Hender det at du har vondt i hodet? Eller i ryggen for den saks skyld? Har du kanskje tatt en smertestillende tablett som tiltak mot dette?

Mange vil svare ja på dette. Men hva om jeg spør deg følgende:

Ville du tatt et legemiddel der det ikke forelå noen som helst dokumentasjon på at det virket? Eller om du visste at legemidlet kunne skade deg, ville du tatt det da? Sannsynligvis ikke. Vi vet mye om hodepinetablettenes funksjon på smerter og betennelser i kroppen, og vi velger ut fra den forkunnskapen vi har.

Når det gjelder tiltak for barn og unge i vanskelige livssituasjoner så stilles ikke det samme spørsmålet- vil det tiltaket jeg velger virke? Barn i vanskelige situasjoner får ofte tilbud om tiltak der det slett ikke foreligger dokumentasjon på at det kan hjelpe slik det var tenkt.

Som samfunn greier vi ikke å ta den kunnskapen vi allerede har om hva som kan hjelpe barn, og omsette den til god praksis. Det er gjort utallige grunnlagsstudier om hvordan det er for barn å leve med for eksempel foreldre som har manglende omsorgskapasitet. Men selv om vi har masse kunnskap om dette, så er hjelpen de tilbys ofte mangelfull og ubegrunnet.

Syns du ikke det er litt betenkelig?

Det finnes eksempler på tiltak for barn og unge som har negativ effekt [i]. For eksempel så har vi sett tilfeller av at ungdom med atferdsvansker som blir sendt på gruppetiltak lærer hverandre opp i mer utfordrende atferd. Det samme gjelder ungdom med symptomer på anoreksi. I mange tilfeller kan nettbaserte forum-tiltak for disse ungdommene føre til en forverring [ii].

Å blindt iverksette slike tiltak vil kunne føre til at vi i stedet for å hjelpe, ender opp med å gjøre vondt verre.

I tillegg finns det også mange tiltak som ikke gir noen som helst hjelp til barn og unge selv om intensjonene er gode. Disse er også kostbare og tidkrevende, og å ta i bruk tiltak uten noen som helst effekt er både sløsing med tid og sløsing med penger. Det hjelper ingen av de barna vi har så gode intensjoner om å ivareta.

Det finnes mange barn og unge i Norge som har store utfordringer av ulike slag. De opplever omsorgssvikt og mangelfull ivaretakelse, de kan oppleve mobbing og sosial eksklusjon, og de kan oppleve å slite med angst eller depresjon. Skal vi ikke gi dem tiltak vi vet kan gjøre en forskjell?

Jeg har et stort ønske om at vi må være mer kritiske i valg av hjelpetiltak for de barna som har det vanskelig. Hvorfor vil vi ikke tilby dem tiltak vi har evaluert skikkelig? Det finnes nemlig mange gode tiltak der ute, som har et godt kunnskapsgrunnlag for å si at de kan hjelpe!

Det finnes også en del vrangforestillinger der ute om at evidensbaserte tiltak ikke tillater bruk av skjønn. Dette er bare oppspinn, det er selvsagt slik at man skal bruke skjønn i enhver praksis rundt barn og unge. At et tiltak har evidens betyr bare at det er forsket på og at det foreligger bevis for at det kan hjelpe. Det betyr ikke at man mekanisk skal følge en mal der man ikke bruker hjertet og hodet også!

For de barna det gjelder er det helt avgjørende at hjelpen de får er god, og da må vi voksne i fagfeltet gjøre kunnskapsbaserte vurderinger. Vi skylder barna å gi dem hjelp vi har grunnlag for å si er hensiktsmessig. Som voksne og som fagfolk har vi et stort ansvar for å ta all den kunnskapen vi har og omsette den til hjelp som virker.

[i] Se feks: Dishion, T.J., McCord, J., Poulin, F. (1999). When interventions harm: Peer groups and problem behavior

[ii] Se feks: Borzekowski, D.L.G., Schenk, S., Wilson, J.L. (2010). e-Ana and e-Mia: A Content Analysis of Pro–Eating Disorder Web Sites