? Skal barn som er pårørende for egne foreldre bli sett, verdsatt, inkludert og anerkjent, trengs endringer for samfunnets oppvekstpolitikk, utdanningspolitikk og velferdspolitikk. Et første skritt er at barndommen får større oppmerksomhet og anerkjennelse. Barn skal ha lov til å være barn. Det må bli langt større respekt og verdsetting av barns egne opplevelser, forståelser og erfaringer.  Synlige barn trenger synlige omsorgspersoner. De unge menneskene i boka «De usynlige barna» legger vekt på at det på skolen må være en voksen de kan snakke med. Begrepet anerkjennelse må få et innhold som gjør at barn blir lyttet til og tatt på alvor. Opplevelsen av å være inkludert betyr å skape fellesskap, kulturer og systemer hvor barn og unge har tilhørighet og verdsetting.

Skal de usynlige barna bli synlige, må det samarbeides med dem. Voksne må forstå barna og være opptatt av å snakke med dem. Hvis barna ikke forstår oss, eller vi ikke forstår dem, da er det vi voksne som har ansvaret. Vi må komme disse barna i møte. De skal ikke strekke seg etter oss for å bli forstått. Skolen bør ha ansatte med helse- eller sosialfaglig kompetanse som har tid til å lytte til barna. Barnehagen og skolen er enormt viktig for barns liv her og nå og for voksenlivet. Det trengs et langt bedre samarbeid mellom hjelpere for barna.

Barn må oppleve dialog, innflytelse og forutsigbarhet i hverdagen. Samtidig må de beskyttes for risiko som de er utsatt for. Noen få voksne kan være avgjørende for barn som er pårørende for voksne eller søsken. De trenger opplevelser der de mestrer oppgaver de blir satt til å gjøre. Skal barn oppleve mestring, må de få støtte av de voksne. Å være til nytte, få og ta ansvar og få lov til å vise omsorg, kan styrke selvoppfatningen. Hvis det skal skje, må barn ha oppgaver og aktiviteter som passer for dem. Det gjenstår mye før det er tilfelle.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s