Måned: april 2016

#mammasyk #trengerskyss #anyone

 

Når alvorlig syke foreldre oppdaterer status på sosiale media

Åpenhet rundt alvorlig sykdom kan være godt for den syke og deres pårørende. Flere velger å dele informasjon på sosiale media om sin helsemessige situasjon – og får tilbakemeldinger i form av verdifulle støtteerklæringer, oppmuntringer og gode ord. Samtidig kan det være vanskelig å vurdere hvilke positive eller negative konsekvenser det kan ha for barn når en alvorlig syk forelder publiserer sykdomsrelaterte innlegg. Sykdomsblogging er ikke for alle, men kan være som medisin dersom det håndteres riktig[1].

Tove Sandvik Aukland-okt13

Tove Sandvik Aukland, BarnsBeste

Positive tilbakemeldinger og støtteerklæringer til den syke på sosiale medier, kan gi positiv effekt også for den friske forelderen og barn som ser og leser. Men sett fra barnets perspektiv; hva kan det være lurt å tenke gjennom før man publiserer innlegg på sosiale media om sin egen eller nære familiemedlemmers diagnose, sykdomsrelaterte bilder eller alvorlige prognoser?

Barn og unge som er pårørende ønsker en så normal hverdag som mulig. De kan oppleve mors eller fars alvorlige sykdom som skremmende eller flaut, men de ønsker trygghet og forutsigbarhet. De er på sosiale media som for eksempel blogg eller Facebook. Om de ikke har egen profil, så har deres venner eller klassekamerater det. Noen av disse barna kan oppleve å bli konfrontert med nærgående sykdomsrelaterte bilder eller helseinformasjon om sin mamma, pappa, bror eller søster – kanskje helt uforberedt. Det er ikke alle som informerer sine nærmeste før de poster sine innlegg. Hva gjør det med et barn å se bilde av fars selvskading eller mors kreftsvulst i kombinasjon med teksten «Føler meg elendig»?

Sett fra barns perspektiv kan det å oppleve åpenhet og å motta alderstilpasset informasjon direkte fra den syke – eventuelt i en samtale med helsepersonell – være bedre enn at det uforberedt leser et innlegg på Facebook eller på en blogg. Etiske refleksjoner rundt hvordan innhold kan påvirke barnet kan bidra til at den alvorlig syke forelderen ser gjennom tekst og bilde en gang til, justerer eller rett og slett unnlater å poste innlegg. Barn trenger hjelp til å forstå og forutse utfallet av sykdommen hos mor eller far, og kan gjennom å få direkte og tilpasset informasjon bli trygget og føle seg inkludert[2].

I en krisesituasjon der sykdom rammer, er det ikke alltid helt overveid hva man deler med andre. I familier med alvorlig sykdom kan det være lurt å avklare på forhånd hva som kan være ok å dele på sosiale medier og hva man bør unngå. Et innlegg som forteller om bedring i mors eller fars helse kan skape glede og gode forventninger. Det motsatte kan skape sorg og redsel. Forstår barnet budskapet? – Har man sammen reflekterer rundt hvordan relasjoner kan påvirkes? Hvis ikke kan det bidra til å skape enda mer usikkerhet og utrygghet for barnet. Har kreften spredt seg? Skal pappa opereres? Kan de ikke gjøre noe mer?

Barn og unge som er pårørende ønsker mer praktisk hjelp hjemme til sin forelder, for å kunne leve sitt eget liv med skole, venner og fritidsaktiviteter[3]. Samtidig kan det være flere i den sykes sosiale nettverk som ønsker å bidra, men blir stående på sidelinjen av ulike årsaker. Kreftforeningen har undersøkt hvilke typiske gjøremål kreftrammede har behov for hjelp til; blant annet barnepass, husvask og matlaging[4]. Gjennom å opprette og benytte seg av en hemmelig/lukket gruppe på Facebook kan det bli enklere for den syke selv og familien å be om praktisk hjelp – og ikke minst bli tilbyd hjelp.

 

Hvilke tips og råd kan man så gi til en alvorlig syk forelders bruk av sosiale media?

Generelle tips og råd til pasient og pårørende finner man i «Veileder for bruk av sosiale medier»: Informasjon i sosiale medier, i en blogg eller i andre kanaler kan være vanskelig, noen ganger umulig, å fjerne når den først ligger ute på internett. Sosiale medier gjør det mulig å dele fotografier, videoer og kommentarer med tusenvis av andre brukere. Husk å ikke formidle opplysninger om andre pasienter / brukere uten deres samtykke. Husk at ansatte heller ikke alltid vil ha bilder av seg publisert, og som hovedregel samtykke til publiseringen. Du bør fjerne bilder mv. om den det gjelder ber deg om det. Hvis du er i tvil om noe er sensitivt – ikke skriv om det. Det er bedre å skrive litt for lite enn litt for mye. Hvis du er opprørt, la det du skriver ligge noen dager og tenk deg om før du publiserer det. Når det først er publisert, kan det være for sent å angre[5].

 

I tillegg – og sett i et barn som pårørende-perspektiv – kan følgende råd og tips til alvorlig syke foreldre (og deres nærmeste) om bruk av sosiale medier være nyttige:

  • Husk at bruk av sosiale medier kan gi noen utfordringer, blant annet knyttet til personvernet. I personopplysningsloven finner man lovverk knyttet opp til retten å kunne kontrollere når, hvordan og hvor mye informasjon om egen person som kan spres til andre[6]. For bilder gjelder egne bestemmelser[7].
  • Tenk nøye gjennom og vurder hva du deler, til hvem, hvordan og hvorfor. Hva er greit og hva er ikke greit?
  • Vurder hvordan bilde og tekst kan påvirke relasjonen mellom deg og ditt barn
  • Snakk med barnet ditt for å forsikre deg om at det forstått innholdet i det du ønsker å poste eller publisere
  • Vurder sammen med barnet hva som kan være viktig og riktig for dere som familie å dele. Lag tydelige og konkrete grenser
  • Ta barnets perspektiv før du poster innlegg og prøv å forestill deg hvilke positive og negative tanker og følelser som kan dukke opp. Både på kort og lang sikt
  • Tenk gjennom hvilke reaksjoner barnet kan få fra venner, skolekamerater og andre voksne? Er de forberedt på spørsmål? Og vet de hva de skal svare?
  • Lytt, se og ta deres meninger på alvor. Dersom barnet har motforestillinger, respekterer du dette og lar være å publisere. Beskytt deg selv og dine barn
  • Har dere som familie behov for praktisk hjelp i hverdagen? Opprettelse av en hemmelig gruppe på Facebook kan bidra til at det blir enklere å både be om hjelp og å bli tilbudt hjelp fra familie og nettverk, for eksempel skyss for «Petter» til trening.

 

 

 

Les mer om sosiale medier på:

Kreftforeningen:

http://www.kreftforeningens-blogg.no/2014/07/tips-til-deg-som-vil-blogge/

Mediatilsynet – Har du barn på sosiale medier? – Dette bør du vite:

http://www.medietilsynet.no/globalassets/publikasjoner/2015/har-du-barn-paa-sosiale-medier_2014.pdf

Mediatilsynet – Sosiale medier:

http://www.medietilsynet.no/barn-og-medier/sosiale-medier/

NRK Livsstil:

http://www.nrk.no/livsstil/instagram-stopper-sykdomsbilder-1.10900196

www.slettmeg.no

 

Fotnoter:

[1] http://blogg.tidsskriftet.no/2012/09/05/sykdomsblogging-et-sjansespill-verdt-a-delta-i

[2] https://krisepsyk.no/media/Barn_og_unge_som_parorende.pdf

[3] https://helsedirektoratet.no/publikasjoner/barn-som-parorende-resultater-fra-en-multisenterstudie

[4] https://kreftforeningen.no/beomhjelp

[5] https://ehelse.no/veileder-sosiale-medier

[6] https://slettmeg.no/lover-og-rettigheter/personvern

[7] https://slettmeg.no/lover-og-rettigheter/bilder-pa-nett

 

En ubehagelig sannhet

Ja, det stemmer. Du har hørt tittelen før. Jeg stjal Al Gores ord for å få din oppmerksomhet. Al Gore sin ubehagelige sannhet handlet om klima og miljø, eller om hvor dårlige vi mennesker er til å ta vare på verden vi lever i.

Camilla Lauritzen-blogg
Camilla Lauritzen – Ph.D. – Universitetet i Tromsø – RKBU Nord

Det jeg vil ta opp er etter min mening enda litt mer ubehagelig. Det gjelder hvordan vi behandler barn med flyktning- eller asylsøkerbakgrunn i norske hjelpetjenester.

På en måte kan vi snakke om «klima» også når vi snakker om det å være på flukt.

Psykologisk unntakstilstand. En flukt kan være kort og udramatisk eller den kan være langvarig. For noen varer den i flere år. Den kan være farefull på ulike vis, og noen ganger ende i døden. Man kan flykte fra krig, borgerkrig, politisk forfølgelse, trusler fra paramilitære grupper, osv. Overgrep kan forekomme, kanskje spesielt utsatt er kvinner og barn. Man kan si at flukt på mange måter er en psykologisk unntakstilstand. Det å ta seg fram som flyktning fra eksempelvis Syria i dag, kan dessuten skje ved hjelp av menneskesmuglere. En grusom og kynisk industri.

Poenget mitt er at selv om vi vet at flukt er svært farlig og psykisk utmattende, så har vi i dag et klima rundt det å ta imot asylsøkere som er preget av mistenksomhet, fremmedfrykt, og generell skepsis. En årsak til det er tabloide enkeltsaker som har fått stor mediedekning. I tillegg florerer det mange fabrikkerte saker på nettet om konspirasjoner mot vesten og såkalt snik-islamisering. En annen årsak er når slike holdninger kommer til uttrykk i politiske partier, som representanter for det offisielle Norge. Da blir det på en måte stuereint å uttrykke slike meninger. Når man frykter det man ikke kjenner, kan mistenksomheten sørge for at det blir kaldere enn nødvendig i Norge.

Selvsagt så forekommer det utfordrende hendelser også blant asylsøkere. Noen finner veien inn i kriminelle miljøer, andre kan få problemer med rusmisbruk eller vold. Og vi må selvsagt diskutere hvordan vi som samfunn kan forebygge negative hendelser som kan forekomme blant en del asylsøkere som oppholder seg i Norge, kanskje spesielt blant unge gutter.

 I tillegg så har vi jo også en del asylsøkere som er såkalt grunnløse asylsøkere, dvs at de har søkt om opphold i Norge uten at de egentlig har behov for beskyttelse. Norge framstår som en mulighet ut av et liv i ekstrem nød, hvilket gjør at enkelte ønsker å forsøke å utnytte systemet. Og det er nok dette som gjør at mange er forutinntatte i forhold til asylsøkere. Kanskje tar de ikke inn over seg at de fleste asylsøkere i hovedsak er folk som har mistet alt, som har fått status som uønsket i eget land og som har måttet flykte.

Det som er en ubehagelig sannhet er at det er en soleklar sammenheng mellom hvor godt et barn blir ivaretatt i hjelpetjenestene og hva slags etnisk bakgrunn barnet har[i]. Det sosiale klimaet barn på flukt møter på når de kommer hit med et håp om ei bedre framtid er kaldt. Polart klima også i overført betydning med andre ord.

Barns rettigheter. Barn med asylsøker- eller flyktningebakgrunn gis nemlig ikke tilgang til samme støtte og hjelp i tjenestene som andre barn i Norge. Hjelpetjenester som PP-tjenesten, BUP, Skolehelsetjenesten og Barnevernet nedprioriterer ofte hjelpetiltak for asylbarn, i hvert fall til de vet om de får bli i Norge.

Barn i Norge har mange rettigheter. Vi har paragrafer i helselovene, barnevernlovene, og i Barnekonvensjonen som skal ivareta alle barn i Norge. Asylsøkerbarn og flyktningbarn har de samme rettighetene som andre barn i Norge. Det vil si at uavhengig av om de er «våre» barn eller ei, har barn i Norge ett sett rettigheter. Det er det mange som ikke forholder seg til. For eksempel så har asylsøkerbarn rett til å få hjelp gjennom psykisk helsevern for barn og unge. Ofte har de virkelig behov for hjelp. Vi vet at mange asylbarn blir boende lenge på mottak i uvisshet om de får oppholdstillatelse, og de blir i liten grad ivaretatt slik de har behov for og rett til. Barn med lang oppholdstid i mottak utgjør en gruppe som har høy risiko for psykiske problemer, helseproblemer og psykososiale problemer. Krigen i hjemlandet og flukten til Norge har ofte medført at de har opplevd mye farlig og skremmende. De kan ha vært vitne til vold, tortur eller voldtekt. Noen har sett sine foreldre bli drept. Mange mindreårige barn kommer faktisk hit helt alene uten familien sin, og det gjør dem ekstra sårbare. Likevel prioriteres ikke disse barna i hjelpetjenestene. Tjenestene vil gjerne vente og se hva som blir utfallet i asylsøknaden, altså får barna bli i Norge eller ikke. Dette til tross for at behandling av en asylsøknad kan ta svært lang tid.

Blant de barna som kommer hit med foreldrene sine, er det mange som også har foreldre med store hjelpebehov. Å ha opplevd krig og forfølgelse og ha vært på flukt er krevende, og mange får store psykiske helseproblemer og traumer som de sliter med i lang tid etterpå. Barn som er pårørende til foreldre med slike problemer trenger ofte ekstra oppfølging og ivaretakelse. De trenger å få vite at foreldrenes problemer ikke er deres skyld, og de trenger forklaringer på det som skjer med forelderen. Dette kan være eksempelvis enkel, alderstilpasset informasjon om hva PTSD er slik at de kan forstå mer av det som skjer i familien.

Barna vs tante Olga. Imidlertid er det ofte slik at når debatten om asylsøkerbarna og flyktningbarna tas i offentligheten så er det alltid noen som holder disse barnas rett til gode tjenestetilbud opp mot tante Olga som bor på eldresenteret i kommunen. Når tante Olga må spise så stusselig mat som hun faktisk må, så kan vi liksom ikke ha fokus på disse barna samtidig. Som om det å bry seg om de nye barna i Norge vil frarøve tante Olga sitt siste måltid.

I kjølvannet av Barnekonvensjonens 25-årsjubileum og alt det ekstra fokuset det har vært på begrepet Barnets Beste (en hovedpilar i Barnekonvensjonen), så kan man nesten sette det såpass på spissen at begrepet bør omformuleres til Det Beste for noen Barn.

På hvilken måte er det til Barnets Beste å ikke få hjelp og å miste grunnleggende rettigheter til ivaretakelse bare på grunn av at du har en annen tilknytning til Norge enn vi som er født her?

Denne segregeringen innenfor tjenester for barn og unge i Norge eksisterer i høyeste grad. Og det som gjør denne sannheten ekstra ubehagelig er at vi som fagfolk og medmennesker altfor lenge har visst om det at de nye norske barna ikke blir ivaretatt slik de har rett til. Vi klarer likevel ikke å gjøre noe med det.

Det syns jeg er en ubehagelig sannhet. Dessuten er det trist. Skikkelig trist.

 

[i] Se for eksempel: Lauritzen, C. (2012). Barns psykiske helse i Nordnorske asylmottak. Paidos, 30; Lauritzen, C. & Sivertsen, H. (2012). Children and families who seek asylum: living conditions and mental health. International Migration; Humlen, A. (2014). Ingen reelle rettigheter. Kronikk i Dagbladet 12.11.14; Redd Barna, rapport om asylbarna i tjenestene 2014.