Maja Michelsen, stipendiat, Høgskolen i Østfold, skriver her om sine erfaringer med taushet som språk.
-Det at barn tier, betyr ikke at de ikke vil snakke om det de tenker på. Det betyr kanskje at de trenger en voksen som tør å bryte isen først. 
Michelsens innlegg er det siste før Fagbloggen tar sommerpause. Vi ønsker alle våre lesere en god sommer.

Som barn vokste jeg opp med en psykisk syk og suicidal mamma. Jeg ble dessuten utsatt for seksuelle overgrep av en nær slektning, og han utøvde også vold mot mamma med meg som vitne. For meg har taushet betydd mye og fått enormt store konsekvenser, både som barn og voksen. Som språkforsker tenker jeg ofte tilbake på min egen taushet og hva den egentlig innebar.

«I likhet med tallet null i matematikken er stillhet fravær med en funksjon», skriver Cheryl Glenn i boka Unspoken: the rhetoric of silence. Ifølge Glenn er altså taushet fravær med mening. I boka skriver hun blant annet om hvordan kvinner opp gjennom historien har brukt stillhet som «våpen» når de har blitt utsatt for vold. Det å være taus kan altså være en slags måte å straffe på. Det er altså ingen tvil om at taushet er språklig betydningsfullt, og at vi ønsker å kommunisere noe når vi bruker taushet.

Taushet kan imidlertid bety ulike ting i ulike situasjoner. I samtale med andre trenger vi for eksempel pausene for å vise at vi gir den andre rom for å snakke. Når vi skriver, trenger vi de blanke linjene, som jo også er en form for stillhet, for å fortelle at det kommer noe nytt. Den blanke linjen gir oss mulighet for å trekke pusten før vi gyver løs på et nytt resonnement.

Så hva har min egen taushet som overgrepsutsatt egentlig betydd? Min taushet har blant annet betydd at jeg har vært enormt redd. Både for å bli skadet selv og for at moren min skulle bli skadet. Tausheten har også betydd at jeg har levd under trusler. Den har betydd at jeg har følt meg veldig ensom, og at jeg har hatt behov for hjelp. I min slekt gikk den vonde tausheten i arv i flere generasjoner. Derfor ble jeg også taus om det vonde jeg opplevde. Når ikke det jeg opplevde ble satt ord på av de voksne rundt meg, da klarte jeg verken å snakke om eller å tenke på det jeg ble utsatt for. Overgrepene gikk i glemselen, og først som voksen har jeg klart å tenke på og snakke om dem.

Det at barn tier, betyr ikke at de ikke vil snakke om det de tenker på. Det betyr kanskje at de trenger en voksen som tør å bryte isen først. Det betyr kanskje at det de ønsker å snakke om er så vanskelig at de strever med å finne ord. Det betyr kanskje at de må føle seg trygge på at de er verdt å lytte til og verdt å bli tatt vare på, uansett hva de kommer med. I møte med barn kan det også være verdt å huske på at det finnes positive former for taushet. Det kan for eksempel være når man sitter i naturen, når man hviler eller når man kan være stille sammen i sorg. Taushet kan også bety at man lytter eller er villig til å lytte.

Jeg skulle ønske at flere ville tenke gjennom hva taushet betyr i ulike situasjoner. Særlig voksne som møter traumatiserte barn, eller barn som er pårørende, burde tenke på det. De som jobber i barnevernet, på sykehuset, i barnehagen eller skolen, må vite hva taushet kan innebære og hvordan det kan påvirke barn å bli møtt med taushet. For tausheten er verken betydningsløs eller enkel. Tausheten er faktisk ganske språklig komplisert.

Kilder:
Glenn, Cheryl. 2004. Unspoken: a rhetoric of silence. Carnondale: Southern Illinois University Press