Psykiatrisk sykepleier Nina Lien Osen og overlege i psykiatri, Andreas Jarlalein Knutsen, på St. Olavs hospital.

12.mars 2020 blir starten på en gjennomgripende omstrukturering av samfunnet. Ved Akuttseksjonen får vi beskjed om at samtaler med barn som pårørende må foregå ved hjelp av videosamtaler.

Vi nøler litt i starten:

• Hvordan gjennomføre barnesamtaler via video?
• Vil ikke det bli unaturlig?
• Er ikke barnesamtaler om sykdom og kriser utfordrende nok som de er?
• Får barna noe ut av det?
• Kanskje bedre å la det være?

Men den mentale omstillingen hos personalet viser seg å gå raskt. Familiene vi møter befinner seg fortsatt i akutte kriser, epidemi eller ikke, og situasjonen gir dermed ikke rom for mye nøling.

Sigurd tvangsinnlegges på Akuttseksjonen med mani i begynnelsen av koronakrisen. Han er i fast jobb, samboer og har en sønn på 6 år. Han har en kjent bipolar lidelse med flere tidligere innleggelser. I den siste tiden har han vært svært aktiv, urolig og har nesten ikke sovet. Han har mange prosjekter på gang, blamerer seg på sosiale medier og i nærmiljøet, og er urolig, høylytt og oppfarende hjemme. Sønnen er redd og urolig av farens væremåte. Sigurds samboer tilkaller legevakt en kveld situasjonen eskalerer. Politiet må bistå legevakten for å få Sigurd med til sykehuset, fordi han setter seg til motverge. Sønnen gråter voldsomt når politiet tar med seg faren inn i ambulansen.

Etter innleggelsen på Akuttseksjonen har vi telefonsamtaler med Sigurds samboer for å informere og støtte henne. Hun forteller at Sigurds maniske adferd og akuttinnleggelsen med politi og ambulanse var veldig skremmende for sønnen. Hun synes det er vanskelig, og ber om hjelp til å forklare gutten om sykdommen og behandlingen på sykehuset. Mor og sønn tilbys derfor en videosamtale med oss.

Samtalen må gjennomføres uten Sigurd, da han er alt for syk og urolig til å delta. Når en forelder er for syk til å ta stilling til spørsmål om informasjon til barn, og til å innta barnets perspektiv, kan vi allikevel gjøre noe for å følge opp barna (jf. Veileder for pårørende i helse- og omsorgstjenesten). Vi kan snakke med sønnen om det han allerede er kjent med. Det vil si fars endrede adferd og handlinger i den siste tiden, og at han er innlagt på avdelingen vår for å få hjelp. Generell informasjon om hjelp er også det vi erfarer at barn er opptatt av. De er sjelden interesserte i detaljerte helseopplysninger. Slike samtaler med barn skal foregå i samarbeid med den friske foresatte. Da gjelder at denne også er kjent med det samme som barnet om den sykes helsetilstand og behandlingssted.

Sigurds samboer forteller oss hva sønnen konkret har sett og hørt hjemme, hva han har vært opptatt av og hva hun har forklart ham. Vi blir deretter enige om innholdet i samtalen. Målet er at sønnen skal bli trygg på at faren blir ivaretatt på en god måte, at gutten få svar på det han lurer på og mulighet til å snakke om det han er opptatt av.

Samtalen går bedre enn vi hadde forventet. Sønnen virker fortrolig med å bruke videosamtale. Han prater vekselvis med oss og med moren, spiser frukt, viser fram en tegning han har laget, og lytter til det vi forteller om tankesykdommen som gjorde at tankene til pappa gikk fryktelig fort rundt i hodet hans før han kom til sykehuset, og som førte til at han sa og gjorde mye som var både rart, trist og skremmende. Moren supplerer oss og bidrar inn i samtalen. Vi har i forkant sendt dem en bildebok om Akuttseksjonen som vi har laget for barn, samt en «lommevenn» (en bamse). Mor har lest i boka sammen med ham før samtalen. Nå vil han lese høyt for oss fra boka, og vi hører på mens han leser. Vi bekrefter at det på sykehuset er akkurat slik som i boka: pappa blir tatt godt vare på av snille leger og sykepleiere, får god mat, hvile, medisiner, eget rom og en god seng å sove i.

Det vi merker oss gjennom denne og senere videosamtaler med barn er at det i enda større grad enn ellers gjelder å være:

• Rett på sak
• Tydelig og konkret
• Bruke færre ord, være mer kortfattet enn i en vanlig samtale
• Tydelig turtaking
• Følge barnets fokus

Seks uker senere er Sigurd blitt mye bedre av sin mani, og skal overføres fra Akuttseksjonen til et distriktspsykiatrisk senter nærmere hjemmet. Han er nå i stand til å gjennomføre en kort videosamtale med sønnen sin, med litt støtte fra oss, og en klar ramme for samtalen.

Etter den første videosamtalen med Sigurds sønn og samboer har vi hatt flere videosamtaler med barn, ungdommer og voksne pårørende. Erfaringen så langt er at det fungerer helt greit, og bedre enn vi forventet. Vi har diskutert om det ikke til og med kan være en gunstigere løsning for noen barn med litt «betryggende avstand». Barnet, eller ungdommen sitter i eget hjem, på kjent og trygg grunn, og kan «skru oss av og på». En del barn og unge bor også langt unna forelders eller søskens behandlingssted, og ulike praktiske forhold kan stå i veien for fysisk oppmøte til barnesamtaler.

En konsekvens av omstillingen i koronakrisen for oss på Akuttseksjonen er dermed at vi har fått et utvidet og mer variert tilbud til barn som pårørende. Kriseløsningen ble til vår overraskelse en berikelse.